Et steinkast fra Little Italy

Hovedpersonene i The Wolf of Wall Street orienterer seg i verden etter de simpleste kriterier: mye penger eller lite penger. Foto: UIP

Hovedpersonene i The Wolf of Wall Street orienterer seg i verden etter de simpleste kriterier: mye penger eller lite penger.
Foto: UIP

Etter noen betenkninger om at gatespråket kunne skremme et konvensjonelt publikum, skrev kritikeren Pauline Kael om Mean Streets at den var så original at publikum knapt ville skjønne hva som traff dem.1 Dette, mente Kael, fordi den da 30-årige Martin Scorsese hadde gitt erfaringen av det å vokse opp i New Yorks Little Italy en grimmere tekstur av vold og råttenskap enn man til da hadde sett i noen amerikansk film. Filmen har Harvey Keitels Charlie som omdreiningspunkt, og hans forknytte balansering av uforenlige hensyn, til blant annet katolisismen og mafiaen, samt kameraten, en viss Johnny Boy, i Robert De Niros tolkning. Selv om Mean Streets i hovedsak er Charlies film, så huskes den likevel av de fleste som Robert De Niros brakdebut, i rollen som ugagnskråka som står i gjeld til de fleste og tar seg stadig flere friheter, før han til sist må unngjelde. Dette var i 1973. Hva skjer så? Resten er temmelig kjent histo-rie.

I Raging Bull (1980) følger vi bokseren Jake La Mottas triumfer, paranoia, vekst og forfall, i Goodfellas (1990) følger vi mafiagjengens utvikling, dens triumfer, dødelige paranoia og undergang. Casino (1995) viser en tilsvarende bandes forsøk på å melke spillebyen Las Vegas. Det går bra en stund, men mye vil ha mer og det går ille til sist.

Og hans nye, The Wolf of Wall Street? Et av Scorseses spredte, men aktverdige forsøk i for ham ukjent terreng, som Jesu siste fristelse (1988) eller Kundun (1997), portrettet av den 14. Dalai Lama? Nei, vi er fremdeles på Manhattan, for å ta et poeng som kan lyde trivielt, inntil man tar en titt på filmografien for et kvantitativt mål på hjembygdas betydning for Scorsese. Nå er det altså den berømte meglergata som skal til pers. Det lyder spennende. Vent likevel ikke for mye nytt.

Gata er Wall Street, men hovedrollen er atter en mann som tar seg stadig større friheter på andres regning, og tjener grovt på det inntil han tryner – med bil, helikopter og båt. Kjapt fortalt er dette historien til en viss Jordan Belfort, som slo seg opp ved å prakke skrot-aksjer på godtroende arbeidsfolk over telefonen. Han er en såkalt god selger, og derfra følger katalogen over finansielle røverstreker, fra Bernie Madoff-prosjekter til sånt som figurerer i avisnotiser i her hjemme. Mer av det samme, altså. Udannede tølperes vekst, eksesser og fall. En velegnet spenningsbue for Scorseses rikholdige verktøykasse, uten tvil, men hvordan grepene tåler møtet med nye generasjoner publikum som har blitt vant til en standard satt av blant andre Scorsese selv, det er et annet spørsmål.

Skildringer av rånete mennesker
Det må handle om stil når man diskuterer Scorsese. Bare kameraføringene hans er et seminar verd i seg selv. Det er – fremdeles – en aldri så liten begivenhet med Scorseses siste. Om ikke annet har vi våre forventninger. Kjeltringsjangeren, som denne føyer seg til, er aldri mindre enn en heftig og høykompetent affære, i forbilledlig økonomisk redigering ved hans faste klipper Thelma Schoonmaker. Vi har for lengst lært at dette er en av Scorseses sjefsdisipliner, og vi har vel også begynt å fornemme ressursenes forbannelse i så henseende, at det går litt inflasjon i virkemidlene. Selv et barn skjønner at man har et problem med oppbygning, spenning og lignende når man starter med volumknappen rett under maks. Problemstillingen er aktuell også denne gang. Det er betegnende at et av høydepunktene i The Wolf of Wall Street utspiller seg i en modus nær slow-motion. De har spist gamle piller, så gamle at det tar litt tid før de virker. De bruker like godt ventetiden til å knaske flere. Så, når de først virker, virker de. DiCaprio får bruk for noen av de eldste ablegøyene i repertoaret: rollen som Gilbert Grapes tilbakestående lillebror, om noen husker den. Det er elementær, rølpete fyllekomikk som fungerer på sitt enkle vis: avsindig, og litt kalkun.

Men Scorsese har da vitterlig grepet fremdeles? Se bare på disse små «asides», dialoger om for hovedfortellingen irrelevante ting, men som likevel «bidrar til koloritten». Et kjent eksempel er i Goodfellas: nitide beskrivelser av ditto finskåren hvitløk, når de er i fengsel uten stort å finne på. I Casino ser vi Joe Pesci som familiefar mellom slagene, hjem-om til frokost og forsikrer seg om at poden på tre–fire år har forstått hva man ikke skal spise for mye av, da det tetter igjen blodårene, flink gutt.

I The Wolf of Wall Streetfår vi sakkyndige innføringer i de forskjellige kategorier av prostituerte de bestiller, en briefing om betingelsene rundt dvergkasting, «vi kan vel ikke be dem kle av seg eller sånne ting?», samt en prat om skiftende moter for intimbarbering. De fungerer, disse små sekvensene, kanskje fordi de ikke skriker etter vår bestyrtelse. En som har løpt videre med den pinnen er Quentin Tarantino, som har gjort disse appetittvekkere til en kunstform i seg selv, som tips-diskusjonen i Reservoir Dogs, eller den om fotmassasje i Pulp Fiction. Kontrasten mellom det trivielle og det monstrøse i øvrig handling blir nesten pervers. Ja, til tider er den pervers, som i utallige filmer som vil ligne disse, der varianter av the cool killer tar seg umåtelig god tid med noe visvas før han så skrider til ugjerningen. Det er en stund siden man her snakket om en klisjé som var i ferd med å preges. Her, som i så mye annet vi har å takke blant andre Scorsese for, ser vi en konvensjon som for lengst har satt seg. Det mest prominente eksemplet er så åpen-bart at man nesten glemmer det: de eksplisitte skildringer av vold og sex, påfallende nok i serien Boardwalk Empire. Blod, tenner og beinsplinter skvetter – hver bidige gang. Visst er det realistisk, for å holde på den innledende godviljen, men udelt imponerende er det ikke.

Det er en passe tynn linje mellom innfølende skildringer av rånete mennesker og det å selv fortone seg som en av dem. Det er et spørsmål om den entusiasme som legges i framføring-en. Men la gå, stilen må rimeligvis reflektere miljøet, selv om man spør seg om hvor fengende den dårlige oppførselen egentlig er. Flere har påpekt at musikken, som Scorsese har fått så mye skryt for, knapt er mer enn man bør finne i enhver noenlunde anstendig platesamling. Phil Spector, Cream, Fleetwood Mac, Stones-låter selv de som ikke engang liker Stones liker. Temmelig midt i veien, for å si det slik. Rock’n’roll i 2013 er mye rart, men barrikadestormende revolusjonært er det siste vi kaller det. For øvrig kunne folket han skildrer fortjent et lydspor bestående av musikk de selv liker, greaseball shit. Kanskje ikke like fengende for oss som ser på, men det ville vært vel så interessant.

Rabiat oppkomlingsestetikk
Det fine med styrtrike mennesker på film er at de ikke behøver å legge bånd på seg. Anstendighet? Intelligens? Takt og tone? Uh, sånt heft, det er fattigfolks instrumenter. De nyrike gjør dette enda tydeligere, i sin imitasjon av førstnevnte, og viser kanskje med det noe allment menneskelig, selv om det er en utrivelig tanke. Skurkene tar den aller bratteste klas-sereisen, og et mer tydelig symbol på den amerikanske drøm kan vel knapt tenkes enn en koffert full av penger? Jo. En koffert til. Og enda en! Det har blitt en del stinn bagasje i løpet av filmer som Godfellas og «avleggeren» Casino. Og alle de andre. Enn The Wolf of Wall Street? Hva med en kropp polstret med seddelbunker? Belfort undersøker mu-ligheten for å frakte penger til Sveits. En annen scene viser ham kaste sedler etter politi han har hatt på besøk, som et subtilt bevis på hvor dumme de er.

De som skrubber litt på Scorseses i overkant begeistrede skildring av kjeltringer som velter seg i luksus, kan trøste seg med at det vulgære 80- og 90-tallet i det minste har fått en look som fortjent i Wolf. Som Scorsese-skurker flest er Belfort omgitt av en til tider rabiat oppkomlingsestetikk, men der guido’ene i Godfellas kunne være hyste-risk velstrigla i strøkne dresser, er DiCaprio & Co henvist til de grellere deler av 80-tallets palett (selv om det meste foregår på 90-tallet).

Det er nok en gang enkle sjeler vi møter, som graviterer rundt første trinn i behovspyramiden. De orienterer seg i verden etter de simpleste kriterier: mye penger eller lite penger, om noe er morsomt eller ei, om noe eller noen er farlig eller ikke, om jenta er pen eller ei. Ungdommelig og friskt, utvilsomt, men neppe koordinatene til de gløggeste fjortisene. Scorsese går som alltid inn i materien med fynd og klem. Synd å si det, men av og til virker det som om fortelleren av denne historien er like snever. Selvsagt er han det, det er jo Belforts egen beret-ning, men når Scorsese såpass reservasjonsløst realiserer selv de mest vulgære anekdoter og perspektiv derfra, så er det nå engang han som har tatt disse valgene. Det er jo utakknemlig overfor en regissør som har gitt oss så mye, men dette handler faktisk om moral, av typen Frøken lærte oss på skolen: filmens moral.

Mer luguber enn grensesprengende
Cirka halvveis i filmen oppfordres Belfort av sin far til å roe ned og sikre formuen. Men nei. I den grad Belfort kan betegnes som en investor, er han long de kortsiktige gevinster, og vice versa, lik så mange slike pengesjonglører – og flere Scorsese-figurer. De skal høyt opp før de faller. Denne bevegelsen er uslitelig som Ikaros-myten selv; likevel blir den moralske devisen om at «hovmod står for fall» et heller tynnslitt påskudd når den stadig kobles såpass tett med visse miljøer, attpå til av samme regissør, og med en såpass smittet, om ikke alltid smittende begeistring for all skjørlevnet forut for dommens dag.

Det var merkbart allerede under Casino, at invitasjonen til å hygge seg med faenskapen underveis var litt vel … hjertelig. Det er klart vi skal smake litt på dette spennet mel-lom fascinasjon og avsmak, men det kan fort slå over i avsmak for den fascinasjon vi forventes å ha. I The Wolf of Wall Street settes publikums innlevelse på harde prøver alt i utgangspunktet, når vi skal ta del i karrieren til en som rakker ned på sin egen stand («schmucks, rørleggere og håndverkere»), og skryter av å svindle dem for pensjon og sparepenger, og man fatter heller ikke all verdens godhet for ham når han får øynene opp for større vilt. Gangsterne i mafiafilmene kunne i det minste unnskyldes et stykke på vei av sine livsbetingelser, et miljø der man spiste eller ble spist.

Her er vi henvist til å nyte freakshowet penger kan kjøpe, og man merker allerede under Belforts barnesteg på Wall Street at dette blir Scorsese på godt og vondt. Her møter vi en, la oss si, «etnifisert» Matthew McConaughey. Rollen er basert på en reell person, men likevel et pussig konsept. McConaughey, denne designergenetiske krysning av Paul Newman & Marlon Brando blir her en hybrid av Roy Scheider og Dick Fuld. Det umiddelbare inntrykk er at han er forsøkt «kiked up», for å svare til midtvestens fordommer om pengefolket i Jew York City.

Han gir uansett en velspilt liten oppvisning i blasert belevenhet som nok kan virke noe selvnytende, men det kommer an på om man synes hele scenen er «two dick actors sho-wing off», og dernest i hvilken grad man finner dette typisk for Scorseses filmer, at det blir mye kjekkaseri, sånn «Se nå ’a!» Selv synes jeg det er tidvis drivende underholdning, men litt beklemmende med Scorseses henvendelser til våre basale reflekser: «Næ’æh?!?», forventes man å si, og følge opp med nødvendige variasjoner over «Nei, sier du det?»: Drakk de mye, altså? Og det til lunsj? Og stoff, også? I arbeidstiden? Du verden! Og horer på kontoret, ’a, gitt! Og de gjorde slik og sånn, sier du? Du store alpakka! Ja, man går raskt tom for klakørfloskler. Det blir litt som å høre bajashistoriene til en som har vært til sjøs et par år, og merke at man begynner å gjespe før han er ferdig med første bordellet.

Martin Scorsese er regissør og produsent av et berg med dokumentarer, filmer og tv-serier, han er et vandrende filmleksikon, han er initiator til både den amerikanske og den interna-sjonale stiftelsen for bevaring og restaurering av gamle filmer. Mannen er kort sagt en helgen, eller i det minste en institusjon på to bein. Han gir i filmer og intervjuer et sympatisk inn-trykk, og framstår som en dannet og høflig mann. Hvor lenge ville han selv giddet å oppholde seg ved bardisken der en godt voksen kar legger ut i det vide og brede om børst, dop og horer i lassevis?

Visse ting, sies det, spør man ikke en gentleman om, men en stilltiende implikasjon av dette credo er at nevnte gentleman også holder snusket sitt for seg selv. Når alle smakløse detaljer inkluderes, virker Scorsese faktisk mer luguber enn grensesprengende. Det bringer oss tilbake til dette med stil og uttrykk, etikken i estetikken, og omvendt. For å fortsette det litt smålige sporet kan det faktum at skurkene får lide til sist fortone seg som en teknisk nødvendighet, sånn for å sikre seg at den ovennevnte moralen er klarert, før det går over stokk og stein med henrykte fantestreker. Det er så man fristes til å bruke argumenter til lektorer på hans egen alder: «spekulativt». Det i seg selv er et symptom på at tiden går.

Arbeidsjernet Scorsese
Det er et stykke fra det å «Ta bladet fra munnen», «vise det uten å legge fingrene i mellom», til det å rusle på jobb, stemple inn og lage kjeltringfilm. Det er noen tiår mellom «Ja, dæven, sånn er det, faktisk!» til «Nei, jeg orker ikke flere skildringer av amerikanske undermennesker som maltrakterer andre amerikanske undermennesker», for å sitere en god kollega på spørsmål om han hadde sett på den nye serien, Sopranos. Det var godt over ti år siden.

I dag er det nesten vemodig å lese de begeistrede linjer av Pauline Kael nevnt innledningsvis, og virkelig trist blir det om man ser Scorsese som et offer for noe lignende det man i boligmarkedet har kalt passiv spekulasjon: de som uten reelle investeringsmotiv likevel byr opp prisene for å komme seg inn i frykt for at prisene skal gå fra dem. For Scorseses del at han bidrar til haussen av eksplisitt sex og vold på film, for å holde tritt med inflasjonen. Blodsøl og beinsplinter har inntatt posisjonen til de gamle filmers cowboyer, indianere, hester og kavalerister som ble plaffet ned som dukker på tivoli. Med andre ord ureflektert konvensjon, den fiksjonelle døs som regissører som blant andre Sam Peckinpah og nettopp Martin Scorsese i sin tid rystet publikum våkne fra. Det er i underkant av femti filmer siden.

En vis mann sa en gang at det å jobbe for lite og det å jobbe for mye begge er en form for dovenskap. Fortsetter det slik, går «den siste Scorsese» fra å være de cinefiles «årets beau-jolais» til noe man vaksinerer seg mot om høsten. En beskjeden «nyttårspitch» til sist: Hadde det ikke vært kos om arbeidsjernet Scorsese gikk løs på en real utfordring, en knugende, sam-menbitt film om prokrastineringens forbannelse? Den friksjonen ville slått gnister.

© norske LMD