Hvitt gull ved Svartehavet

Putins vintershow ødelegger Russlands kyst. Kaos, korrupsjon og absurd pengebruk har skapt et olympisk skikompleks rundt Russlands eneste badeby ved Svartehavet.

Det er palmetrær overalt. Først flere falske, fluorescerende grønne neonlys formet som palmetrær, langs veien fra flyplassen til sentrum av Sotsji. Men i byen er de ekte. Som en plantegardin skiller de badebyen ved Svartehavet fra de kaukasiske fjellsidene. «Velkommen til Paradis!» sier beboeren Igor Sizov. «Klimaet vårt er et av verdens mest behagelige, omtrent som i den franske rivieraen!» Sotsji har 300 soldager i året, en snitttemperatur på 14,5 grader, og en varmerekord på 39,4 grader (juli 2000). Når jeg er der i november viser gradestokken fremdeles 20 grader. Turgåerne går langs havna med en is eller soler seg på de grå steinstrendene.

I skuddlengde fra grensene til Abkhasia, bryter Sotsji med forestillingene om Russland, med subarktisk barskog og uralske industrikomplekser. I Sovjettiden var dette en eksklusiv badeby for middelklassen, kommunistledelsen og Stalin selv, og et utstillingsvindu for sosialismen. «Under den kalde krigen fikk folk fra Vesten bare reise til tre steder i Sovjetunionen: Moskva, St. Petersburg og Sotsji,» forteller Sizov. Kommunistblokken kollapset for 23 år siden, men symbolene består. Og fra 7. til 23. februar vil Russlands «sommerhovedstad» igjen bli et utstillingsvindu, og vise at subtropisk klima ikke er et hinder for å arrangere de 22. olympiske vinterlekene.


Frenetisk bygging
«To tredeler av Russland har permafrost. Hvorfor arrangere vinterleker i tropene?» spør Ivan Nechepurenko, journalist i Moscow Times. Tro det eller ei, byen er faktisk det beste valget, langt foran de øde områdene i Uralfjellene og Altaj. Sotsji har gode transportforbindelser i Krasnodarregionen og snøforholdene er gode i skiløypene i Krasnaja Poljana, bare 50 kilometer unna i fjellene i Nord-Kaukasus. For Putin er det også et personlig valg: Han er nært knyttet til byen og investerte betydelig politisk kapital for å fronte byens kandidatur for Den internasjonale olympiske komité fra 2005 til 2007.

Den tekniske prestasjonen det innebærer å arrangere det første OL etter Sovjettiden i denne eksepsjonelle geografiske settingen mellom hav og fjell, viser ifølge Netsjepurenko en voldsom vilje til å flytte grensene for det umulige. Overmotet viser seg i viljen til å trosse flere geopolitiske utfordringer: I 2009 falt det russiske granater over Georgia, som Sotsji tidligere tilhørte, og jihadistene i Kaukasus har sverget på å sabotere festen. Russerne har bygd et olympisk anlegg uten sidestykke: Mens vinterlekene i Vancouver i 2010 ble frontet som bærekraftig med et minimalt økologisk fotavtrykk og «bare» kostet 11,2 milliarder kroner, vil lekene i Sotsji sannsynligvis bli de dyreste noensinne. «Kostnadene har allerede kommet opp i 51 milliarder dollar,» forteller den politiske kommentatoren Maria Lipman. «Og hvis vi foretok en uavhengig undersøkelse, kan tallet vise seg å være enda større.»
De olympiske lekene og«spillet» i Kaukasus

I enden av en kronglete vei som vanligvis brukes av tunge kjøretøy, militærkonvoier og noen kyr, kommer olympialandsbyen Krasnaja Poljana («den røde lysningen») til syne i en støvsky på 600 meters høyde. Heisekranene, lastebilene og stillasene gjør det vanskelig å tro at 19 000 hotellrom vil stå ferdig om mindre enn hundre dager. Til gjengjeld er Rosa Khutor, en av de fire skianleggene i nærheten, klart. Alpinsenteret for Super G og kombinert er levert fiks ferdig av holdingselskapet Interros, eid av nikkelmagnaten Vladimir Potanin. Sjefen for alpinanlegget, Aleksander Belokobylskij, sitter ensom på kontoret sitt i spøkelsesbyen. Han er «stolt av å vise fram Russland fra sin vakreste side». Her har man klart å bygge på fem år lignende anlegg som det har tatt et halvt århundre å bygge i alpene.

Kunstløp, hockey og curling vil finne sted i olympiaparken ved havet, mindre enn femti kilometer unna. «Alt er klart, vi legger de siste strøkene nå,» forteller en guide fra firmaet Olympstroj som leder arbeidene. Hun forteller detaljert om de seks stadionene med klimaanlegg og en total kapasitet på 70 000 plasser, plassert i sirkel rundt. Innlosjering, veier, jernbanespor, strømnett og drenering har også blitt bygd.


Tabu å kritisere OL
Etter at Sotsji fikk OL i juli 2007, har 400 byggeprosjekter blitt fullført av mer enn 300 firmaer som har sysselsatt opp mot 15 000 arbeidere fra hele Russland og de tidligere satellittstatene. Da byggingen ble forsinket, annonserte myndighetene at de ville ansette ytterligere 7000 personer fra Dagestan og Tsjetsjenia for å fullføre dem i tide.

I spissen for prosjektet står Putin.1 Siden han har ledet landet så lenge, kan han skryte av å ha ledet OL-forberedelsene, organisert dem og høstet de politiske gevinstene. Han følger personlig med på byggearbeidene og har besøkt olympiaområdet utallige ganger. De siste månedene har han tilbragt mer tid i sin offisielle residens i Botsjarov Rutsjej utenfor Sotsji, enn i Kreml.

Han har gjeninnført «maktvertikalen» lokalt, det vil si bekreftet statens sentrale autoritet, som forduftet etter kommunismens fall. På byggeplassene er den sterke, for ikke å si autoritære, staten synlig overalt. Pengene til det hele kommer faktisk først og fremst fra oljeinntektene etter nasjonaliseringen av oljeselskapet Yukos i 2004 og temmingen av oligarkene – som startet med Yukos-eier Mikhail Khodorkovskij, som ble fengslet i 2004 og benådet i desember i fjor.

Nå er oligarkene underkastet den politiske makten. Oligarkene Potanin og Oleg Deripaska har blitt tvunget til å investere med tap i anleggene Rosa Khutor og Krasnaja Poljana. Lokale ledere som ikke har overholdt forpliktelsene sine har falt i unåde. I februar i fjor fikk Ahmed Bilalov, tidligere visepresident i den russiske olympiakomiteen, sparken etter forsinkelser i byggingen av hoppanlegget. Han bor i dag i Tyskland. Mediene er strengt overvåket: «Selv et jordskjelv på 5,6 på Richters skala 50 kilometer fra Sotsji ble nylig forbigått i stillhet!» sier Aleksander Valov, grunnlegger av Blog Sotsji, en av de få uavhengige nyhetskildene. «Det er tabu å kritisere OL».

«Lekene er allerede et symbol på arven etter Putin,» sier Netsjepurenko: En kombinasjon av besluttsomhet og sentralstyring som sikrer presidenten solid oppslutning blant velgerne. Dette jerngrepet er like sterkt som kaoset i hastemoderniseringen av Sotsji. Badebyen manglet livsnødvendig infrastruktur: «Byggearbeidene har gjort mye godt,» sier Sizov. Før var det «mange strømbrudd, dårlig kollektivtilbud og en flyplass med kryssfinérvegger.» Men å forvandle i all hast en fredelig landsby har sine konsekvenser. Sotsji har tiltrukket seg en mengde eiendomsutviklere og dusinet skyskrapere er ikke bygd så mye for å huse tilskuere under OL som for å bli solgt til høystbydende når festen er over.


Utpressing av arbeidere
Sjøfronten er blitt totalt forandret: «Russlands eneste badeby er på vei mot selvmord,» sier den folkevalgte kommunisten Ludmila Shestak. Byutviklingsplanen IOC godkjente i 2009 forbød å bygge høyere enn tre etasjer, men den har ikke blitt håndhevd. «Lokalpolitikerne har systematisk godkjent unntak for skyskrapere på 20 etasjer og mer. Nå har unntaket blitt regelen,» sier arkitekten Olja Kozinskaja, som ble lei av den dårlige styringen og trakk seg fra byutviklingskomiteen i 2011.

Lovløshet og straffefrihet har vunnet fram i Sotsji. Flere hundre bygg er ulovlig oppført og korrupsjonen er notorisk – ifølge opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov har den stukket av med opp mot 176 milliarder kroner. «Russland lider fortsatt under ettervirkningene av kaoset på 90-tallet. Vansiringen av Sotsji er det fremste symbolet på det,» mener Kozinskaja. Arkitekten mener lekene ikke burde blitt avholdt så tidlig i det postkommunistiske Russland: «Det er åpenbart at landet vårt ikke har hatt nok tid til å gjenoppbygge seg.»

Semen Simonov er enig. Lederen for lokalavdelingen av NGO-en Memorial mener arbeidsvilkårene for de utenlandske statsborgerne (en tredel av arbeiderne) viser kaoset i byggeprosjektene. «Jeg er i ferd med å sende statsadvokaten en liste over 704 ansatte som ikke har fått lønn siden mars 2013,» forteller han på sitt lille, sparsommelige kontor. I kikkerten har han flere russiske og tyrkiske byggefirmaer med tvilsomme metoder: «De gir midlertidig arbeid til utlendinger uten å skaffe dem arbeidstillatelse, så truer de med å angi dem til myndighetene.» Slik presser de usbekerne, som utgjør flertallet av de 16 000 ikke-russiske arbeiderne, til å jobbe for så lite som én dollar i timen. De som fortsetter å kreve det de har krav på, havner i et nett av underleverandører og når nesten aldri fram. «Olympstroj vil tydeligvis ikke vite noe om det som skjer lenger nede på stigen,» sier Simonov. Han mener dette «organiserte kaoset» er en bevisst taktikk for å «få flest mulig til å jobbe så billig som mulig med så få forsinkelser som mulig.»

Hos Human Rights Watch i Moskva er de ikke helt komfortable: «Uansett hvor kritikkverdige slike praksiser er, er det ikke like ille som under OL i Beijing i 2008,» sier medlemmet Julia Gorbunova. Sammenlignet med de mange millionene som ble tvangsflyttet i den kinesiske hovedstaden, viser de 2000 omflyttede russiske familiene, under tilfredsstillende betingelser ifølge Gorbunova, at myndighetene er villige til å ta hensyn. Men ellers har innbyggerne i Sotsji pent fått holde kjeft, som statister i denne store maktdemonstrasjonen. «Det har vært for mange løgner og for mye tvang,» sier Vladimir Kimajev fra Environmental Watch on North Caucasus, og lister opp de systematiske bruddene på miljølovene etter at byggearbeidene begynte.


Potensielt pengesluk
Straks avslutningsseremonien er over, vil økonomien bli et stort problem. «Politikerne vil prøve å tjene penger på sportsanleggene og gjøre Sotsji til et fritidsområde», tror Andrej Mukhin, leder for Center for Political Information. Med skibakker i verdensklasse, Formel 1-bane som vil arrangere Grand Prix i 2014 og flere fornøyelsesparker, som Disneyland-kopien Sotsji Park, drømmer sommerhovedstaden om å bli en feriedestinasjon for turister fra Russland, Asia og Europa. Putins nyutnevnte minister for bygg og offentlige tjenester, Mikhail Men, har forøvrig fått i oppgave å gjøre området økonomisk levedyktig.

For ennå har ingen lagd en langsiktig økonomisk strategi. «De to millioner turister de forventer hvert år er ikke nok til å gjøre infrastrukturen lønnsom,» sier hotelleier og forretningsmann Dimitrij Bogdanov. I tillegg er de økonomiske utsiktene for landet labre og middelklassen vil nok ikke få økt kjøpekraft. Med en utilstrekkelig lokal etterspørsel etter ferie ved Svartehavet, og rike utenlandske turister som heller velger den tyrkiske eller franske kysten, kan Sotsji vise seg å bli et pengesluk snarere enn et symbol på Russlands makt.

Oversatt av I.G.Å.