Patos bit for bit

Her kan ligne science fiction med sitt forhold mellom mann og operativsystem, men uten så altfor hardt trykk på science. Og hvor fiktivt opplegget er, må nesten overlates den enkeltes tro på hovedrollens innlevelsesevne.

Spike Jonzes suksess har etter mitt syn ikke vært noen selvfølge. Inntrykket av den uutholdelige, men overraskende populære, I hodet på John Malkovich (1999) var det av en lang, søkt vits, et utslag av stonerhumor som burde fått fisle hen med boblene i bongen den ble unnfanget ved. Med filmer som denne og Adaptation (2002) og diverse skaterfilmer og popvideoer (Beastie Boys og Chemical Brothers, blant andre), har han pådratt seg en kult som har gitt karrieren luft under vingene.

Det er prisverdig at amerikanske regissører gjør såpass brave forsøk på nyskapning. Om ikke annet kan Jonze ha inspirert andre der ute til å satse på sine villeste ideer. Dessuten vet vi at folk som Almodovar, Cronenberg og Van Sant har ungdomssynder bak seg som ikke på noen måte innvarslet karrierene de i dag kan se tilbake på. Man plikter derfor å gjøre porten høy.

Her handler om en kar som etter en skilsmisse innleder et kjærlighetsforhold til … et operativsystem. Just det. Enda en fiks idé fra Jonze-farmen, eller kanskje en oppriktig undersøkelse av et fenomen som blir tiltagende aktuelt med vår omfattende interaksjon med ymse teknologi? Det må også være lov å håpe på noe helt annet, om man tar i betraktning all jomfruelig mark som åpenbares når man kikker inn i domenet for framtidsskildringer eller science fiction.

 

Framtidsvegring

Det er ennå litt å gå på før forholdet mellom menneske og maskin kan kalles et oppbrukt tema på film. Selv vidt definert, i spennet mellom titler som The Social Network og The Matrix, via barnesykdommer som The Net, for den saks skyld, så står ikke filmverdenens oppmerksomhet tallmessig helt i forhold til utviklingen vi er inne i. Legg til åpenbare paralleller mellom den cinefiles tilværelse og forholdet menneske–maskin, som her: Man lukker verden ute og synker inn. Likevel, enda så dominerende teknologien har blitt for oss, utgjør filmer som tematiserer dette et heller slunkent utvalg.

Frykten for å virke utdatert er en mulig årsak. Ja, faktisk er den en del av forklaringen på hvorfor salig Stanley Kubrick nølte så lenge med AI (2001) at det ble Spielberg som måtte realisere den. Bekymringene gjaldt blant annet datagrafikken. Det er forståelig. Ingen regissør med forfengeligheten i behold vil trives med tanken på at produksjonsdesignet etter få år vil skjemmes av detaljer som en mobiltelefon på størrelse med et støvleskaft. Likevel burde slik datospesifikk teknologi være en overkommelig hindring – noe samme Kubricks eminente 2001 fra 1968 beviser.

En annen og relatert forklaring er at det logisk nok er vanskelig å fullt (be)gripe et fenomen som ennå ikke er avgrenset, det vil si avsluttet. Vi har stadig nok med å følge med og holde oss à jour. På den ene side står vi med begge ben i en virkelighet som allerede er hinsides tidlig sci-fi: fly, raketter og undervannsbåter, spillefilm på fanget og platesamlingen i lomma. På den annen side opplever vi fremdeles at vi står på terskelen til en enda merkeligere verden, og hvem tør vel påta seg å definere isfjellet ut fra det lille vi ser av det?

Ærgjerrige filmer om relasjonen menneske–maskin utgjør altså kun en håndfull kjente titler, med de nevnte Kubrick-prosjektene AI og 2001 blant de mest ambisiøse, for ikke å glemme Ridley Scotts Blade Runner (1982), samt, under tvil, Tarkovskijs Solaris (1972). Til dette kraftlaget frister det å føye Verhoevens RoboCop (1987)¸og Cronenbergs Videodrome fra 1983, om en ung og veldig interaktiv James Woods. De ivrigste vil kanskje også ha med hans eXistens (1999) – «Er vi i spillet ennå?» – men det ville bli en mer lojal enn kresen anbefaling. Se heller hans Ballard-adaptasjon Crash fra 1996: «Menneske og maskin» her òg, men heller basalt, som «menneskekjøtt og metall». Om ikke det er så mye science i denne fiksjonen, så oppleves den som sci-fi tross det, eller i det minste som en tilværelse for seg. I denne sfæren, kanskje nettopp i sistnevntes selskap, er det Spike Jonze nå beveger seg.


Konturene av en ny tradisjon

Her kan framstå som en reaksjon på tidligere skildringer. Ikke sånn å forstå at den er direkte respons, à la Vadims Barbarella (1968) og dens «rosa» versjon av maskinen Hal fra 2001. Nei, Jonze er simpelthen opptatt av mennesket og hvor aktivt det forholder seg til teknologiske hjelpemidler, for ikke å si, hvor hjertelig. Det er, så underlig det enn kan høres, selve kjærlighetshistorien som står i sentrum. Mellom mannen Theodore og dataprogrammet med damelyd.

Vi har ikke sett for mye av den slags. Det blir sånt som ovennevnte Videodrome som melder seg, og til nød en lystig kule i Woody Allens Dypfryst for fremtiden (1973). For videre granskning av dette slektstreet er det faktisk mer nærliggende å vise til popmusikk og litteratur. Kraftwerks «Computer Love» er så selvskreven at det blir et slit å styre unna sitater derfra i denne sammenheng. Vel så åpenbar er det man kunne tro var Zappas foregripende parodi på Her: I-want-to-kiss-you-always. Kyborgen på Joe’s Garage fra 1979, vær så god. En vel så yndig historie finner vi i britiske Jonathan Coes roman The Terrible Privacy of Maxwell Sim, mellom den ensomme hovedpersonen og kvinnestemmen til bilens GPS-operatør. Han kaller henne Emma.

Her er det kanskje en ny tradisjon vi aner konturene av. Sjanger til side, er Her mer beslektet med Craig Gillespies Lars and the Real Girl (2007), der omverdenen viser en omsorgsfull, om enn hoderystende, imøtekommenhet overfor Lars og hans syntetiske venninne. Scenen i Her, der Theodore og Samantha blir med på en dobbel date, ligner en videreføring av velviljen i Gillespies film. Om det er en ny undersjanger vi her har i emning, så ville det neppe skade noen, med litt andre problemstillinger enn de sci-fi oftest byr på.


Publikums innlevelse

2001 var blant annet en videreføring av Frankensteins problem: barn eller buse, hale eller hund, med andre ord (bio)teknologiens evige dilemma: verktøy eller våpen? Enn om hammeren selv skulle begynne å tenke på den måten? At livet består av mer enn spiker? Hal og Frankenstein er en side av saken.

Fra motsatt hold har Blade Runner og Kubrick/Spielbergs AI viet større oppmerksomhet til kyborgenes menneskelige trekk, til de grader at sjelsevner ikke kan utelukkes. I alle fall ikke for det inderlige publikum. Og i alle fall ikke når Spielberg kliner til, som når han prøver å gjøre AI til E.T. Det arme, bedårende robotbarnet gjennomlider flere varianter av gråtende sigøynerbarn med svovelstikkene alene i mørket … og enda litt til. Den mannen nekter seg ingenting, men AI drukner likevel ikke i den verkitschung vi har vent oss til fra den kanten.

Kanskje man kan tillate seg litt, gjøre ting litt tydelige når man har med roboter å gjøre. Selv den hardkokte Blade Runner går nær skillingsvisepatos når Rutger Hauers kyborg ofrer sine siste watt (eller hva det er) på å redde Deckard (som jakter på ham), før han selv fader ut. Hvilken innlevelse som kan settes i gang av kunstferdige skildringer av artifisielle mennesker. Beste illustrasjon av akkurat det poenget får vi i en annen karrieres høydepunkt: Arnold Schwarzeneggers lyriske øyeblikk i Terminator, kanskje i kraft av hans teutoniske fravær av alt som ligner den slags: I know wai you cry, now. But I can’t.

Det er ikke måte på hvilke følelser og motiv vi kan investere i slike skapninger. Og det er vel litt av poenget med «bio-sci-fien», pertinente spørsmål om identitet, om menneskets kjærlighetsevne, det vil si publikums kjærlighetsevne, og med det publikums innlevelsesevne overhodet. Om ikke det er sjangerens eksistensberettigelse, så burde det være det. Enda så blaserte vi hevdes å være, så er de grunnleggende premissene for vår deltagelse i bilder som flimrer over et lerret ennå ikke fullstendig utdebattert. Her føyer seg til en tradisjon som minner om hvor såre enkle betingelser som skal til. Eksempelvis finnes det mennesker som tyr til tårene om det så er to plastsmurfer som tar farvel i regnvær, gjerne ved en jernbaneperrong. Det er en fin egenskap, og praktisk for regissører som vet å spille på slikt.


En substituert verden

Hva Her angår, så er man bare nødt til å godta forutsetningen for historien, hovedrollens pasjon. Theodore er en mann som med imponerende innlevelse leser inn brev for andre. Disse erstatningene er jobben hans, og nettopp denne innlevelsen kommer godt med for vår tro på dette forholdet.

Operativsystemet Samantha presenterer seg som nettopp det, et «OS»: Hennes «personlighet» er kombinasjonen av alle som har vært med på å programmere henne, forteller hun. «Jeg utvikler meg med erfaring». Veslevoksen data, får man si. Theodore liker det. «Erfaring» er, opplagt nok, den Samantha interagerer med. Altså Theodore selv. Det lyder som jenta si, det. Litt synd, kanskje, at hun også lyder som Scarlett Johansson. Mye pent kan sies om henne, men om man skal sende en lengtende mann ut på en rosa sky, så er ikke stemmen hennes det første man tenker på. Tvert om. Selv har jeg et svare strev med å tro på en eneste linje hun leverer som skuespiller, men det fungerer på et vis her. Hva det enn er: Joaquin Phoenix leverer det som måtte mangle for å få oss til å tro at dette forholdet lever. Dessuten, med utgangspunkt i øvrige stilgrep, bør vi nok tiltro Spike Jonze en bevissthet på dette punktet, at Johanssons røst er en intendert turn-off, eller lyden man forventer fra en kjæreste som er en automat.

Theodore er uansett såre fornøyd, stadig med Samantha på øret, et fjernt blikk, fårete smil og hodet fylt av bløte tanker. Om ikke annet blir forholdet troverdig fordi den skepsis man kjenner er av den sorten man kan ha til noen som er ufyselig forelsket, hinsides realitetene. Det er ikke alltid et like vakkert syn. I Her burde man spørre seg om det virkelig er slik at kvinnelige operativsystemer svermer for organiske menn, og, om så er: kun en om gangen? Og vil dette supersystemet vare livet ut?

Nei, Theodore vet hva han vil, føle noe fint, og da blir gjerne brysom virkelighet satt på vent. De vil få vann på mølla blant publikum som tenker i baner som at man forelskes i følelsen av å være forelsket. Theodore er en substituttenes mann, og i den epoken Jonze skisserer er selve ønsket om henførelse kanskje nok i seg selv.


Smygende fremmedgjøring

Kanskje det også er noe annet som gjør Her spennende, for eksempel atmosfæren, for eksempel bybildet. Publikum med sans for bylandskap vil trolig finne et og annet å glede seg over her. Los Angeles framstår nesten som en spaserturenes by, en liten revolusjon, bare det.

Både spillestil, foto og det meste er såpass gjennomført at all tvil kommer Jonze til gode, også angående de scener som lugger litt, der det kan virke som han ikke helt har bestemt seg for nøyaktig hvor dorky og keitete replikkene skal falle. Dialogene mellom Theodore og vennene klinger som profesjonell jovialitet, ikke helt tonen til mennesker som har kjent hverandre godt og lenge.

Likedan undres man over hvor satirisk det hele eventuelt er – før det demrer at vi kanskje har å gjøre med det man for noen år tilbake kalte en «stemme» i omtale av nevneverdig litteratur. I den grad Jonze skildrer disse menneskene ironisk, så er ironien knapt merkbar, og det er gjerne et godt tegn. Omgangsformen er stadig halvveis inn i den man kjenner fra innledende fraser i sånne sketsjer som eksempelvis Michael McDonald eller Mark McKinney har spesialisert seg på: den anstrengte parmiddagen, introduksjonen for svigerforeldre eller lignende møter mellom folk som ikke kjenner hverandre så godt, noe som gjør subtil ironi til en risikosport. Selv den beste er henvist til harmløs humor og kvelende velvilje, kort sagt ubetinget hygge inntil Avvik & Uartigheter eksploderer (ofte kroppsfunksjoner).

I Her fornemmes noe av dette hele veien, men ikke så karikert, og uten den pay-off slike sketsjer byr på. Theodores apparisjon styrker mistanken, med en ulidelig executive-bart og store briller. Fra enkelte vinkler frister det å dra ham i nesa for å se om resten av den gøyale maska følger med, slike de har i morobutikken, med bart og briller.

La gå, vitsene er godmodige og munterheten hjertelig, men det er en nesten barnaktig troskyldighet vi får. Det er litt som å gli inn i en uskyldig femtitallsboble – i en ikke så fjern framtid. Legg bare merke til herrenes ullbukser, som ser ut som om de en gang hadde lyst til å bli zoot-suits, men ga seg på halvveien og slo seg til tåls med såkalt pensjonistsnitt med høyt liv. Og alle uten belte. For en verden: en lun nær-futurisme i blass, nesten grell koloritt – til tross for en utpreget «varm» fargepalett. Skriv det på kontoen for den smygende fremmedgjøring som følger av filmens øvrige uttrykk, en verden for seg, og en hyggelig overraskelse fra Spike Jonze.

© norske LMD
Her, Spike Jonze. På kino fra 14. februar.