Voldsspiral i Irak

Konflikten i Syria sprer seg til Irak. Volden i Irak har ikke vært så høy siden krigen mellom militsene i 2006–2008 og uttrekningen av de amerikanske styrkene. Volden skyldes både konflikten i Syria og den irakiske statsministerens maktstrategi.

Hvordan stoppe en selvmordsbombe? Dette spørsmålet stilte myndighetene i Bagdad 30. november 2013, over ti år etter Saddam Husseins fall. Dødelige attentater har igjen blitt daglige, derfor arrangerte det irakiske sikkerhetsapparatet et seminar for å gi råd til kaféeiere i Bagdad. Over hundre næringsdrivende lyttet til rådene – hyre inn private vakter, slippe inn færre gjester – gitt av lite overbevisende, for ikke å si regelrett avmektige, politifolk. Hele landet er rammet av attentater og angrep som krevde mer enn 6000 liv i 2013. Regjeringen klarer åpenbart ikke å utrydde volden og forsøker nå å leve med den. «Det er alltid det samme. Når en bombe går av på et marked, innfører politiet og hæren portforbud i sektoren, men de kom-mer alltid etterpå! Som brannmenn slukker de ilden. Men det er pyromanene de må stoppe!» sier journalisten Mukhlas al-Juraisy som bor i Bagdad.

I hovedstaden legger alle familier ut om sin tragiske historie, sin bitterhet og sine døde. «Ingenting endret seg etter at amerikanerne trakk seg ut. Eksplosjonene fortsatte og fortsetter ennå. Det samme er tilfellet med arbeidsledigheten og de andre problemene irakerne lider under. Amerikanerne etterlot oss bare døden i arv. Engelskmennene bygde i det minste broer og skoler,» sier en bagdadbeboer med henvisning til den britiske okkupasjonen etter første verdenskrig.

Politisk rivalisering
Volden har flere årsaker. For å forstå dem må vi gå tilbake til 2003 og tiden etter at Saddams baath-regime falt. Den amerikanske administratoren, Paul Bremer, beslut-tet å bygge ned det irakiske sikkerhetsapparatet og «avbaathifisere» landet – en vilkårlig og ødeleggende politikk som bannlyste nær en million kvalifiserte og erfarne personer. I løpet av få dager gikk Irak fra å være et strengt sikkerhetsregime til å bli en administrativ ørken. Denne politiske utrenskningen, som rammet alle som hadde samarbeidet nært eller fjernt med regimet, forklarer delvis hvorfor landet er blitt så sårbart.

Svekkelsen av staten forverret nærmest automatisk spenningene mellom sunni- og sjiamuslimer, som nådde et foreløpig toppunkt i februar 2006 etter angrepet mot mausoleet i Samarra, et hellig sted for sjiamuslimene. Sjiamuslimene oppfattet angrepet som en krigserklæring. På tross av at religiøse autoriteter ba om besinnelse, hevnet militante sjiamuslimer seg med angrep på sunnimoskeer. «Det var vår 11. september,» sier en innbygger som mistet sin bror i represaliene.

I mer enn to år gjennomførte sjiamilitser, særlig de to mest kjente, den sadristiske Mahdi-militsen og Badr-brigaden til Det høyeste islamske råd i Irak,1 raid mot sunnier, som ble bortført og som oftest torturert og deretter drept. Sunnimilitser svarte med bilbomber i Bagdads sjiastrøk. Hver dag fant man flere hundre lik på fortauene eller flytende i Tigris. Sent men godt, og åpenbart på grunn av politisk rivalisering, lanserte statsminister Nuri al-Maliki 24. mars 2008 en storoffensiv i Sadr City for å avvæpne Moqtada al-Sadrs Mahdi-milits. Etterpå minket volden gradvis på bakken, men den forsterket likevel den politiske rivaliseringen.

Volden ble nå det sentrale tema for Maliki og hans forenklede svart/hvitt-syn der ’terrorist’ og ’baathist’ er synonym for sunnimuslim.

For å forstå sikkerhetsproblemene etter at de amerikanske troppene trakk seg ut, må vi også se på rollen til den sunnimuslimske stammemilitsen Sahwa («oppvåkning» på arabisk). Militsen allierte seg med den amerikanske hæren i kampen mot Al-Qaida i Mesopotamia. General David Petraeus’ militærstrategi, the surge,2 var fullstendig avhengig av samarbeid med sun-nistammene, et samarbeid symbolisert av den karismatiske Abdul Abu Risha, som Al-Qaida drepte 13. september 2007.

Folkebevegelsen viste solidaritet med opprøret i Syria, og Maliki ble sammenlignet med Assad.»

Militsen, bestående av over hundre tusen menn, klarte å jage Al-Qaida i Mesopotamia ut fra byene. Militssoldatene skulle innrulleres i den regulære hæren, men Maliki holdt aldri løftet sitt. Kun 20 prosent av soldatene ble innlemmet. De andre ble overlatt til seg selv og vist fingeren av en stadig mer sunnifiendtlig statsminister.

Damaskus-Bagdad-Teheran
I dag har Irak endret seg. Bagdad er ikke lenger en sammensatt by med folk fra alle provinsene. Med få unntak bor sunniene i sunniområder og sjiaene i sjiaområder. I resten av Irak er Joseph Bidens drøm om en «myk deling»3 mellom et kurdisk nord, en sunnimuslimsk midte og et sjiamuslimsk sør blitt en realitet.

På tross av denne kronglete ferden og de mange brutte løfter: Iraks fall kunne vært stoppet hvis Maliki hadde gjort virkelighet av den «nasjonale forsoningen» han lovet i valgkam-pen. Før han kom til makten hadde også en rekke sunnimuslimske stammeråd sverget ham troskap. Men han fortsatte å nøre opp om motsetningene mellom sunniene og sjiaene, så vel som mellom araberne og kurderne, og tilsidesatte aggressivt alle som kritiserte politikken hans. Da han kastet ut den sunnimuslismke visepresidenten Tariq al-Hashimi, som han anklagde for «terrorisme», begynte han å bli isolert. Året etter var turen kommet til en annen sunnimuslim, finansminister og visepresident Rafi al-Issawi, som fikk samme anklage rettet mot seg.

21. desember 2012, et år etter at amerikanerne trakk seg ut, startet en stor folkemobilisering i Fallujah, på en plass kalt «verdighetsplassen» langs hovedveien til Bagdad. Fra da av var ikke noen allianse mellom Maliki og stammene mulig lenger.

Under demonstrasjonene krevde sentrale sunnimuslimske stammeledere – som Dulaimy, Jumaily og Mahamda – at statsministeren måtte gå av. Ingen kalte ham Irans brikke eller safavid, en nedsettende betegnelse på konservative iranere. Fra starten av viste folkebevegelsen solidaritet med opprøret i Syria – og sammenlignet Maliki med Bashar al-Assad. Mellom de irakiske flaggene i folkemengden var symbolet til den Frie syriske hær svært synlig. Sunnienes kamp i Irak overskred den nasjonale rammen: Fienden var ikke lenger bare Maliki, men hele sjia-aksen Damaskus-Bagdad-Teheran.

Fra Syria til Irak
Forbindelsene mellom sunniene i provinsen Anbar og det syriske opprøret på den andre siden av grensen forklarer delvis den økte volden i Irak. Maktkampen har fått en stadig tydeligere konfesjonell dimensjon. Mange irakere har sett for seg et syrisk scenario «for å utjevne styrkeforholdene i regionen», mener sjeik Rafih al-Jumaily. Ifølge stammelederen vil Teheran miste en sentral alliert hvis regimet i Damaskus faller. «Hvis sunniene tar makten i Syria, vil vi styrkes overfor sjiamuslimenes maktøkning i Bagdad,» sier han.

Det irakiske motsvaret til Den frie syriske hær ble opprettet allerede seks måneder før sunnidemonstrasjonene, men har fått liten oppmerksomhet i mediene. I en offisiell erklæring 19. juli 2012 annonserte Den frie irakiske hær tre målsetninger: «Kjempe mot den iranske invasjonen i Irak, støtte det syriske folket og Den frie syriske hær, og samle sunnikrigerne i Irak under en fane.» Har organisasjonen hatt noen innflytelse? Det er fortsatt for tidlig å si. De la ut videoer på nett av sine angrep mot den regulære irakiske hæren, før de gradvis forsvant fra radaren inntil organisasjonens ukjente leder ble arrestert i nærheten av Kirkuk i februar 2013.

Alliansen mellom Al-Qaida i Mesopotamia og Al-Qaida i Syria er et annet bevis på de «naturlige» båndene mellom syriske og irakiske sunnimuslimer. Samlet under fanen til Den is-lamske staten i Irak og Levanten (ISIL) krysser disse krigerne lett grensene som kontrolleres av opprørerne. Dannet i 2006 som en plattform for ulike jihadistgrupper er ISIL nå et mektig element i den grusomme krigen i Syria. Gruppen har ingen problemer med å forflytte seg og å få forsyninger. Alliansene er eldgamle i grenseområdene. Det er svært lett for en innbygger fra Fallujah eller Al-Qaim å ta seg til den andre siden av den syriske grensen og bli tatt godt imot i Abu Kamal.

Den syriske konflikten spredde seg for alvor til Irak i mars 2013, da rundt førti syriske soldater og offentlig ansatte ble drept i den irakiske provinsen Anbar, hvor de hadde søkt tilflukt fra et opprørs-angrep. Sju irakiske soldater mistet også livet.

Mens irakerne venter på Godot
Selv om krisene i de to landene har ulike årsaker, har de en konfesjonell tendens til felles. I den syriske borgerkrigen står et sunnidominert opprør mot en koalisjon av etniske og religiøse minoriteter som støtter Assad. I Irak utfordres den sjiadominerte regjeringen av sunnier som vingler mellom politisk protest og væpnet motstand. Det er nok ikke tilfeldig at de konfesjonelle konfliktene har blusset opp etter hvert som den syriske borgerkrigen har utartet. Selv den amerikanske administrasjonen har vedkjent at den syriske konflikten spiller en viktig rolle i Irak. Da Maliki besøkte Washington i slutten av oktober ba Obama ham bruke sine gode relasjoner til Teheran for å be Assad gi fra seg makten. Irak opplever dessuten økende press fra Iran, den største sjiamakten i regionen, så vel som Saudi-Arabia og Tyrkia, to store sunniland som også er de viktigste støttespil-lerne for opprøret mot Assad.

Etter ti år med vold uten sidestykke, er Irak fanget i en malstrøm av maktkamper mellom sunnier og sjiaer som forsterkes av konflikten i Syria. Malikis regjering forsøker å overse de nye regionale skillelinjene. Den nye valgloven, som fastsetter parlamentsvalg til 30. april 2014, oppfattes som en spøk. Befolkningen ler av de folkevalgte, av hvor lett de stemmer for lover som de trekker personlige fordeler av og av deres manglende evne til å bli enige på vesentlige punkter. Sosiologen Amir Ahmed mener valgene ligner det absurde teater og sammen-ligner politikken med Becketts Mens vi venter på Godot. «Ved hvert valg annonserer politikerne at en ny mann vil komme som vil gi oss endring. Men han kommer aldri. Mens vi venter, oppholder de oss, underholder oss. Irakerne venter på Godot.»

«Det allerede eksisterende iranske nærværet i landet har økt mistroen og frykten i den arabiske regionen,» fortsetter Ahmed. «Det er denne brutale endringen i den regionale politik-ken som har skapt disse spenningene. Vi må heller ikke glemme at Irak er en oljerik stat, og at det vekker internasjonale krefters begjær. Disse forsøker å forsterke volden snarere enn å stabilisere situasjonen, for det er lettere å tjene på et svakt og ustabilt land enn et sterkt og velbalansert.» Kanskje er oljen Iraks sanne tragedie.
Oversatt av R.N.