Fanget av fengslene

Mens resten av USA tømmer fengslene øker antall innsatte i Louisiana. Delstaten har gjort seg økonomisk avhengig av lokale fengsler som må holdes så fulle som mulig for å få maksimal avkastning.

I 2012 sank antall innsatte i amerikanske fengsler for tredje år på rad, med rundt 30 000 færre innsatte enn året før. Alvorlige budsjettproblemer gjør at delstatene ikke lenger har råd til å være tough on crime. En uvanlig politisk enighet mellom republikanerne og demokratene om å tømme fengslene har begynt å vise seg på lokalplanet. I California, som alene står for halvparten av nedgangen i 2012, og Texas har de begynt å senke straffene og å lete etter alternative løsninger.

I Louisiana derimot kan en sjekk uten dekning fortsatt gi ti år i fengsel og minstestraffen for gjentatte innbrudd er fortsatt 24 år uten mulighet for straffereduksjon. Antall innsatte har doblet seg her på tjue år, til et nivå man ikke finner noe annet sted i verden. Over 44 000 sitter for tiden bak lås og slå, det vil si én per 86 innbyggere, dobbelt så mange som landsgjennomsnittet og tretti ganger flere enn i Kina.

Enda mer foruroligende er det at delstatens økonomi er avhengig av det høye fangetallet. På begynnelsen av 1990-tallet signerte Louisiana en pakt med djevelen. Overfylte fengsler stilte delstaten overfor et valg: enten revurdere strafferammene eller bygge flere fengsler. De valgte det siste, men delstatens kroniske budsjettunderskudd gjorde at de ikke hadde råd til å bygge fengslene selv. Sheriffene i de rurale fylkene ble derfor oppmuntret til å bygge og drive lokale fengsler, såkalte parish jails.

Fangeoverføringer

Dette er en stor investering for rurale fylker, men delstaten kompenserer sheriffene for utgiftene til hver innsatt. I dag er satsen 24,39 dollar per dag per innsatt. Til sammenligning koster en innsatt i Louisianas delstatsfengsler skattebetalerne 55 dollar. I dag finnes det kun tolv delstatsfengsler (reservert for svært lange straffer), mens 160 fengsler er fordelt på fylker med cajun-klingende navn som Acadia, Bienville, Beauregard og Calcasieu.

Disse anstaltene skaper arbeidsplasser og er blitt svært viktig for en rural befolkning som er hardt rammet av krisen i bomullssektoren. «I denne kriserammede økonomiens isolerte kroker er fengsling blitt en næringsvei,» sier Burk Foster, kriminolog og gjesteprofessor ved University of Louisiana (Lafayette). For mange innbyggere er fengselsbetjent det beste yrket de kan håpe på: Arbeidet er dårlig betalt (åtte dollar timen), men betjentene har gode pensjonsordninger.

Fengslene må holdes så fulle som mulig for å gi maksimal avkastning på investeringen. Hvis ikke mister fengselet lønnsomheten og må si opp fengselsbetjenter, eller også legges ned. «Det er nesten som å bygge et hotell. For å sikre lønnsomheten må sheriffene sørge for at fengslene er fulle,» sier Cindy Chang, tidligere journalist i Times Picayune. Derfor ringer lokalfengslene hver morgen rundt for å spore opp innsatte i de overfylte fengslene i de store byene, i New Orleans eller Baton Rouge. Disse fangeoverføringene baserer seg framfor alt på rykter og kameraderi mellom fengselssjefene. I enkelte rurale fengsler er systemet så velutviklet at man ikke engang trenger å ringe for å få en levering. «Jeg liker ikke å tjene penger på ryggen til fattigfolk,» sier sheriff Charles McDonald, fengselseier i Richland, et fylke med 20 000 innbyggere nord i delstaten. «Men så lenge de skal i fengsel er det bedre at det er mitt fengsel.»

Investerer fengselspengene

Delstatsmyndighetene har ikke bygd et nytt fengsel på 25 år, og lavkostfengslene på landsbygda huser i dag over halvparten av Louisianas straffedømte. Utgiftene er redusert til et minimum, noe som viser seg i elendige levekår for de innsatte. «Etter vedlikeholdsutgifter, lønn til fengselsbetjentene og profitt til sheriffen, er det ikke mye igjen til fangene,» forteller Foster. «De sover i store sovesaler med flere dusin senger, opptil 80 i hver sovesal. Matbudsjettene er minimale og helsetjenester ikke-eksisterende.»

Disse anstaltene skal i teorien være reservert for straffer på mindre enn ett år, men i virkeligheten er soningstiden i snitt åtte og et halvt år. Nær én av fem fanger soner en straff på over tolv år,1 uten håp om å ta utdannelse. For i Louisiana er rehabilitering paradoksalt nok i praksis reservert for straffedømte med lange straffer eller livstidsdommer. I de gamle delstatsfengslene får de innsatte psykologisk og medisinsk hjelp, aktivitetstilbud og rehabilitering via arbeid. For eksempel arrangerer fengselet i Avoyelles hvert år en rodeo som er åpen for publikum. Fengselet i Angola, der flesteparten av fangene soner livstidsstraffer, tilbyr utdannelser som bilmekaniker eller varmeingeniør. Men i sheriffenes fengsler finnes ingen slike tilbud. «I Louisiana retter rehabiliteringen seg nesten utelukkende mot de som aldri vil forlate straffeanstaltene,» sukker Dana Kaplan fra organisasjonen Juvenile Justice Project of Louisiana.

De folkevalgte sheriffene investerer fengselspengene i materiell til lokalpolitiet: biler, våpen, datamaskiner, skuddsikre vester. Det er vanskelig å vurdere eksakt hvor mye de tjener. Selv med knappe 1,50 dollar per hode per dag til mat og minimale budsjetter til aktiviteter og rehabilitering, er det sikkert at de daglige utgiftene er langt mindre enn de 24,39 dollar delstaten betaler – også hvis vi tar med bussbilletten og de ti dollarene som fangene er så heldige å få når de blir løslatt.

Oversatt av R.N.