Soyainvasjonen i Paraguay

Det er 24. august, en iskald vind river i ansiktene. 108 familier, inndelt i fire «brigader», er i ferd med å gjenokkupere jorda på et lite sted kalt Naranji To. Politiet har allerede forvist dem fire ganger. Familiene setter opp noen vaklende telt mellom husdyr og sekker. «I morgen vil vi begynne å plante avlinger vi kan leve av,» sier lederen Jorge Mercado, med en ikke helt overbevisende selvsikkerhet. Den siste utkastelsen var spesielt tøff: «Politiet brant ned 184 skur! De stjal dyrene og hønsene. De drepte grisene.»

I 1967 forærte diktatoren Alfredo Stroessner disse jordene til tyskeren Erich Vendri. Barna hans, Reiner og Margarita, «arvet» dem. Likevel tilhører jorda staten. «Vi sjekker med institusjo-nene hva som eies lovlig og hva de har skaffet seg på urettmessig vis,» forteller Jorge Mercado. «Vi har lang erfaring med å ta tilbake det paraguayanske territoriet bit for bit.» Mens han fortel-ler om de griske grunneierne (terratenientes) og soyaprodusentene (sojeros), legger mørket seg over den gryende leiren. Bøndene sitter sammenkrøpet rundt rødglødende fyrfat og nipper mate.

To dager senere jager politiet dem vekk på ny, med sedvanlig brutalitet.

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Av Paraguays 6,7 millioner innbyggere er rundt 300 000 fattige bondefamilier uten jord. På slutten av 1800-tallet fikk systemet med latifundio, store private landeiendom-mer, fotfeste. Under Stroessner (1954–1989) delte myndighetene ut betydelige arealer med «fritt land» (eid av staten og ment for jordbruksreformen, som i Naranji To) til venner, offiserer og kreditorer. Fra slutten av 70-tallet skjedde det i tillegg en større revolusjon: Det mekaniserte jordbruket krysset grensen fra nabolandet Brasil i nord og bragte med seg sitt viktigste produkt: soya.

Jordbruksindustrien angriper
En krampetrekning går over landsbygda. De små og mellomstore gårdene som historisk sett har fødd landet, hemmer nå den nye eksportsektoren. Men det finnes mange måter å presse ut de gjenstridige. «Det letteste er å kjøpe jorda,» sier økonomen Luis Rojas. «De tilbyr bonden en sum han aldri har sett maken til. Han tror det er en for-mue, flytter til byen, bruker opp alt på tre–fire måneder og får slummen til å vokse, for det finnes ingen jobber.»

Og soyaen ruller ut piggtråden.

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

Ødeleggelser etter avskoging har tvunget hele lokalsamfunn til å flytte. Giftsprøyting fra fly rammer naboavlingene, forurenser vannet, tvinger dyrene til å dra langt avgårde for å finne beitemarker, til å fortære de siste gresstustene. De maktesløse naboene rammes av oppkast, diaré og hodesmerter og selger jordlappene sine til spottpris.

Og soyaen sluker grender og landsbyer.

I 1996 dukket Monsantos genmodifiserte soyakorn «Roundup Ready» opp i Argentina. Uten myndighetens godkjennelse spredde denne seg til Brasil, Bolivia og Paraguay – med stor hjelp fra ekstremt miljøskadelige sprøytemidler.12

Og soyaen oversvømmer sletter og savanner – et ubønnhørlig tidevann.

Noen små grupper kjemper for sine rettigheter. «Myndighetene flytter dem under påskudd av å innfri kravene deres,» forteller Perla Alvarez fra Nasjonalnettverk for bonde- og urfolkskvinner (Conamuri). «De plasseres midt i en skog de selv må rydde, 80 kilometer fra nærmeste vei, uten helsetjenester, uten noe som helst.» Når noen, tross alt, nekter – eller tar tilbake den konfiskerte jorda – går landbruksindustrien til angrep. «Siden demokratiet ble innført i 1989 og fram til i dag, er det registrert 116 drap eller forsvinninger blant ledere og aktiv-ister fra bondeorganisasjonene,» forteller advokaten Hugo Valiente fra menneskerettsnettverket Codehupy. I tillegg til soldatene og politiet, får grunneiernes private vakter, los matones, drive på ustraffet.

Og soyaen kryper framover i det uendelige.

Verdens fjerde største eksportør
Det er gode tider for grunneierne. De har egne fly og rullebaner. De har mye makt, de er velorganiserte og godt representert i de to tradisjonelt største partiene: Den nasjonale republikanske sammenslutning (ANR, også kalt Colorado-partiet, som satt uavbrutt ved makten i 1946–2008, og kom tilbake i 2013) og Det autentiske liberalradikale parti (PLRA). Konsernet til brasilianeren Tranquilo Favero, «soyakongen» (se under), eier 140 000 hektar i åtte departementer (Alto Paraná, Canindeyú, Itapúa, Caaguazú, Caazapá, San Pedro, Central og Chaco), ni bedrifter (behandling og salg av såkorn, utvikling og import av kjemiske landbruksprodukter og gjødsel, finansiering, leve-ring av maskiner og brensel), samt en privat havn i elven Paraná, et viktig vassdrag for de store infrastrukturprosjektene på kontinentet. De åtte medlemmene i Landsorganisa-sjonen for samvirkelag (Unicoop) eier mer enn 305 000 hektar, mens konsernet Espiritu Santo nøyer seg med 115 000 hektar. Kort sagt, to prosent av jordeierne i Paraguay har monopol på 85 prosent av jorda, ifølge en kartlegging fra 2008.

Foto: Maurice Lemoine

Foto: Maurice Lemoine

De multinasjonale selskapene kommer svært godt ut av det. Amerikanske Cargill (20 siloer, 1 fabrikk, 3 private havner),2 ADM Paraguay Saeca (30 siloer, 6 private havner) og Bunge (5 siloer med en samlet kapasitet på 230 000 tonn), samt franske Louis Dreyfus og Noble fra Hong Kong, står for mer enn 40 prosent av landets landbrukseksport. Soya gir størst fortjenes-te. Den internasjonale kontrollen fullbyrdes av BASF og Bayer (Tyskland), Dow (USA), Nestlé (Sveits), Parmalat (Italia) og Unilever (Nederland, Storbritannia), for bare å nevne noen.34 En detalj bør også nevnes: Latifundistene og de multinasjonale selskapene står for 28 prosent av landets BNP, men bidrar ikke med mer enn to prosent av landets skatteinntekter.56

Det tutes kraftig, endeløse rekker av landbruksmaskiner og lastebiler kjører fram og tilbake på veiene, mens soyaen utrettelig spiser seg innover de rødfargede jordene øst i Paraguay, inkludert jorda til los ganaderos. Disse oppdretterne med 14 millioner storfe er fordrevet til den rurale regionen Chaco. Det «grønne gullet» har gått fra et areal på 1,5 millio-ner hektar i 1993 til 3,1 millioner hektar i dag. Paraguay er nå verdens fjerde største soyaeksportør. Nær 60 prosent går til Europa som dyrefôr eller biodrivstoff.

Land med to etasjer
Bøndene er verken lydige eller dumme, og legger ikke halsen fram for hogg. «Vi har tatt tilbake mye jord,» forteller Esther Leiva, nasjonal koordinator i Kamporganisa-sjonen for jorda (OLT). «Mer enn tre hundre av våre compa–eros okkuperer for tiden jord i Itapúa og Caazapá.» I 980 konflikter fra 1990 til 2006 utførte de 414 okkupasjoner, det mest brukte virkemiddelet for å få oppmerksomhet fra styresmaktene. Landeierne kaller okkupasjonene for «invasjoner». 366 jordokkupasjoner har blitt fjer-net og 7346 okkupanter arrestert.7 «Men i departementet Canindeyú alene er 130 000 hektar blitt tatt tilbake,» sier Dominga Noguera, koordinator for sosiale organisasjoner i Canindeyú.

Ute på landsbygda er veiene nærmest ubrukelige og jeg må kjøre moped for å komme meg til jordbrukskoloniene, los asentamientos. Her i Asentamiento 12 de Julio i hjertet av departementet Itapúa, forteller de meg hvordan 70 personer i 1996 ble fengslet i seks måneder for å ha prøvd å annektere en finca (stor eiendom) på 1600 hektar. Angivelig tilhørte eiendommen den tyske mennonitten8 Nikolai Neufeld. Paraguay har ikke eiendomsregister og en mengde falske skjøter er blitt utstedt av et rettsvesen styrt av dommere med bånd til Stroessners diktatur og Colorado-partiet. Det administrative kaoset er så stort at den samme jorda kan dukke opp på tre–fire forskjellige skjøter. Paraguay er der-med, hvis vi legger sammen alle skjøtene, det eneste landet i verden med to etasjer.

I 2005 tok Asentamiento 12 de Julio igjen opp kampen, med støtte fra OLT og fra Nasjonalnettverket for bondeorganisasjoner (MCNOC). Fire ganger okkuperte de, og fire ganger ble de fjernet med makt av politi, soldater og matones. Journalister fra oligarkiets medier – ABC Color,9 La Nación, Última Hore – fulgte nøye med. De var kommet for å nyte brenningen av disse barføtte «kriminelles» gårder.

Kampen ga imidlertid resultater: Nå bor 230 familier her lovlig. De har plantet kassava, mais, bønner, søtpoteter, peanøtter og sesam. Det statlige instituttet for distrikts- og landut-vikling (Indert), som har ansvar for jordbruksreformen, kjøpte i 2009 området tilbake fra Nikolai Neufeld. Han har i ettertid blitt dømt til fem års fengsel: I 2007–2011 solgte han eiendom-mer han ikke eide til tyske innvandrere for 14 millioner euro. «Men spenningene hadde lagt seg litt i 2009. Det var i president Lugos tid,» sier Magno Álvarez, lokalsamfunnets robuste leder.

Brutal mediekampanje
20. april 2008 satte 40,8 prosent av Paraguays velgere, som var lei av 61 år med det autoritære Colorado-partiet, sitt håp til den sosialt engasjerte tidligere «fattigbisko-pen» Fernando Lugo. I mangel av en politisk organisasjon kom han til makten med støtte fra Den patriotiske endringsalliansen (APC), en koalisjon av sosiale bevegelser og åtte partier – deriblant konservative PLRA som ikke hadde klart å svekke Colorado-partiets dominans. Ekteskapet skulle bli kortvarig.

Lugo stod nær de progressive regjeringene i Alba,10 men førte en svært moderat politikk. Det var likevel for mye: Han nektet USA å etablere en militærbase i Mariscal Estigarribia i Chaco; han nektet å gi kraftsubsidier på 200 millioner dollar i året til det kanadiske Rio Tinto Alcan som ville bygge et aluminiumsverk ved Paraná-elven. Han ga fattige gratis adgang til sykehusene. Han begynte å snakke om landre-form og uttrykte empati med bondebevegelsene som med denne implisitte støtten gikk til nye okkupasjoner og demonstrasjoner. Etter å ha støttet Lugo av ren valgopportunisme, vendte PLRA seg mot ham med visepresident Federico Franco i spissen. Sammen med sin tidligere rival, Colorado-partiet (de to partiene fikk rent flertall i kongressen), forsøkte Franco åpenlyst å destabilisere landet.

Med støtte fra pressen ringte Forbundet for produksjonsbedrifter (UGP) i varselklokkene. Konflikten eskalerte da denne mektige lobbyorganisasjonen krevde innføring av nye gen-modifiserte varianter av mais, bomull og soya. «Landbruksministeren, liberaleren Enzo Cardozo, handlet i full overensstemmelse med interessene til Monsanto, Cargill og Syngenta,» fortel-ler Miguel Lovera, daværende direktør for Paraguays plante- og frøkvalitetstjeneste (Senaves). «Han var bokstavelig talt ansatt hos dem, da han var UGPs talsmann.» Likevel ble ikke innføringen godkjent. Helseminister Esperanza Martinez og miljøvernminister Oscar Rivas, samt Miguel Lovera fra Senaves gikk imot. ABC Color raste og lanserte en brutal kampanje mot dem. Og for tusende gang mente visepresident Franco at Fernando Lugo måtte stilles for riksrett. De manglet bare et påskudd.

Statskuppet mot Lugo
400 kilometer nordøst for Asunción finner vi det lille stedet Marina Kue i nærheten av Curuguaty. Tre rette gater, et dusin kryssende veier og i hvert gatekryss en bank hvor soyaprodusentenes penger hoper seg opp. Her okkuperer «de jordløse» en eiendom beslaglagt av Blas N. Riquelme, tidligere leder for Colorado-partiet (som han repre-senterte i senatet i 1989–2008) og eier av 70 000 hektar gjennom selskapet Campos Morombi. Alle vet at de par tusen hektarene det krangles om i Marina Kue tilhørte den para-guayanske hæren fram til 1999, og at et dekret i oktober 2004 slo fast at de hadde «allmenn interesse» og overførte dem til Indert. Likevel kom 324 tungt væpnede politifolk brasende i juni 2012 for å kaste ut – for sjuende gang på ti år – de seksti bøndene som var til stede i leiren.

Hva skjedde så? «Vi ville ha jord, men fikk en krig,» sukker Martina Paredes, fra Komiteen for Marina Kue-familienes ofre. Selv mistet hun en bror. 15. juni 2012 brøt det ut en kraf-tig skuddveksling. Elleve bønder og seks politimenn mistet livet. Fremdeles vet ingen hvem som skjøt først. «Jeg har snakket med politiet,» forteller Martina Paredes til meg. «De vet ikke mer enn oss.» Vidal Vega, en av bondelederne i Marina Kue, varslet at han ville vitne om infiltratører og matones fra Campos Morombi på åstedet for massakren. Han ble drept 16. desember 2012. I tillegg har overvåkingsfilmen fra et politihelikopter som fløy over stedet under hendelsen forsvunnet på mystisk vis.

At det var kvinner og barn i leiren gjør hypotesen om at bøndene skulle ha gått til bakholdsangrep på politiet fullstendig urimelig. Likevel ble Lugo avsatt 22. juni 2012, anklagd om for å ha oppfordret til vold mot de store grunneierne. Riksretten brukte 24 timer på å felle en dom, mens Lugo ifølge artikkel 225 i grunnloven skulle ha fått fem dager til å forberede for-svaret sitt. Kort fortalt, dette var i praksis et statskupp.

Da Federico Franco endelig klarte å ta makten, oppløste han straks den uavhengige kommisjonen som skulle undersøke hendelsene i Marina Kue med støtte fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). På mindre enn en uke åpnet myndighetene for genmodifisert bomull uten noen form for godkjennelsesprosedyre. De neste månedene tillot de i tillegg sju andre genmodifiserte mais- og soyavarianter.

Ifølge den offisielle versjonen, viste valget 22. april 2013 at Paraguay var tilbake til det normale. Etter kuppet var landet blitt ekskludert fra Det søramerikanske fellesmarkedet (Mer-cosur), Unionen av søramerikanske land (Unasur) og fra Sammenslutningen av latinamerikanske og karibiske stater (Celac). Da landets rikeste, Horacio Cartes (som har den tidligere Pino-chet-ministeren Francisco Cuadra som hovedrådgiver), overtok som statsleder, kjørte han fra regjeringspalasset til katedralen i den samme hvite Chevrolet Caprice kabriolet som Alfredo Stroessner i sin tid hadde brukt. Under en arbeidslunsj med «120» (ifølge La Nacion), «300» (ifølge ABC Color, side 2) eller «400» (ifølge ABC Color, side 3) «entusiastiske nasjonale og uten-landske bedriftsledere», satte Cartes tonen for sitt framtidige virke da han lovet at han ikke vil tolerere at «investorene blir dårlig behandlet av offentlige tjenestemenn».

Latinamerikansk klassiker
To dager senere drepte den mystiske Paraguayanske folkehæren (EPP) fem private vakter fra ranchen Lagunita og utløste en raseribølge i mediene. EPP skal siden 2006 ha stått for 31 kidnappinger og drap i vanskelig tilgjengelige områder i de fattige departementene Concepción og San Pedro. Etterforskningen viste at et av ofre-ne, politibetjenten Feliciano Coronel Aguilar, i hemmelighet og «på fritiden» ledet sikkerhetsselskapet San Jorge som passet på ranchen. EPP påsto på Facebook at målene var «del av en parallell politigruppe som har drept tjue bønder». Den tidligere Colorado-representanten Magdaleno Silva bekreftet dette implisitt: «Vi må undersøke hva sikkerhetsselska-pet San Jorge egentlig drev med.»9 Mens fader Pablo Caceres fra bispedømmet Concepción sa det rett ut: «Disse fyrene som døde, disse sikkerhetsvaktene, som vi får høre var fattige bønder, var i virkeligheten matones.»10

I april 2010 innførte Lugo, som regelmessig ble anklaget for å ha bånd til EPP, unntakstilstand i fire departementer i en måned for å prøve å fjerne EPP – uten særlige resultater. 22. august 2013 vedtok kongressen i full hast en lov som gir Horacio Cartes mulighet til å beordre militæroperasjoner uten å erklære unntakstilstand. Det nasjonale politiet er nå underlagt den operasjonelle kontrollen til militæret, som er utplassert i departementene San Pedro, Concepción og Amambay. Alt dette for å kvitte seg med en opposisjonsbevegelse som, selv om den er væpnet, ikke engang har nok medlemmer til to fotballag.

Dommedagsstemningen henger over lokalsamfunnet Tacuatí Poty. I denne jordbrukskolonien på 700 familier omringet av soya har beboerne sloss lenge – først for jorda, så for helse-senteret, barneskolen, ungdomsskolen, drikkevann og vei. Åtte kilometer herfra bortførte EPP den rike grunneieren Luis Lindstrom i juli 2008. De løslot ham i september samme år mot 130 000 dollar i løsepenger, før han ble drept 31. mai 2013 av to snikskyttere fra «geriljaen». Tacuatí Poty beskyldes for å være en av opprørets hovedbaser. Kolonien opplever stadig raid på natten fra hettekledde soldater uten ransakelsesordre. De kommer med trusler og planter falske bevis i husene til de politiet har bestemt seg for å sikte. Arrestasjonene blir fulgt opp av avhør uten andre påskudd – i tilfellene Ireno Vellejos, Damacio Miranda og Gustavo Cardozo – enn upålitelige og selvmotsigende uttalelser fra et temmelig forstyrret par og en jentunge på seks år.

«Folk er redde,» sier Victoria Sanabria. «Vi stoler verken på rettsvesenet eller på institusjonene som skal beskytte våre rettigheter. De tiltalte er hardtarbeidende familiefedre som står opp klokka fem om morgenen for å arbeide. Tilfeldigvis er de også ledere. Det er jorda vår som er roten til problemet. Det skjønner vi. Ved å hugge hodet av lederne våre håper de å gjøre slutt på oss.»

I bunn og grunn har vi her en latin-amerikansk klassiker. Det går betennelse i et ubehandlet sår. Små og store grupper, klanderverdige eller ikke, blir radikalisert. De såkalt demokra-tiske myndighetene roper ut om voldshandlinger og krever at de antatt skyldige fanges. Slik kriminaliseres de sosiale bevegelsene – til størst mulig profitt, i tilfellet Paraguay, for soyapro-dusentene.

Oversatt av K.J.R.