EUs fallitt i Palestina



Tjue år etter Osloavtalen har EU tatt et første steg for å gi troverdighet til sin offisielle støtte til en «uavhengig, demokratisk, sammenhengende og levedyktig» palestinsk stat. Et direktiv offentliggjort i juli 2013 forbyr fra 1. januar 2014 EU-finansiering av alle typer israelske institusjoner – bedrifter, universiteter, forskningslaboratorier, organisasjoner – utenfor grensene fra 1967 og som har aktiviteter i bosettinger på Vestbredden eller i Øst-Jerusalem.

Det burde stoppe støtten til et selskap som Ahava, som utvinner slam og mineralsalter fra Dødehavet, som palestinske bedrifter ikke får adgang til. Det burde også stanse bevilgningene til Israeli Antiquities Authority, som gir de israelske myndighetene tilnærmet monopol på regulering, konservering og utstilling av arkeologiske funn i Palestina.

Direktivet var ventet ettersom EU aldri har klart, eller villet, følge opp de mange erklæringene og resolusjonene som siden desember 2009 innstendig har oppfordret den israelske regjeringen til «å stanse øyeblikkelig all bosettingsaktivitet i Øst-Jerusalem og på resten av Vestbredden, inkludert naturlig vekst, og fjerne alle utposter reist etter mars 2001». Hittil er ingen sanksjoner satt i verk, trass i de mange bruddene på FN-resolusjoner og Genève-konvensjonene, samt Den internasjonale domstolens uttalelser mot separasjonsmuren mellom Israel og Palestina.



Intravenøs overføring

Men det haster, for dagens politikk fortærer dag for dag biter av de palestinske territoriene og setter tostatsløsningen i fare. Vestbredden er allerede som en øygruppe av små byer, for separasjonsmuren ikke bare annekterer nesten ti prosent av palestinsk territorium, men holder også 60 prosent av Palestina under total israelsk kontroll – den berømte «sone C». Denne teller allerede 350 000 bosettere fordelt på 35 bosettinger, mot 180 000 palestinere. FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) ser med bekymring på bosetternes økte voldsbruk, på at israelske myndigheter nekter palestinere byggetillatelse, og på den systematiske rivningen av bygg reist «uten tillatelse».

Denne rivningen sparer ikke EU-finansierte prosjekter, der EU av og til må betale for å gjenoppbygge infrastruktur den israelske hæren har ødelagt. Det gjelder for eksempel havna og flyplassen i Gaza, men også de palestinske selvstyremyndighetenes bygg – særlig i Nablus og Jenin, der EU har gitt 30 millioner euro til gjenoppbygging av to kontorbygg, som skal stå ferdig våren 2014. Ødeleggelsene rammer også basisbygg på landsbygda. Til og med utstyr til humanitær bruk (telt, tilfluktsrom og latriner) blir jevnlig ødelagt av hæren eller bosettere, uten at EU kommer med erstatningskrav. Kun EU-kommisjonens bistandskontor (ECHO) har sendt et skriftlig krav om økonomisk kompensasjon. De fikk et temmelig tørt og kategorisk avslag med begrunnelse at byggene ikke var reist med israelske myndigheters godkjennelse.

Hendelsene er hyppige, men de blir som regel dysset ned, selv når de omfatter europeiske diplomater. Og bistanden for å styrke de palestinske selvstyremyndighetenes institusjoner – hovedmålet for bistandsgruppen som satser på økonomisk utvikling i mangel på en politisk løsning – fortsetter uten at noen reagerer. Bistanden har med årene forvandlet seg til en permanent intravenøs overføring som holder liv i selvstyremyndighetene med 150 millioner euro i året. EU betaler blant annet lønna til en stor del av de ansatte.



Streng fortidskontroll

Vannressursene har alltid vært et stridstema. Fordelingen av vannressursene faller svært uheldig ut for palestinerne, på tross av at de er med i et Joint Water Council. Rådet skal legge til rette for samarbeid, men israelerne bruker det til å blokkere de fleste palestinske vannprosjekter. Palestinerne har tilgang til 20 prosent av vannet på Vestbredden, mens israelerne disponerer 80 prosent. Palestinerne bruker i snitt en fjerdedel av det israelerne gjør per dag og per person. Det internasjonale samfunnet, EU inkludert, synes ikke å ha noe imot å finansiere vannprosjekter der både investeringer og drift blir dyrere på grunn av okkupasjonsmaktens restriksjoner.

I Jerusalem har de israelske myndighetene ekspropriert over en tredjedel av byens østlige del og erklært det som «statsterritorium». Nå bor det 250 000 israelske bosettere i de palestinske bydelene, enten i gamlebyen og de historiske områdene eller i de store boligstrøkene i konsentriske sirkler rundt byen. Selv kulturen, historien og arven fra fortiden er strengt kontrollert av Israel: De holder tilbake tillatelser til å arbeide som turistguide, de beslaglegger fortidsminner og manuskripter, og kontrollerer arkeologiske utgravinger. Ifølge den nyeste rapporten fra EUs diplomatkorps i Jerusalem, ligner dette «et koordinert framstøt fra bosettervennlige grupperinger for å bruke arkeologien til å forsterke en utelukkende jødisk fortelling om Jerusalem».

På tross av rapportens utvetydige konklusjoner, sliter EU med å foreta seg noe som helst overfor de israelske myndighetene. EU kunne for eksempel ha begynt med å kreve gjenåpning av offisielle institusjoner i Øst-Jerusalem, i første rekke Orient House (PLOs hovedkvarter i Jerusalem fram til 2000) og Det palestinske handelskammeret.



Status quo

I 2010 stengte Israel alle grenseovergangene til Gazastripen, bortsett fra Erez (begrenset adgang) og Kerem Shalom, den eneste overgangen åpen for import av visse varer, noe Hamas tjener godt på. Eksport er fortsatt forbudt, med noen få unntak. Gazastripen er et av verdens tettest befolkede områder, med nesten to millioner mennesker på 400 kvadratkilometer (4500 personer per kvadratkilometer). Langs hele stripen har de israelske myndighetene etablert en 100–500 meter bred buffersone innenfor sikkerhetsmuren. Dermed her befolkningen mistet adgang til 17 prosent av territoriet, det vil si nesten en tredjedel av den dyrkbare jorda.

Tilsvarende restriksjoner finnes også ved kysten, der fiskerigrensen som opprinnelig var 20 nautiske mil i Oslo-avtalen, nå er krympet fra tre til seks nautiske mil, avhengig av sesongen. Reaksjonen fra EU var 15 millioner euro ekstra til utvidelse av infrastruktur ved grenseovergangen Kerem Shalom, det vil si en investering i israelsk sikkerhet i stedet for heving av blokaden, slik det offisielle kravet er.

Forøvrig er utsiktene ytterligere forverret for de palestinske flyktningene som ble kastet ut fra landsbyene sine i 1948 og 1967. I dag teller de nesten fem millioner. En tredjedel lever fremdeles i midlertidige leirer i Gaza, på Vestbredden, i Jordan, Libya og Syria. 3,5 millioner er avhengige av hjelp fra FN-organisasjonen UNWRA for å få dekket grunnleggende behov innen helse og utdanning. Denne situasjonen koster EU bortimot 300 millioner euro i året i form av økonomisk bistand til UNWRA. Og situasjonen er nå blitt verre på grunn av tilstrømningen av syriske flyktninger og ustabiliteten i landene i regionen.

Status quo i Midtøsten er bare status quo i navnet og viser EUs manglende evne til å skape grunnlag for en varig fred i området. Samtidig rår EU over alle midlene som trengs for å få det til.



Fortsatt våpenhandel

For det første burde EU følge opp det viktige skrittet unionen selv har tatt med det nye direktivet, i stedet for å prøve å mildne følgene av det, og nekte å gi etter for de israelske myndighetenes og amerikanernes press etter offentliggjøringen av direktivet – Israel har blant annet nektet EUs representanter adgang til Gaza. Med en handel på nesten 30 milliarder euro i året er EU Israels viktigste handelspartner. Nesten en fjerdedel av israelsk eksport går til EU. Unionen kan altså true Israel med straffetiltak innenfor rammen av assosiasjonsavtalen som ble undertegnet i 2000, fryse eksisterende avtaler eller avtaler under forhandling (Israel tjener fremdeles mest på samarbeidsprogrammene i Middelhavet), og utsette alle forhandlinger om å styrke assosiasjonsavtalen.

I tillegg kan EU slutte å importere produkter laget eller satt sammen i de israelske bosettingene på Vestbredden. I 2012 vurderte en gruppe på 22 NGO-er denne importen til 230 millioner euro, det vil si femten ganger mer enn EUs import av palestinske produkter. Ettersom denne eksporten ikke er avhengig av direkte EU-finansiering, omfattes den ikke av det ferske direktivet. Og på grunn av ufullstendig merking fritas disse produktene skatt ettersom de er made in Israel, mens de faktisk kommer fra bosettinger. Av hensyn til åpenhet overfor europeiske forbrukere, er prosedyrer for god merking under utarbeiding i 13 europeiske land. Men noen land, deriblant Irland, beklager at initiativet ikke bare forbyr disse produktene på det europeiske markedet.

EU kan også gjøre noe med våpenhandelen med Israel, som fortsetter å øke trass i europeiske regler som forbyr all eksport av militært utstyr som kan bli brukt til «intern undertrykking, internasjonal aggresjon eller bidrar til regional ustabilitet». Våpenimporten, investeringene i forskning (delvis med økonomisk støtte fra EU) og de siste brutale militæroperasjonene i Gaza (et sant laboratorium for høyteknologiske våpen) har økt Israels våpeneksport. Den nådde i 2012 rekordhøye 5,3 milliarder euro og berøvet Frankrike for fjerdeplassen på lista over verdens største våpeneksportører.

For et år siden fikk EU Nobels fredspris. Kanskje er det på tide å huske det?

Oversatt av L.H.T.

1Konklusjoner fra EUs utenriksråd, 8. desember 2009.

2I 2004 erklærte Den internasjonale domstolen murens trasé folkerettsstridig.

3Se «The Prohibited Zone», Bimkom, Jerusalem, 2009, http://bimkom.org.il.

4«EU Heads of Mission Jerusa!em Report 2012», februar 2013.

5Se «Failing to make the grade. How the EU can pass its own test and work to improve the lives of Palestinians in Area C», Association of International Development Agencies (AIDA), 10. mai 2013, www.oxfam.org.

6«Trading Away Peace: How Europe helps to sustain illegal settlements», Den internasjonale menneskerettsføderasjonen, Paris, oktober 2012.