Vi må skape rikdom, ikke verdi

Kunnskap og naturens grenser, alt kan gjøres til penger. Slik har økonomene regnet seg fram til at «naturens tjenester» er verdt et sted mellom 16 000 og 54 000 milliarder dollar. Uten å se forskjellen på rikdom og verdi.

Arbeidet er altså ikke den eneste kilden til de bruksverdiene, den materielle rikdommen som mennesket produserer. Arbeidet er dens far, som William Petty sier, og jorda er dens mor.
Karl Marx, Kapitalen.

Visste du at tjenestene til flaggermusene i USA er verdt 22,9 milliarder dollar? Hvordan har man kommet fram til denne klekkelige summen? Jo, man har regnet ut hvor mye sprøytemidler man sparer på at de fjerner skadedyr. Tjenestene til bestøvende insekter er verdsatt til 190 milliarder dollar i året, hvorav 153 milliarder for biene alene. Verdien på fotosyntesen til de franske skogene er beregnet ut fra markedsprisen på et tonn CO2.1

Selv liberale økonomer er panikkslagne over at miljøødeleggelser og uttømming av ressurser nå har gått så langt. Grepet av ny giv forsøker de å introdusere sine nyklassiske modeller på miljøet, som de inntil nylig fullstendig overså fordi de hadde erklært naturen uuttømmelig. Derav denne nye praksisen med å tildele naturen en økonomisk verdi basert på menneskets bruk av dens goder.

Den globaliserte kapitalismens krisen dreier seg ikke om konjunkturer, men har sine røtter i sosiale og økologiske motsetninger drevet til det ekstreme i den nyliberale fasen. På den ene siden har devaloriseringen av arbeidskraften med henblikk på produktiviteten, skapt overproduksjon i de fleste industrisektorer. Likevel har de eiendomsbesittende klasser blitt skandaløst rike, takket være skatteletter og skyhøye finansinntekter. Resultatet er endemisk arbeidsledighet, prekaritet, uthuling av sosiale sikkerhets­nett og økende ulikheter. På den andre siden stanger den uendelige akkumulasjonen av kapital mot planetens grenser: Den truer økosystemenes balanse, uttømmer naturressurser, svekker det biologiske mangfoldet, forurenser miljøet og forstyrrer klimaet.

Disse to seriene med motsetninger har sin opprinnelse i problemet med – og på lang sikt umuligheten av – å få arbeidskraften til å produsere enda mer økonomisk verdi og omsette verdien på markedet. Sagt på en annen måte: Kapitalismen kan ikke overskride en viss terskel for utbytting av mennesket uten å undergrave sine ekspansjonsmuligheter. Den kan heller ikke overskride en viss terskel for utnyttelse av naturen uten å forringe eller ødelegge akkumulasjonens materielle grunnlag. Med finanskrisen som startet i 2007 forduftet illusjonen om at finanssektoren kunne unnslippe de sosiale og materielle begrensningene og bli en endogen, selvtilstrekkelig kilde til verdi. Disse to begrensningene er uoverskridelige.

LIVETS VEV
Med globaliseringen og kapitalens krise har to viktige endringer relansert de teoretiske diskusjonene om rikdom og verdi. Den ene dreier seg om globaliseringen av en ødeleggende, produktivistisk utviklingsmodell, den andre om kunnskapens økende plass i produksjonen.

To fenomen, to spørsmål: Hvilken type rikdom er skadelidende i det første tilfellet? Hvordan blir verdikilden endret i det andre?

Instrumentaliseringen av naturen har gått så langt at selv den dominerende nyklassiske økonomien har begynt å forsvare miljøet, som de kaller «naturkapital». «Verdisetting av det levende», «naturens iboende økonomiske verdi» og «verdien til naturens tjenester» er viktige emner for blant andre Verdensbanken, FNs miljøprogram (UNEP), OECD og EU.

Det finnes ingen felles måleenhet for de to sfærene. Økonomien og naturen er inkommensurable.»

Alle disse organisasjonene tror det er mulig å legge sammen elementer som måles ut fra beregninger av både menneskelige produksjonskostnader og ikke-produserte elementer som dessuten er kvalitative eller ikke-vurderbare etiske verdier. Hvis alt vurderes økonomisk, kan alt ses på som kapital. De nyklassiske økonomene definerer altså rikdom som summen av det de kaller økonomisk kapital, menneskelig kapital, sosial kapital og naturkapital – hvor alle stammer fra lignende kalkyler.

Enda mer alvorlig er det at en slik analyse ikke kan ta med i beregningen stoffskiftet innad i naturens økosystemer. Når man isolerer hvert element for å vurdere kostnaden, prisen eller nytten, griper man ikke det viktigste: samhandlingene som danner livets vev, og som må bevares for å kunne reproduseres.

MARX’ VERDILOV
Prissettingen av naturen ble innledet i 1997 av miljøspesialisten Robert Costanza: De årlige tjenestene naturen leverer utgjorde ifølge ham et sted mellom 16 000 og 54 000 milliarder dollar i 1994.2 Siden har det kommet en rekke beregninger. Men prisen som for eksempel de franske skogene er vurdert ut fra, er en kategori som hører hjemme i finanssfæren, kjennetegnet av svingninger og spekulasjon – en kategori som ikke finnes i naturens sfære. Det finnes ingen felles måleenhet for de to sfærene. Økonomien og naturen er inkommensurable.

Det er også på sin plass å trekke fram Aristoteles’, Adam Smiths, David Ricardos og Karl Marx’ skille mellom bruksverdi og bytteverdi, for å påpeke at naturressursene er en rikdom uten iboende økonomisk verdi, og at naturen er uunnværlig for all produksjon av økonomisk verdi, som kun kan komme fra menneskelig arbeid. Kort fortalt, den delen av rikdommen som kommer fra naturen er ikke i seg selv en økonomisk verdi, for sistnevnte er en sosial og ikke naturlig kategori. Hvis vi vil lage en strategi for bærekraftig utvikling og setter en prislapp på et naturgode, vil denne prisen være en politisk og ikke en økonomisk pris, det vil si den vil fastsettes ovenfra ut fra en miljønorm vi velger å anerkjenne.

Naturressursene er uvurderlige i økonomiske termer, det vil si uendelige, fordi de er livsbetingelsene for mennesket. Derfor kan de ikke reduseres til en økonomisk kategori. Derimot kan målingen av den økonomiske verdien skapt av utnyttelse av disse ressursene reduseres til arbeid, men det har ingenting å gjøre med en iboende økonomisk pseudo-verdi i disse ressursene. Utenfor den politiske økonomien og den marxistiske kritikken av den, er dette et uforståelig paradoks. Uten naturen kan ikke mennesket produsere noe, verken fysisk eller i form av økonomisk verdi. Den økonomiske aktiviteten inngår nødvendigvis i sosiale relasjoner og i en biosfære. Vi er fullstendig avhengige av naturen for å produsere kollektive bruksverdier. Vi kan heller ikke erstatte den med kunstige gjenstander i det uendelige. Men det er ikke naturen som skaper verdi, for verdi er per definisjon en sosialantropologisk kategori.

Den liberale økonomiske teorien blander sammen rikdom og verdi, og tenderer mot å redusere all verdi til kapitalens verdi.»

Dessuten innfører revolusjonen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi kunnskap som en avgjørende faktor for rikdomsskaping. «Kognitiv kapitalisme», «kunnskapsøkonomi» eller «informasjonsøkonomi» har tatt over for etterkrigstidens fordistiske masseproduksjonskapitalisme.3 Enkelte teoretikere mener denne utviklingen gradvis vil lede til at arbeid forsvinner som kilde til verdi, mens andre mener alle deler av livet vil bli verdiskapende. Begge posisjonene mener vi må gi kast på Marx’ verdilov, den såkalte arbeidsverditeorien, som nådde sitt høydepunkt under fordismen.

KUNNSKAP SOM PROFITT
Ifølge disse teoretikerne produserer arbeid ikke lenger verdi; verdi «dannes hovedsakelig i sirkulasjonen» til kapitalen.4 Det eneste alternativet er å henge med på kapitalismens forvandling – som lover hver arbeider muligheten til å «produsere seg selv» og samtidig gi en samfunnslønn til alle de som faller utenfor systemet – i stedet for å jobbe for full sysselsetting, noe som allikevel er utenfor rekkevidde og bryter med målet om å frigjøre seg fra arbeidet.

Men teorien om kognitiv kapitalisme reiser flere spørsmål. Det viktigste dreier seg om skillet mellom rikdom og verdi, eller mellom bruksverdi og bytteverdi. Når arbeidets produktivitet øker og det Marx kalte «levende arbeid» (for ham var dette en «tautologisk påstand»)5 reduseres, svekkes også varenes bytteverdi i tråd med verdiloven. Slik oppstår det en stadig større avstand mellom arbeidet og rikdommene som skapes, det vil si mellom arbeidet og bruksverdiene, uten at det innebærer en distanseringen mellom arbeid og bytteverdi.

Kapitalismens nye motsetning er å ville forvandle kunnskap til kapital. Minst to hindre står i veien for dette prosjektet. Det første er kunnskapens vanskelig approprierbare karakter, fordi den skapes av det menneskelige intellekt som den heller ikke kan fjernes fra. Kun bruken av kunnskapen lar seg lett appropriere, med å forby bruk gjennom patenter eller å underkaste den en grunnrente. Foruten dette tilfellet er kunnskap et fellesgode par excellence, selv i de nyklassiske økonomenes definisjon: Kunnskap er både ikke-eksklusiv (man kan for eksempel ikke hindre noen i å bruke gatebelysningen) og ikke-rivaliserende (noens bruk hindrer ikke andres).

Det andre hinderet for kapitalens appropriering av kunnskap er hindrene dette skaper for spredning og utvidelse av kunnskap. Sosialisering av kunnskapsproduksjonen og -formidlingen er det motsatte av privat appropriering. Denne motsetningen er sentral i krisen til dagens kapitalisme, som har store problemer med å få kunnskap til å fungere som kapital, det vil si å gjøre den til gjenstand for profitt. Den forsøker, men for å få det til må den gå via arbeidskraften som besitter kunnskapen.

KOLLEKTIV RIKDOM
Så snart man erkjenner at det er mulig å fastsette en pris som unnslipper forpliktelsen til å gi kapitalen en tilstrekkelig avkastning for at den skal overholde en norm som er vesensforskjellig fra kapitalismens, går man inn i et domene som ikke er kommersielt, selv om det er monetært. I dette perspektivet må produksjonen av ikke-kommersielle tjenester ses som resultatet av det produktive arbeidet til personene som utfører disse oppgavene. Den ikke-kommersielle rikdommen er dermed ikke en punktering av den kommersielle aktiviteten: Den er et tillegg som kommer fra en offentlig beslutning om å bruke den tilgjengelige arbeidskraften, produksjonsapparatet og ressursene til ikke-lukrative mål. Denne rikdommen sosialiseres på to måter: gjennom å beslutte å bruke produksjonskapasiteten kollektivt og gjennom å fordele utgiftene sosialt, via skatteseddelen.

Den liberale økonomiske teorien blander sammen rikdom og verdi, og tenderer mot å redusere all verdi til kapitalens verdi. På den ene siden styres fortsatt vareproduksjonens verdi av det nødvendige arbeidet som markedet har anerkjent. Men på den andre inngår anerkjennelsen av den produktive karakteren til arbeid utført i den ikke-kommersielle sfæren i en omdefinering av rikdom og verdi, noe som er uunnværlig for å begrense varegjøringen av samfunnet.

Dette arbeidet svarer til de sosiale behovene utenfor varenes domene. Det bidrar dessuten til velvære, denne andre typen rikdom som overskrider de økonomiske verdiene. I denne forstand er den sosialiserte rikdommen ikke mindre rik enn den private, snarere tvert imot. Å avgrense varenes rom gjør det mulig å utvide rommet for sosialt skapte fellesskapsgoder, det vil si de menneskelige aktivitetene som har en kostnad, men ikke en markedspris. En slik utvidelse vil gjøre det mulig å bevare naturgodene og de sosiale båndene, som i seg selv er uvurderlige.

Oversatt av R.N.