Yrke: Krigsfotograf

Forfatter og soldat Ernst Jünger skrev i 1930 at «det er ingen krig uten fotografering» og sammenlignet det å «skyte» et motiv med å skyte et menneske. Det er «den samme form for intelligens» som lokaliserer fienden med sitt våpen, som også avfotograferer «store historiske begivenheter i minste detalj.»

Erik Poppes prisbelønte Tusen ganger god natt ble først vist i Norge under Film fra sør. Krigsfotografen Rebecca (Juliette Binoche) klarer ikke å velge mellom familie eller karriere. Den sjarmerende familien i Dublin – ektemannen og to yngre døtre – savner henne, ønsker henne hjemme, er redd for henne. Samtidig er eldstedatterens årelange redsel for at moren skal dø ute i krigssonen så stor, at hun av og til ønsker henne død. Ektemannen skriker at hun lukter død og vil kaste henne på dør. Skal hun gi opp yrket eller er hennes skjebne å følge kameraet tilbake til verdens konfliktområder?

Poppes dramatikk følger den tradisjonelle fortellerformen med én hovedperson: Det tradisjonelle drama starter med en initierende hendelse (eksplosjonen i Kabul), følger på med forviklinger utlagt i scener med små klimaks og veivalg (rekonvalesens, bli hjemme, forsoning, bare en reise til) for så å bygge seg opp mot et stort klimaks, der hovedpersonen kommer ut på den andre siden – forandret eller klokere. I denne forstand er dette en film for det store publikum utlagt i treakterens anslag-konfrontasjon-løsning, inkludert det påfølgende oppgjøret.



Komplisert verden

Poppes filmfotograf John Christian Rosenlund fortjener ros for unikt fotoarbeid – fokus, farger og perspektiv lader fortellingen og gjør innholdet virkelig. Den følelsestunge musikken virker derimot mot sin hensikt. Man ønsker nesten å holde seg for ørene når man dynges ned med strykeinstrumenter og tangenter – publikum får beskjeden «føl!» med følelsene uttrykt i dramaet. Kunne ikke Poppe stolt mer på hans og Rosenlunds stemningsbilder og uttrykkene i de dyktige skuespillernes ansikter?

Samtidig er det et forståelig forretningsmessig krav at de private investorene (en femtedel) vil ha avkastning på en 41-millioners innspilling. Og den spennende tematikken rundt krigsfotografer kan jo gjøre oss overbærende med noen detaljfeil: Som scenen der Rebecca i eksplosjonens støvsky skadet drar det skitne kameraet så vidt opp fra bakken og knipser et par krystallklare bilder til før hun svimer av – uten å ha tørket linsen. Unike hendelser trenger som oftest et fortellergrep for å kunne oppfattes.

Et annet perspektiv kunne leses i Morgenbladet der Ulrik Eriksen – som syntes mye var «uklart» i filmen – dro fram paradokser fra sin logiske sandkasse: Som at fotoinntekter fra andres lidelser gir Rebecca råd til å bo i en luksusvilla, eller at å fotografere handlingen til en selvmordsbomber gjør henne medskyldig. Hans konklusjon, at «filmen selv er lite gjennomtenkt», framstår som en ivrig svart/hvitt-tenkning fra en journalist på trygg avstand fra konfliktområdene. I en mer komplisert verden må man ikke nødvendigvis leve i slummen for å kunne skildre vold, eller tro at å avverge en selvmordsaksjon vil endre konfliktene.

For både Poppe og hans innleide hjelper – krigsfotograf Zoriah Miller – har begge vært i krigsområder. Sistnevnte har tilbragt nesten 15 år bak kamera i konfliktområder, og Poppe som selv var aktiv reporter på 80-tallet har nylig også reist tilbake til konfliktsoner med blant annet Flyktninghjelpen. Disse erfaringene har sannsynligvis gitt filmen noe av dens tyngde. Poppe ba Miller instruere Binoche i krigsfotografens hverdag et par måneder opp mot innspillingen. Faktisk er det mange av Millers stillbilder som vises i filmen.



Posttraumatiske lidelser

Poppe var ifølge ham selv ikke god nok og sluttet – han har også nevnt påkjenningen av å være borte fra sine kjære. Men hans kvinnelige hovedperson, omtalt i filmen som en av verdens fem fremste, klarer ikke å slutte: Rebecca sier at hun må holde ut farene fordi hun er så rasende. Hun vil at folk skal reagere på all volden, sette kaffen i halsen ved frokostbordet.

Krigsfotografer våger også livet: Le Monde diplomatique hadde på sitt tiårsjubileum sammen med Oslo Dokumentarkino i oktober besøk av Vaughan Smith, som selv har noen tiår bak seg som krigsfotograf fra områder som Kosovo, Irak og Afghanistan. Sammen med Miller, Poppe og andre, tror – eller trodde – de at bilder kan endre verden, eller etter hvert ende lidelsene til de utsatte. Dessuten skriver Vaughan Smith i sin blogg «Reporting from the worlds deadliest places»: «Hvis du utfordres hver eneste dag, virker livet større.» Han skrev lenge fra Afghanistan, der han oppholdt seg med de militære. I likhet med Miller kom han seg også inn i Bagdad under Golfkrigen i 1991. Han tok på seg militærutstyr, og lot som han var innrullert for å fotografere så uavhengig som mulig. Innrullerte Miller var på sin side frekk nok til å fotografere døde amerikanske soldater, men ble stanset da han ble oppdaget.

Vaughan Smith filmet også selv dokumentarfilmen Shooting Robert King (2009) der han følger sin kollega krigsfotografen Robert King i tre krigssoner – Bosnia i 1993, Tsjetsjenia i 1997 og Irak i 2007. King uttrykker først i Bosnia en naivitet: «Hva gjør jeg egentlig her?», for så i Tsjetsjenia å la seg ruse av krigens redsler, sex og spenning, men vender etter hvert hjem med posttraumatiske lidelser. Han får seg familie, og velger etter Irak å bli hjemme. I likhet med Poppe og Smith (som har fem barn).



Bildets verdi

Hva gjør man hjemme? Smith etablerte for ti år siden Frontline Club i London, som ukentlig tar opp frontlinjens hendelser og problemer via dokumentarfilm, bøker og debatter. Dessuten underviser han også ukyndige reportere og fotografer i forhåndsregler man bør ta før man beveger seg inn i konfliktområder.

Men er det verdt det, å utsette seg og andre ved å fotografere i dødens nærhet? I filmen hører vi Rebeccas datter etter at moren så vidt overlevde fotograferingen av en selvmordsbomber i Kabul: «Var det verdt det – bildet?»

I en verden der det omsettes våpen for 10 500 milliarder kroner årlig, hvorav 450 milliarder kroner går til korrupsjon og bestikkelser, kan det være naivt å tro at bilder vil endre noe som helst. Å påpeke et helvete er ikke det samme som å vise hvordan man henter folk ut derfra, eller noen oppskrift på hvordan man begrenser krigens redsler. Å framvise elendighet kan like så mye nøre oppunder dagens globale sikkerhetsindustri som skal holde «de andre» unna oss.

Men man kan håpe: Eksempelet fra Tusen ganger god natt er fra en flyktningeleir, der en lokal milits herjer, og Rebeccas heltemodige bilder i internasjonale medier gjør at leiren får militær beskyttelse.



Ninja med Nikon

Krigsfotograf er også et typisk yrke for alfahanner – noen av de mest kjente er James Nachtwey, Alex Majoli og Sebastião Salgado. Men Poppe velger en kvinne i filmen. En annen kjent kvinnelig krigsfotograf var franske Alexandra Boulat som ikke ble eldre enn Rebecca i filmen. I 18 år dukket hennes bilder opp i Paris Match, Time Magazine og The Guardian. Hun begynte som krigsfotogrf i 1989, hos franske Sipa Press, med å dokumentere krigen på Balkan. Senere dokumenterte hun brutale scener i Rwanda, Afghanistan, Israel-Palestina og Libanon.

Kvinnen enkelte hevdet levde på nikotin og adrenalin, krabbet i Gazas tunneler, fotfulgte Taliban i Afghanistan, og dokumenterte Bagdad rett før invasjonen i 2003. Men som hun fortalte sin kollega Jan McGirk i The Guardian var det ikke internasjonale priser som motiverte disse reisene inn i helvete. Hun ville vitne om menneskers mot og dårskap. Og hennes fokus var helst de sivile, ikke våpenkledde krigere som truet dem. Hun var dessuten mindre opptatt av å fotografere øyeblikkets rennende blod enn krigens og blodtørstens konsekvenser. I Afghanistan ble hun kalt «en ninja med Nikon», hun gled inn i krigshandlingenes bakgrunn. Hun var tydeligvis ikke redd for farene. Hun lærte også opp og henførte fotografistudenter på Smiths Frontline Club i London med sine bilder.

Boulat eksperimenterte også med å gjengi lyd fra Israels mange checkpoints, eller ved å videofilme palestinske rappere på Vestbredden. I motsetning til filmens Rebecca, hadde hun ikke mann og barn som trakk henne tilbake mot tryggheten. Hun var de siste årene i Ramallah sammen med den palestinske dokumentarfilmskaperen Issa Freij. Kulene drepte henne ikke, men en akutt hjerneblødning i 2007. Hun kommer seg på sykehus i Israel, men dør i koma 45 år gammel.

Vil Freij lage neste film om en kvinnelig krigsfotograf, der vi mer nærgående kan følge selve det uopphørlige arbeidet til denne dedikerte krigsfotografen – som en mer moderne variant av Christian Freis prisvinnende dokumentar om James Nachtwey, War Photographer (2001)?



Reportasjedroner

Det er mange krigsreportere som dør på jobb. Men i framtiden vil muligens ikke krigsreportere bevege seg så nær faresonene: Frontline Club har et seminar – «Drone Journalism, The Future of News Gathering?» – som antyder at dronereportasjer er det nye. Droner er i dag i produksjon i 75 land. På sikker avstand kan man styre små droner som «skyter» bilder av volden. Ideen med bittesmå droner som svirrer blant oss ble allerede detaljert beskrevet av Ernst Jünger i 1957 i science fiction-boka Glassbiene.

«Ordenes vekt, fotografienes sjokk,» lyder det i et gammelt reklameuttrykk i Paris Match. Hvor kommer denne fascinasjonen av krig fra, hva trekker oss mot slike bilder av død og lemlestelse? «Begjæret etter bilder av kropper i smerte later til å være nesten like så stort som begjæret etter bilder av nakne kropper.» skriver Susan Sontag i Å betrakte andres lidelser. Siden kameraet ble oppfunnet i 1839, har det befunnet seg i dødens nærhet. Interessen for bilder – at et bilde sier mer enn tusen ord – betyr visstnok mer enn tusen ganger god natt.

© norske LMD. truls@lmd.no

1Sitert i Susan Sontag, Å betrakte andres lidelser, Pax Forlag, Oslo, 2004 [1977].

2Ulrik Eriksen, «Med kamera som trøst», Morgenbladet, 18. oktober 2013.

3Se Andrew Feinstein, The Shadow World: Inside the Global Arms Trade, Picador, London, 2012.

4Jan McGirk, «Obituary: Alexandra Boulat», The Guardian, London, 13. oktober 2007.

5Susan Sontag, se over.