Prisen for billige burgere

USAs hurtigmatkjeder er ikke restauranter, men matsystemer betjent av billig ufaglært arbeidskraft. Lønna er så dårlig at arbeiderne årlig mottar sju milliarder dollar i sosialhjelp. Sist sommer gikk de til streik i North Carolina.

La meg fortelle om en liten strekning av Hillsborough Road i Durham, North Carolina. Mellom to motorveier, en kort kjøretur fra de ærverdige tårnene til Duke University, ligger det langs en veistubb på litt over en kilometer en McDonald’s, en Cracker Barrel, en Wendy’s, en Waffle House, en Bojangle’s, en Biscuitville, en Subway, en Taco Bell og en Kentucky Fried Chicken (KFC). Går du ned denne gjennomfartsåren, vil du se at bakken er dekket av servietter og lysegule pappkrus. Men så er det heller ikke meningen at du skal gå langs dette strekket av Hillsborough Road. Dette landskapet er ment å ses gjennom bilruta med stereoen på fullt. Faktisk virker flere av bilistene forbløffet når de ser en fotgjenger her, noe som kanskje forklarer hvorfor jeg nesten ble påkjørt to ganger.

Men det var ikke en bil som traff meg på Hillsborough Road, det var en åpenbaring: en spontan erkjennelse av hurtigmateffektiviteten. Jeg sto og stirret på en enkel gul bygning som inneholdt et Waffle House da det slo meg – meningen med hele dette panoramaet av kjederestauranter. De modulbaserte byggene, den samlebåndbaserte matserveringen, de doble frityrgrytene og sausdispenserne, selv de smarte plastlokkene på kaffekoppene med brettbare lokk over drikkehullet – de var alle triumfer for den menneskelige oppfinnsomhet. Jeg måtte beundre dem. Samtidig innebærer denne konsentrerte effektiviteten også en enorm sløsing – av drivstoff, av luftavkjøling, av land, av søppelfyllinger. Innenfor boblen er dette et industrielt mesterverk, utenfor boblen virker det som om folk og ting kun eksisterer for å forbrukes.

«Frukten er bedervet når du kan jobbe i Kentucky Fried Chicken og knapt har råd til kyllingen der.»
William Barber II, NAACP

Jeg forsøkte å se for meg de store nasjonale anstrengelsene som har gjort denne vanvittige effektiviteten mulig. Landbrukssubsidiene, irrigasjonsprogrammene og de mange motorveiprosjektene, for ikke å nevne massemediene – uten dem ville våre største merkevarer kanskje aldri blitt bygd opp. Har alle disse imponerende bedriftene blitt utført bare for å skape det utrolige men ytterst typiske landskapet langs Hillsborough Road? For å sikre at noen kan tjene tonnevis med penger mens andre tjener nesten ingenting?

 

Streik og solidaritet

I fjor sommer var jeg i Durham for å bevitne noe eksepsjonelt i denne industrien: en streik. Denne streiken var ekstra uvanlig, fordi den fant sted i North Carolina, en delstat som både er fiendtlig til fagforeninger og er et slags hurtigmatens Athen, som arnestedet for Hardee’s, Bojangles’ og Krispy Kreme.

Aksjonen begynte utenfor en Burger King, en tilsynelatende ensom utpost på hjørnet i et blekt veikryss. En håndfull arbeidere og støttespillere møttes der klokka seks på morgenen og stilte seg opp på fortauet før sola var oppe. Etter litt innledende småsnakk, begynte de å rope: «Arbeiderrettigheter er menneskerettigheter!» Men det var ikke lett å få opp gløden så tidlig på morgenen. Parolen slo ikke an. De prøvde en ny og fikk etterhvert opp temperaturen: «Vi kan ikke overleve på 7,25!»

TV-teamene dukket snart opp, så vel som to politibiler. Silhuetten av en enslig kunde som betraktet scenen, var synlig i vinduet til den beleirede Burger Kingen. Da rushtiden satte inn, tutet passerende bilister for å vise sin støtte.

Senere samme morgen flyttet streiken seg til en McDonald’s i sentrum av Durham, så til en Little Caesars på et kjøpesenter langs en travel åttefelts vei i Raleigh. De streikende, som nå hadde blitt flere, sto langs fortauet og holdt plakatene opp mot bilistene, mens barna deres lekte på barkdekket under de tynne forstadstrærne bak dem. Trailersjåfører tutet med hornene i solidaritet, mens pickup-sjåfører slengte ut skjellsord.

 

Frukten av eget arbeid

Siste stopp denne dagen var en KFC i Raleigh. Klokka var blitt nesten fire på ettermiddagen, og det var varmt. Streikevaktene var nå blitt rundt 150 og hadde samlet seg i en baptistkirke i nærheten før de gikk for å lufte sin misnøye med KFC. Og nå hadde de med seg pastor William Barber II, leder for delstatens avdeling av NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) som ukentlig organiserer protester utenfor det svært høyredreide delstatsparlamentet som har ledet til nesten tusen arrestasjoner.

Barber, en svær og lutet mann, oppildnet folkemengden med sin dype bassrøst. På plenen foran KFC-en utla han streikeaksjonens moralske grunnlag – at uansett hvor mange timer hurtigmatarbeiderne jobber, vil de aldri nå minstelønna. Det de ønsker, erklærte Barber, er retten til å nyte «frukten av eget arbeid» – en formulering han hentet fra delstatens grunnlov fra tiden etter borgerkrigen. Så satte han inn nådestøtet. «Jeg kom innom for å fortelle dere at frukten er bedervet. Frukten er bedervet når du kan jobbe i Kentucky Fried Chicken og knapt har råd til kyllingen der. Frukten er bedervet når du kan jobbe og gi mat til andre, men knapt kan brødfø dine egne barn.»

Det har vært talløse nyhetsoppslag om den nasjonale streikebølgen i hurtigmatbransjen, men det jeg så denne dagen i North Carolina var ikke en streik i ordets tradisjonelle forstand. I flere andre byer la nok kassabetjenter og frityrkokker ned arbeidet til at restaurantene måtte stenge. Det skjedde ikke i Raleigh-Durham. Det jeg så var mer en protestaksjon enn arbeidsnedleggelse, og den synligste organisasjonen var ikke en fagforening, men en lokal samfunnsorganisasjon kalt Action NC. Få om noen droppet skiftene sine.

Ikke overraskende var de fleste arbeiderne jeg møtte ikke særlig kjent med de vanlige streikereglene. En streikevakt var ikledd en elegant svart kjole og høye hæler – hun fortalte at hun ikke hadde skjønt hvor fysisk krevende det er å streike. Aksjonistene anstrengte seg lite for å hindre kundene i å gå inn i restaurantene, og etter hvert som det ble varmere, gikk enkelte inn for å kjøpe kald drikke. Flere andre jeg snakket med syntes å anta at de ikke hadde grunn til å frykte represalier fra ledelsen. Dette var naive feiltak, selvfølgelig – og den typen forvirring man kan forvente å se i USAs minst fagorganiserte stat.

«Kulturen vår er full av hyllester av heltene som sanket effektivitetens perler fra fettsamlerne.»

Misnøyen deres var derimot svært reell. Willietta Dukes, kledd i svart og med et krusifiks rundt halsen, fortalte meg om jobben hos en lokal burger-franchise. Ifølge henne, er hun en ansatt som bryr seg om restauranten, om å holde den i tipptopp stand og å bli kjent med stamkundene. Men etter å ha jobbet i forskjellige hurtigmat-franchiser i 16 år og oppdratt to barn på minimal lønn, bor hun nå i sin sønns ekstraværelse og klarer så vidt å få endene til å møtes. I skarp kontrast til lederne, forteller Dukes, som skryter av bonusene de får. En delte til og med sin foretrukne metode for å redusere stress: Hver dag går han hjem og setter seg i boblebadet. «Jeg har ikke en gang et hjem å gå til!» sier Dukes. Selv om hennes arbeidsgivere er gniene med lønningene, forteller hun at ledelsen sendte henne et brev – med bud! – der de advarte om farene med fagforeninger.

 

Økonomisk boot camp

Lucia Garcia, som hadde tatt med sin blide seks år gamle sønn til streiken, fortalte meg hvordan det er å jobbe på en McDonald’s i forstedene, der hun er relativt heldig som får 7,95 dollar i timen – 70 cent over minstelønna. Men på tross av denne gavmildheten, og det faktum at ektemannen hennes også jobber, er hun og familien avhengig av matutdeling fra kirken for å få endene til å møtes – en ironisk situasjon for en som arbeider i matindustrien, og følelsesmessig vanskelig også. «Det er trist for meg, og noen ganger synes døtrene mine at det er pinlig,» sier Garcia.

Alle vet at hurtigmatjobber er dårlig betalt. De vet også hvorfor dette liksom skal være greit: Hurtigmatarbeidere er tenåringer, de har verken unger eller høyere utdannelse, det er en debutjobb. Pokker heller, det er nesten en slags førstegangstjeneste, en økonomisk boot camp som har erstattet de to årene fedrene deres måtte gi til militæret.

Hver eneste av disse gamle misoppfatningene ble tilbakevist av det jeg så i North Carolina. I dag er hurtigmatarbeidere ofte voksne, de har ofte barn, og jeg møtte minst en med høyere utdannelse blant de streikende i Raleigh. Hvorfor er det slik? Fordi en jobb er en jobb, og i dårlige tider som nå, er McDonald’s kanskje den eneste jobbmuligheten, uavhengig av kvalifikasjoner og utdannelse.

Det folk som holder fast på disse misoppfatningene heller ikke vet, er hvor mye kjederestaurantene har anstrengt seg for å holde lønningene så lave som mulig, på tross av enorme overskudd. Faktisk er ansettelsesvilkårene nesten like møysommelig utformet som merkevarene og burgerne – lagd for å kunne bytte ut arbeidere knirkefritt.

I klassikeren Fast Food Nation1 beskriver Eric Schlosser industriens maniske standardisering. Maten ankommer som oftest restauranten frossen, maskinene som lager maten er idiotsikre, det kreves så å si ingen ferdigheter. «Jobber som har blitt ’av-kvalifisert’ kan fylles billig,» skriver Schlosser. «Behovet for å beholde enkeltarbeidere reduseres kraftig når han eller hun lett kan erstattes.»

Når sant skal sies dreier det seg strengt tatt ikke om restauranter, men om «matsystemer», en term selskapene selv foretrekker. Og naturligvis er disse systematikerne militante motstandere av fagorganisering. Schlosser forteller om en «flygende tropp» av McDonald’s-ledere som reiste land og strand rundt på 1960- og 1970-tallet for å luke bort organiseringsviljen. National Restaurant Association var en ledende motstander av et føderalt lovforslag i 2009 som ville gjort det lettere å danne fagforeninger. Industrien støtter også næringslivspropagandister som Rick Berman, grunnleggeren av Center for Consumer Freedom, som oversvømmer mediene med utfall mot fagforeningene og forsvarer den ukrenkelige retten til å stappe i seg helseskadelig mat døgnet rundt.

 

Matsystemets helter

I det store og hele elsker vi amerikanere folkene som effektiviserte maten vår. Kulturen vår er full av hyllester av heltene som sanket effektivitetens perler fra landets fettsamlere: De brave gründerne som kom opp med 15 cent-hamburgeren. De brave gründerne som ga 15 cent-hamburgerfolkene litt konkurranse. De brave gründerne som brakte falsk meksikansk mat til hver krik og krok av USA, eller kom opp med en raskere måte å bake pizza på eller blåse opp en kjeks eller stable en sandwich. De gir ut memoarer. De hylles av presidentkandidater. De stiller selv til valg.

Og så har vi hæren av litt mindre heroiske gründere, kjent som franchisetakerne, folk som binder sine ambisjoner til en merkevare og et matsystem utviklet av andre. De er kanskje ikke Wilbur Hardee (Hardee’s) eller Harland Sanders (KFC), men de er likefullt risikovillige individualister som nådeløst pusher et cupcake-konsept eller dedikerer livene sine til Hawaiian-style smoothies. Vi elsker dem også. De er våre naboer, som en sint kommentator på Fox News sa det i et innslag om hurtigmatstreiken. Dette er folk, sa en annen, som «har jobbet bakenden av seg hele livet, de har investert sin egen risikokapital».

Disse mytene er mektig skyts. De ble gjentatt av Mitt Romney under valgkamp en i 2012 da han lovpriste «gründerånden» til Jim Liautaud, grunnleggeren av Jimmy John’s Gourmet Sandwiches. Folk som Liautaud «ser ikke til myndighetene,» insisterte presidentkandidaten i en tale i en forstad til Chicago. «I stedet ser de til seg selv og sier: Hva kan jeg gjøre for å forbedre meg selv? Hva kan jeg gjøre for å bedre utsiktene for meg og familien min?»

Selv om disse som bedriver selvforbedring gjennom matsystemer kanskje ikke «ser til myndighetene», tar myndighetene til gjengjeld godt vare på dem. Jeg tenker ikke bare på veier, kloakk og småbedriftslån, men også på noe langt mer direkte. Som jeg oppdaget i North Carolina, mottar mange hurtigmatarbeidere matkuponger eller andre former for offentlig hjelp. Når de sier «Vi kan ikke overleve på 7,25!» mener de det bokstavelig – de kan ikke overleve på minstelønna, og det kan heller ikke du, hvis du forsøker å «bedre utsiktene» for familiene din ved å brødfø dem. Så regjeringen må trå til og allernådigst bøte på diskrepansen med skattedollar. Slik fritar de ledelsen fra å betale arbeiderne nok til å holde seg selv og familiene sine, vel, i live.

 

Overtatt av investeringsfond

Hvor mye bruker Washington for å holde disse arbeiderne over vannet og burgerne billige? Ifølge et estimat fra National Employment Law Project, er den samlede summen på offentlig hjelp til arbeidere i hurtigmatindustrien rundt sju milliarder dollar.

Det er en sjokkerende sum, og man kan mildt sagt si at amerikanere har blitt sjokkert av å se så mange bli slukt av fattigdommen de siste fem årene. Men skrekken har drevet dem i to motsatte retninger. For demokrater som Obama og majoriteten i Senatet har reaksjonen på den økende fattigdommen vært naturlig: Tiden er inne for å øke minstelønna til ti dollar timen, sier de.

Republikanerne derimot synes å ha havnet i bakvendtland. Frykten som holder høyresidens masser våken om natta er at denne depresjonen vil få de samme politiske konsekvensene som den forrige depresjonen. Derfor har de brukt de siste fem årene på konstant å legge skylden og kostnadene for nedgangstidene over på de fattige og de avmektige. For de konservative betyr de sjokkerende avsløringene om at arbeidere får så dårlig betalt at de må få offentlig hjelp, ikke at arbeiderne må få bedre lønn eller organisere seg, men at sosialhjelpen må kuttes. I oktober gikk det republikanske flertallet i Representantenes hus til angrep på matkupongprogrammet. Kanskje tror de konservative at å trekke ut den siste proppen, vil tvinge arbeiderne til «å se til seg selv», men jeg mistenker at den reelle grunnen er at desperate arbeidere er bra for næringslivet.

Hurtigmatselskapene er velkjente størrelser. Disse enorme konsernene med gigantoverskudd selger ofte usunn mat og betaler topplederne fyrstelige summer. Og stadig oftere eies de av de samme hardtarbeidende bankfolkene som ga oss den økonomiske nedgangen som aldri synes å ta slutt.

Se på Burger King, som jeg innrømmer at jeg en gang foretrakk framfor andre burgersjapper. I dag er kjeden lite annet enn en kasteball for ulike investeringsfond. Kjeden ble kjøpt av spritselskapet Diageo i 1997 og siden solgt i 2002 til et konsortium av finansinstitusjoner – deriblant, selvfølgelig, Goldman Sachs og Mitt Romneys Bain Capital – som børsnoterte selskapet i 2006. Senere ble det kjøpt opp av det brasilianske investeringsfirmaet 3G Capital, som drev det inn i en nedgang det fortsatt sliter med å komme seg ut av. En lang og smertefull slåsskamp med de ansatte har det bare godt av.

 

Arbeidsplasser som veldedighet

Lignende historier finnes overalt. Fritert kyllingkjeden Bojangles’ var en gang eid av Falfurrias Capital Partners, som senere dumpet det på et investeringsfirma kalt Advent International. Sun Capital Partners eier Friendly’s, Captain D’s, Johnny Rockets og Boston Market. Fog Cutter Capital Group eier Fatburger. Consumer Capital Partners eier Smashburger. Og så har vi Roark Capital – jepp, oppkalt etter Ayn Rands individualistiske arkitekt – som eier Arby’s, Cinnabon, Carvel, Moe’s Southwest Grill og (talende nok) et avfallsselskap kalt Waste Pro.

Selv franchisetakerne er ikke lenger bare vanlige folk i lokalsamfunnet. Også her har folkene på Wall Street funnet en pålitelig inntektskilde, muliggjort av bunnlønninger. Den største Burger King-franchisen er et aksjeselskap i Syracuse (New York) som eier 566 lokale restauranter. Selskapets sjef tjente 1,9 millioner dollar i 2012, inkludert aksjeopsjoner. En annen stor Burger King-operatør er Strategic Restaurants, som eies av Cerberus Capital. Den største delen av Pizza Hut-franchisene er eid av noe kalt Olympus Growth Fund V, som kjøpte den i 2011 fra Merrill Lynch Global Private Equity. Og la oss ikke overse de fryktløse folkene i Valor Equity, som eier en rekke Little Caesars og Dunkin’ Donuts gjennom et datterselskap i Utah kalt Sizzling Platter.

Både på konsern- og franchisenivå holder industriens talspersoner munn om streiken, av opplagte grunner. Å anerkjenne arbeidernes misnøye er et rent tap for selskaper som har investert så mye i å framstille seg som enklaver av familievennlig lykke. Ingenting tar lufta ut av en nøye konstruert merkevare som en sint arbeider som står utenfor og roper ut at hun ikke er i stand til å vaksinere sin seks måneder gamle baby på merkevareselskapets elendige lønn.

Men industriens angrepsbikkje i Washington DC, Rick Berman, hadde ingen slike betenkeligheter og begynte å bjeffe umiddelbart. På streikedagen i august kjørte hans Employment Policies Institute en helsideannonse i Wall Street Journal med et stort bilde av en japansk kjøkkenrobot. Hurtigmatstreikene «er ikke en kamp mot ledelsen,» hevdet annonsen, men en «kamp mot teknologien». Hvis arbeiderne presset for hardt på for supersize lønninger, kunne skinnende roboter likeså godt innta restauranter landet over, og gjøre du-vet-hvem fullstendig overflødige.

Annonsen impliserte at selskapene ansetter folk som en slags veldedighet. Hvis de utakknemlige menneskene slenger for mye med leppa, vil disse edle selskapene ta skrittet ut og gjennomføre tiltakene de så storsinnet har avstått fra så langt. «Hardt arbeid» og et «ærlig liv» betyr faktisk ingenting i denne verden; kapital betyr alt. Se på min teknologi, eder avmektige, og fortvil!

Jeg tenkte på dette automatiserte marerittet nokså lenge etter Bermans annonse. Det har et snev av sannhet i seg, selvfølgelig. Journalister har blitt erstattet av bloggere og crowdsourcing, og fabrikkarbeidere av roboter. Universitetsprofessorer erstattes av lektorer og nettundervisning i MOOCs (Massive Open Online Course).

 

«Vi har tro på folk»

Boddie-Noell Enterprises er en av de store suksessfortellingene innen hurtigmat i North Carolina. Selskapet åpnet en av de første franchisene til Hardee’s, en restaurant som selger billige burgere etter McDonald’s-modellen. Med årene vokste Boddie-Noell til å bli den største franchisetakeren til Hardee’s. Selskapet har ikke blitt kjøpt opp av et ansiktsløst investorfirma, og er ikke et selskap som ville falle for tanken på å sette inn annonser som truer med å erstatte de ansatte med roboter. Snarere tvert imot, det er et familiedrevet selskap med slagordet «Vi har tro på folk». Boddie-Noell føler så stor omsorg for sine folk at selskapet hevder å ha en hær av «bedriftsprester» på standby, rede til å «tilby omsorg for ansatte med personlige og yrkesmessige livsproblemer». (Jeg ble fortalt at det fantes flere misfornøyde ansatte fra Boddie-Noell i streiken, men det var ikke noe bedriftspresteskap å se.)

Boddie-Noell Enterprises eier også en plantasje. En virkelig plantasje utenfor byen Nashville i North Carolina, kalt Rose Hill. Hovedbygningen her ble bygd på 1790-tallet av Boddie-familiens forfedre, og plantasjens oppturer og nedturer gjennom årene gjenspeiler grovt sett den amerikanske kapitalismens omskiftninger.

Boddie-familien mistet Rose Hill midt i depresjonen på 1930-tallet, denne fryktelige tiden for den ene prosenten på toppen, men de klarte å kjøpe plantasjen tilbake i 1979, da deres perlesnor av billigburgersjapper vokste. Ja, deres paradis fra før borgerkrigen ble gjenvunnet gjennom den mirakuløse hurtigmateffektiviteten, og nå har familien omgjort Rose Hill til et konferansesenter og et populært sted for elegante bryllup i plantasjestil.

Dagen etter streiken kjører jeg ut til Rose Hill. Stedet er utvilsomt imponerende. Jeg nærmer meg plantasjen gjennom en allé i full blomst og en mektig teglstein-og-støpejern-port med Boddie-familiens våpenskjold (som ikke er en hamburger på en eng av sennepssaus). Jeg kjører videre, en mann som klipper en plen vinker til meg, og når endelig hovedbygget, hvor jeg har det vakre parkeringsområdet helt for meg selv.

Herskapsbygget ser utvilsomt autentisk ut – hvitt og staselig, taket på den grandiose firesøyleverandaen er malt i akkurat riktig nyanse av blått. Jeg ringer på dørklokka: ingenting. Jeg kikker ut over det attraktive svømmebassenget: ingen. Med unntak av mannen på plenklipperen synes Rose Hill fullstendig avfolket. Det tomme synet vekker en ny åpenbaring, en visjon om en verden der arbeiderne og deres problemer har forduftet. Ja, de vil vedvare som smilende fjes på bedriftenes nyhetsbrev, men teknologi og ideologi vil ha gjort dem fullstendig erstattelige, der de alle bærer et sølvfat med friterte hors d’oeuvres: et støttemannskap for gründerplaner og de romantiske fantasiene til de som fortsatt har råd til individualitet.

Oversatt av R.N.