Ski og politikk

For innbyggerne i Sotsji vil OL forandre alt og ingenting.

Når jeg spør en av anleggssjefene i olympiaparken i Sotsji om menneskerettigheter eller miljøreguleringer, blir jeg møtt med et skeptisk blikk. Dette er et fjernt tema her. Svaret jeg får er i bunn og grunn at hvis de hadde vært nødt til å utslette den systemiske korrupsjonen eller konsultere befolkningen for hver avgjørelse, så ville betongen under den olympiske isen i dag knapt vært tørr. «Med sine krav om rekordkjappe, kolossale byggearbeider har Den internasjonale olympiske komité lammet alle demokratiske initativ,» sier Fjodor Lukjanov, sjefredaktør i Russia in Global Affairs. «Det som skjer i Sotsji kan dermed på ingen måte ses på som en test for rettsstaten vår.»

Kritikerne betyr lite, at Russland har holdt sine løfter har gitt Putin en første symbolsk seier. I sterk kontrast til det ydmykende sammenbruddet for to tiår siden, framstår Russland nå som et framgangsrikt og velorganisert land. Den gang følte russerne seg utklassert: Vesten påbød nedbygging av offentlige institusjoner og tjenester, oligarkene stakk av med rikdommen under privatiseringene, industriproduksjonen kollapset med en nedgang på 40 prosent fra 1991 til 1998. Russerne trodde ikke lenger at de var i stand til å arrangere et større idrettsarrangement.

Stoltheten er derfor stor når den olympiske ild nå skal skinne over Fisht Stadium i Sotsji. «Med glasnost og overgangen til markedsøkonomi gjennomgikk den russiske staten store omveltninger, først med Mikhail Gorbatsjov og så Boris Jeltsin. Nå er tiden inne for en periode med stabilitet,» sier statsviteren Konstatin von Eggert. «Og det er nettopp denne stabiliteten Putin og lekene i Sotsji legemliggjør.»

Postkommunistisk selvransakelse
Lekene symboliserer at Russland igjen er blitt mektig. Da Sovjetunionen kollapset mistet russerne innflytelse over sine tidligere satellittstater. Traumet ble forsterket av den tsjetsjenske separatismen og «fargerevolusjonene» i Georgia (2003), Ukraina (2004) og Kirgisistan (2005). Men etter den vellykkede militæroffensiven mot Georgia i august 2008, som befolkningen opplevde som en tildekket konflikt med USA, heiste russerne flagget på ny. Russernes stadige tilstedeværelse i denne uregjerlige regionen er del av et større bilde, som illustreres av ferden til den olympiske ild: Den skal innom Nordpolen, verdensrommet og Sakhalin-øyene, der Russland har en territorial krangel med Japan. «Denne maktparaden illustrerer Putins selvbilde som det russiske folks store samlingsskikkelse», sier Sergej Medvedev, professor i internasjonal politikk ved The Higher School of Economics i Moskva.

Ilden avslutter ferden i Sotsji og oppfyller et presist symbolsk mål: Å vise at Russland har kontroll over et område med flere væpnede opprør i Kaukasus. Arrene var dype etter attentatene mot t-banen i Moskva i mars 2010 (39 døde) og på flyplassen Domodedovo i januar 2011 (36 døde) – som den tsjetsjenske opprørslederen og grunnleggeren av Kaukasus-emiratet Doku Umarov påtok seg ansvaret for. Nå gir lekene inntrykk av et trygt land som klarer å sikre seg mot angrep. Dette er et risikabelt sjansespill, særlig etter at Umarov i juli oppfordret til å forhindre lekene «med alle midler». I slutten av desember drepte to selvmordsbombere 33 mennesker i Volgograd.

«Sotsji er ikke et OL, det er psykoterapi!» sier Aleksej Mukhin, leder for Centre for Political Information. Russlands overgang til det vestlige kretsløpet har, ifølge ham, utslettet Russlands særegenheter. «Så mye at vi i dag ikke lenger vet hvem vi er

Dyr nasjonalisme
OL griper virkelig inn i Russlands selvransakelse. «Vi er et ungt land, der alt har forandret seg etter 1991: den etniske sammensetningen, den politiske organiseringen, de økonomiske fundamentene, grunnloven. For russerne betyr det at vi må finne en ny ikke-kommunistisk identitet – og det er vanskelig,» sier Von Eggert. I tillegg finnes det en latent nostalgi for keiserdømmet og en levende følelse av å være eksepsjonell. Disse elementene skaper grobunn for en nasjonalisme som Putin, etter valget i mars 2012, ser seg som frontfigur for.

«Putin har framfor alt leget våre nasjonale sår og gjenoppbygd statsapparatet. Dessuten har han ønsket å bli landets store modernisator. Det klarte han ikke, da Dmitrij Medvedev ikke greide å gjennomføre den forventede demokratiseringen i 2008–2012. Nå framstår Putin som en nasjonal leder med stor støtte i opinionen,» mener Andrej Melvi, foreleser ved The Higher School of Economics. Denne strategien viser seg tydelig i en stadig sterkere nasjonalistisk retorikk. «Det er et klart politisk fenomen», sier Melvil. «Og OL i Sotsji er en del av dette bildet.»

OL er den ideelle anledningen til å spre budskapet om at «Stor-Russland» er tilbake – en respektabel (særlig etter benådningen av oligarken Khodorkovskij og amnestiet til Pussy Riot-medlemmene Nadezjda Tolokonnikova og Maria Aljokhina i desember), framgangsrik og innflytelsesrik nasjon i en verden Putin siden 2007 har kalt «mangefasettert». Til forskjell fra Kina, som etter de olympiske lekene i 2008 har holdt seg for seg selv, ønsker Russland å bli et troverdig alternativ til USA og Vesten.

Russland har flere ganger raslet med sablene siden 2008: blitzkrigen mot Georgia i 2008, det russisk-italienske gassrørprosjektet South Stream (som omgår Ukraina) på bekostning av USAs og EUs Nabucco-prosjekt, atomforhandlingene med Iran i november i fjor etter intens lobbyvirksomhet fra Putins side for dialog framfor maktbruk, FNs resolusjon om destruksjon av Syria kjemiske våpen, og nå nylig handelsavtalen med Ukraina på bekostning av en avtale med EU.

Siden kommunisttiden har sport vært et viktig nasjonalt element. «Lekene styrker ideen om storhet som russerne forbinder med de to russiske imperiene – Romanov-dynastiet og Sovjetstaten – som har formet landets identitet,» sier Von Eggert. Idretten er bindestreken mellom en glorifisert fortid og en lysende framtid. Idretten utvider den nasjonale fortelling – på en særdeles kostbar måte.

Permanent unntakstilstand
Hvis alt går som planlagt og de russiske atletene gjør det bra, vil OL gi Putin større prestisje på hjemmebane. «Det vil være en stor personlig seier for ham og hans ønske om å sette spor etter seg som statssjefen som moderniserte det postkommunistiske Russland,» sier Arnaud Dubien, leder for Det fransk-russiske observatoriet i Moskva. Et kortlivet pusterom, sier likevel flere observatører, mens nederlagene hoper seg opp i horisonten: synkende popularitet («bare» 60 prosent er positive til Putin, mot 80 prosent i 2008), landet trenger arbeidsinnvandring noe opinionen misliker, problemene i Dagestan, og ikke minst en skuffende økonomisk vekst på kun 1,4 prosent i 2013 og anslått til 2,5 prosent i året fram til 2030. Nedgang i utenlandske investeringer og svekket eksport er årsak til de svake utsiktene. I tillegg peker de demografiske pilene nedover – i 1991 hadde Russland 148,7 millioner innbyggere, mot 142,5 millioner i 2013, og i 2030 forventes innbyggertallet å synke til 128 millioner.

Men dette legger ingen demper på Putins ønske om å forbedre landets underutviklede infrastruktur og engasjere seg internasjonalt. «Etter feiringen av 300-årsdagen til St. Petersburg i 2003 har alle større begivenheter blitt påskudd for å utvikle Russland,» sier Lukjanov. Det er etter hvert blitt mange påskudd: Eurovision i Moskva i 2009, APEC-toppmøtet (Asia-Pacific Economic Cooperation) i Vladivostok i 2012, G20-toppmøtet i St. Petersburg i 2013, VM i svømming i Kazan i 2015, og ikke minst VM i fotball i 2018 med kamper i et dusin byer, blant andre Sotsji, Kaliningrad, Moskva og Volgograd.

«Vi gjør det på den russiske måten: I Sotsji som andre steder, gjennomføres byggearbeidene med alle midler, koste hva det koste vil,» sier Nicolay Petrov, forsker ved Carnegie-senteret i Moskva. Denne permanente unntakstilstanden rundt viktige prosjekter utelukker all demokratisk styring og «skaper megaprosjekter ingen har bruk for», mener statsviteren Lilja Sjevtsova ved Carnegie-senteret. «Alle disse Potemkin-byene øker faren for kollaps». For de grunnleggende svakhetene er fortsatt godt synlige: en oljeavhengig økonomi, en industri nedarvet fra det sovjetiske militærkomplekset (våpen, metallurgi, romfart), og en underdimensjonert banksektor.

Ulik olympisk betydning
Det ligger en klar strategi bak oppgraderingen av infrastrukturen, nemlig å holde kontroll over ytterkantene til det gamle imperiet – på den asiatiske siden (Vladivostok) overfor japanerne og kineserne; på den vestlige siden (Kaliningrad) for å svare på EU-utvidelsen; ved inngangen til Kaukasus (Sotsji) for å erstatte separatistbevegelser med økonomisk utvikling. «Alt dreier seg om nasjonal sikkerhet, en større prioritet for de russiske etterretningstjenestene enn noensinne,» sier forskeren Natalja Zubarevitsj ved det uavhengige Instituttet for sosialpolitikk.

Betydningen av en eventuell olympisk suksess er nokså åpenbar. Putins støttespillere – middelklassen som jobber i statsbedriftene, byråkratene og de regionale elitene – vil se en konsolidering av staten som deres egne inntekter avhenger av. Regimets fiender, overklassen i de store byene, som er kritiske til den autokratiske tendensen og statens manglende evne til å utvikle økonomien, vil styrkes i troen på at Russland er en koloss på leirføtter som sår spirene til sitt uunngåelige fall langs Svartehavet. Men for innbyggerne i Sotsji vil alt og ingenting bli forandret: trafikkorkene når presidentkonvoien kjører gjennom badebyen, middelhavsklimaet og vinden i de brusende palmebladene langs sjøfronten.

Guillaume Pitron. Oversatt av I.G.Å.