1814 på nytt

Grunnloven og folkesuvereniteten. Jacob Aall var ikke bare sentral på Eidsvoll i 1814. Han er også en av våre viktigste kilder til det som foregikk der. Den ferske biografien om Aall gjør at vi spør: Hva betyr 1814 i dag, og hvorfor skal vi bry oss om Jacob Aall?

Jacob AallI sitt mest kjente verk, Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815, skrevet i stadig kamp med helseproblemer mot slutten av livet, skrev Jacob Aall (1773–1844) sin versjon av den historien han selv hadde vært en vesentlig deltaker i, ikke minst på Eidsvoll i 1814. Slik ble han den kanskje viktigste primærkilden til første del av 1800-tallet i norsk historie.

Primærkilde? Så avgjort! Hvordan skulle ellers en primærkilde fra denne perioden se ut? At vi har tre bind med til sammen 1500 sider skrevet av en sentral næringslivspioner og politiker er så «primært» det kan få blitt. Slik har Arild Stubhaug, kjent for flere hyllede biografier, blant annet om matematikeren Niels Henrik Abel, hatt et rikt materiale å ta utgangspunkt i når han nå har skrevet en biografi om Jacob Aall.1Stubhaugs biografi er konvensjonell og respektfull. Når Jacob Aall gjennomgående kalles ved fornavn, «Jacob», er det best forstått som en moderne form for høflig gest. På mange måter er boka en lite påfallende kronologisk beretning. Samtidig utmerker den seg som særdeles solid og genuint forskningsmessig. Avslutningsvis skriver Stubhaug at arbeidet er gjennomført på «bare fire år»! Biografien er utvilsomt verdt å lese. I hvert fall hvis man har en viss interesse for Jacob Aall og hans tid.

Men har vi det? Er det overhodet noe poeng å befatte seg med denne perioden? Skal vi bry oss om Jacob Aall? Og i så fall: Hvorfor?

Avstanden til fortiden

Fordi vi kan lære noe ved å tenke over hva det innebærer å være en vesentlig primærkilde til sin tid, slik Jacob Aall var. Det bør kunne minne oss om noe vi alle bør tenke mer på, nemlig vår tids epidemiske tendens til å ville lagre all tenkelig dokumentasjon om alt mellom himmel og jord. Her går hver enkelt av oss National Security Agency i næringen – det er ikke grenser for hva som skal dokumenteres, om ikke for den langstrakte ettertiden, så i et lønnlig håp om i en nær framtid å bli sett og beundret av andre. Hvordan skal folk i framtiden bli klok på hva som er hva i denne mildest talt retusjerte og praktisk talt uoverskuelige mengden informasjon?

De som skriver om perioden 1800–1815 er pukka nødt til å forholde seg til Jacob Aall; de som i framtiden skal skrive om vår tid, har uendelig mange kilder å velge blant. Muligens vil de likevel se seg tjent med å velge en tilsvarende løsning, nemlig å finne én kilde som framstår noenlunde pålitelig, og simpelthen forutsette at han eller hun hadde tilstrekkelig innsikt og oversikt, og dermed var i stand til å dokumentere sin samtid på en tålelig adekvat måte. Jacob Aall gjorde sitt beste for å basere sin egen framstilling på eksisterende dokumentasjon der han hadde mulighet til det. Det var utvilsomt prisverdig. Vi bør spørre: Er noe slikt overhodet mulig i vår tid?

Jacob Aall var ikke bare historiker. Han var lærd innen flere fag. Han hadde studert både mineralogi, kjemi og fysikk, fag som var i ferd med å vinne fram grunnet sin praktiske funksjon. Det var da også den praktiske funksjon Aall var ute etter. Han ville lære å drive gruver og bergverk. Navngjeten ble han som eier av Nes jernverk nær Tvedestrand. Biograf Stubhaug briljerer når det kommer til å framstille det praktisk-tekniske ved denne tidlige maskinelle industrien.

Men Jacob Aall begrenset seg ikke til det han kalte «jordiske Sysler». Han var også opptatt av «litterære Sysler». Blant annet oversatte han eldre tekster fra norrøn tid. Mest kjent er hans oversettelse av Snorres kongesagaer. For Aall var målet å oppdra det norske folk. Hos Snorre, hevdet han, ville folket kunne finne «udmærkede Forgjængere» med forbilledlige taleevner og en genuin interesse for sitt samfunn.

I Aalls verden var stadig avsidesliggende norske bygder preget av oldtidens seder og skikker. Trodde han, i hvert fall. Denne troen på historiens kontinuitet tåler ikke nærmere granskning. Men Snorre har likevel hatt enorm betydning i norsk historie, blant annet ved å bli lest av senere norske statsmenn som Johan Nygaardsvold og Martin Tranmæl. Ifølge historiker og Nygaardsvold-biograf Harald Berntsen utgjorde kongesagaene en «felles åndsbakgrunn» for arbeiderbevegelsens lederskikkelser i mellomkrigstiden, i langt større grad enn Karl Marx og andre sosialistiske klassikere.2

«De klamme tilstelningene framstår mest som det norske borgerskapets feiring av egen fortreffelighet.»

Jacob Aall opplevde nok norrøn tid som langt mer nærværende og relevant enn det er vanlig å gjøre i Norge i dag. Men fullstendig irrelevant må vi aldri tenke at studiet av eldre historie er. Å spørre hvor vi skal uten å ha noen forestilling om hvor vi kommer fra, er meningsløst. Å spørre hvor vi er uten kjennskap til historien, er like meningsløst. Hva annet har vi, enn en slik «felles åndsbakgrunn» – en felles historie, en egen kulturarv? Avstanden til fortiden er betydelig, det er sant. Men er det ikke nettopp denne avstanden vi måler oss selv ut fra?

«En ultraloyal Temporisator»

Når vi tenker på politikk i tidligere tider, har vi en lei tendens til å overideologisere alt: Hva slags politikk «sto de for», de norske politikerne på 1800-tallet? Sto de til «venstre» eller «høyre»?

Slike termer er ikke særlig hensiktsmessige for å forstå norsk samfunnsliv på begynnelsen av 1800-tallet. Poenget kan illustreres ved å vise til hvor lite dekkende den er, vår tids forestilling om at offentlige reguleringer av markedet indikerer hvorvidt man er «radikal» eller «konservativ». Jacob Aall sto eksempelvis «langt fra en næringsliberal tilnærming», leser vi i biografien. Marx må på sin side sies å ha vært en forkjemper for næringsfrihet, dels fordi det ville fjerne overlevninger fra det føydale standssamfunnet, dels fordi det ville oppheve borgerskapets næringsprivilegier. Alt dette må vurderes ut fra den historiske periodens særegne forutsetninger.

I den grad det fantes et «politisk stridsspørsmål» av denne typen på begynnelsen av 1800-tallet, var det mellom fram- og tilbakeskritt, mellom «progressive» og «reaksjonære», om man vil. Som statsmann var Jacob Aall pragmatiker. Hadde han noen politisk «visjon», var det om en nøytral og nøktern forvaltning. Men som fabrikkeier var han opptatt av teknologisk utvikling, og dermed en framskrittsvennlig mann. Hadde han virket hundre år senere, ville han utvilsomt vært en elektrisk Aall. Zoomer vi litt ut fra hans tid, blir vi lett fristet til å hevde at Jacob Aall var mer betydelig som industriherre enn som politiker: Da ser vi ham som en liten brikke i den store historiske utviklingen fra Gemeinschaft til Gesellschaft (og videre til Gestell).

Som Anton Martin Schweigaard skulle bli noe senere, var Jacob Aall opptatt av utdanningens praktiske funksjon. Jeg mener ikke med det at han var opptatt av «praktiske ferdigheter», «yrkesfag» eller «arbeidslinja». Jeg mener å indikere at ganske få med høyere utdanning på hans tid var så praktisk orienterte, og at han, men ikke disse andre, brakte oss industrielt framskritt. Det er det i ettertid nærmest umulig å mene at var helt feil, med mindre man insisterer på å være reaksjonær.

Fra Henrik Wergeland kan Stubhaug sitere at Jacob Aall var en «ultraloyal Temporisator», hvilket han utlegger som «en som alltid søkte å dempe konflikt, skape kompromisser og utsette avgjørelser». Etter alt å dømme var Jacob Aall en både vennlig, dyktig og driftig mann, men aldri virkelig eksepsjonell. Likevel ble han en av disse mennene som fikk reell innflytelse. Når jeg leser i Arild Stubhaugs biografi, tar jeg meg i å assosiere til den veltempererte tv-serien om John Adams, som var blant de amerikanske founding fathers, fra generasjonen før Jacob Aall. Gnistrende talere eller menneskelige fyrverkerier var verken Adams eller Aall. Samtidig var de noe langt viktigere enn det. De var med på å skape sine fedreland.

Paternal samfunnsstøtte

Men noe må man vel kunne si om Aalls politiske holdning? Ja. Vi kan for eksempel si: Noen stor demokrat var han ikke. Ved et tilfelle kommenterer Aall at situasjonen i landet ble verre og verre fordi «de Stænder som har den mindste Kultur» hadde den største representasjon.

Når det gjelder fattigdom, mente Aall at den ofte skyldtes latskap, eller også at mennesker forsøkte å forbedre sin posisjon i samfunnet, og ikke innfant seg med sin stand og stilling. Om en ung mann av bondestanden skrev Aall at han håpet han ville beholde den «ædle Enfoldighed» fra sin bakgrunn og ikke fatte «større Tanker om sig selv». Veien fra forpakter til formynder var ikke lang.

Paternalismen viser seg også i det lokale: Fra første stund omtalte Aall verkstedsarbeiderne på fabrikken han eide som sine barn. Han la også ned forbud mot at arbeiderne på fabrikken giftet seg før de var 24 år.

I en artikkel fra 1811 skriver Jacob Aall at «Staten er en stor Familie, hvis Familie-Fader er Regenten.» For Aall, som for mange av de store «samfunnsstøtter» fra hans generasjon, var det husherren, pater familias, som styrte husholdningen og instruerte de øvrige som hadde tilhold der, i alskens gjøremål. Fabrikkeieren styrte fabrikken på tilsvarende måte. Sitatet fra Aall indikerer at embetsmenn og politikere styrte hele samfunnet etter samme prinsipp. Slik tenkte de. Så gamle er de.

Stemmerettsdemokratiet

Han var en lærd mann, oversetter, tidsskriftredaktør, fabrikkeier, stortingsmann og ordfører – men ikke minst står Jacob Aall igjen i historien som førstehånds kilde til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Det er selvsagt også årsaken til at Arild Stubhaugs biografi blir utgitt samme år som vi feirer Grunnlovens 200-årsjubileum.

Riksforsamlingen på Eidsvoll var barn av sin tids progressive ideer. Siden den franske revolusjonen hadde flere land utformet forfatninger som begrenset den tidligere eneveldige kongens makt. Kongen hadde tidligere vært å betrakte som statens suveren, det vil si den instans som er å regne som statens øverste myndighet. Grunnloven av 1814 markerte i stedet at det var det norske folk som var å regne som suverenen, og som dermed skal ha siste ord i vesentlige spørsmål av betydning for staten. «Souverainiteten var i Folkets Haand», som det heter i Jacob Aalls erindringer. Det er dette som er kjent som folkesuverenitetsprinsippet.

Tidligere europeiske forfatninger som hadde satt seg fore å begrense kongens makt, hadde til gjengjeld gjerne gitt stemmerett til et ganske begrenset segment av befolkningen. Som kjent ble ingen kvinner innvilget stemmerett i Norge i 1814. Også de mennene som ikke hadde noen høy stilling eller noen eiendom, var utelukket fra å stemme. Likevel var den norske Grunnloven demokratisk for sin tid. Den ga om lag 40 prosent av norske menn over 25 år stemmerett. Det var en større andel av befolkningen enn i noe annet land på samme tidspunkt. En forklaring kan være den tradisjonelt egalitære eiendomsfordelingen i Norge.

Slik sett er Grunnloven av 1814 med rette ansett som en seier for demokratiske idealer, og således – i hvert fall potensielt – for demokratiet som sådan. Men hvordan står det nå egentlig til med det norske demokratiet?

Spørsmålet blir om det ikke er akkurat det samme segmentet av befolkningen som fikk innvilget stemmerett på Eidsvoll, som i praksis styrer Norge i dag. Nå når sant skal sies: Er det ikke de samme velstående sjiktene som trekker i trådene? Er det ikke den samme formuende klasse som blir hørt? Er det ikke de samme bemidlede mennene som teller i dagens «stemmerettsdemokrati»?

Forsyn og frihetstrang

I likhet med Jacob Aall var Henrik Wergeland en viktig fortolker av grunnlovsfedrenes arbeid. Wergelands Norges Konstitutions Historie er det «aller første sammenfattende historiske arbeidet om Riksforsamlingen på Eidsvoll», skriver Stubhaug. Wergelands verk ble publisert i årene 1841–43, mens Aalls Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815 utkom i 1844–45. Det er verdt å merke seg at både Jacob Aall og Henrik Wergeland gjør et prinsipielt poeng av at Grunnloven ikke er hugget i stein, og at det må åpnes for å gjøre forandringer i den.

Selv om Wergeland omtaler Aalls personlige egenskaper i rosende ordelag i sitt verk om konstitusjonens historie, er de to verkenes perspektiv ulikt. For Jacob Aalls er hendelsene i 1814 å betrakte som «Forsynets Værk». Med utgangspunkt i et slikt perspektiv blir det naturlig å konkludere med at friheten i 1814 ble gitt oss i gave, eller endog dyttet på oss utenfra. Slik Henrik Wergeland så det, hadde Grunnloven dypere røtter, «henunder Fædrenejorden». Den var et resultat av det norske folks frihetstrang og ønske om uavhengighet.

Aalls og Wergelands ulike perspektiver har gitt opphav til to tradisjoner, som «eksisterer den dag i dag», skal vi tro Stubhaug. Her er det vel rimelig å anta at Stubhaug ville plassert nylig avdøde Kåre Lunden på Wergelands side, og Francis Sejersted på Aalls. Påfallende nok later SV-veteranen Rune Slagstad langt på vei til å ha annammet høyremannen Sejersteds syn. I den grad Grunnloven anses for å ha noen betydning i dag, skyldes det nok uansett at Henrik Wergelands patriotiske perspektiv aksepteres i hvert fall til en viss grad.

Men har den norske Grunnloven noen betydning i dag?

Grunnlovens realitet

Grunnloven av 1814 spiller kanskje ikke noen stor rolle i nålevende nordmenns liv, i hvert fall ikke slik de hver for seg anskuer sine liv. Forståelig nok. De mange klamme tilstelningene i forbindelse med 200-årsjubileet framstår først og fremst som det selvgratulerende norske borgerskapets feiring av sin egen påståtte fortreffelighet.

Grunnlover er barn av sin tid. 200 år etter er deres relevans diskutabel. Men historie er ikke bare fortid. Historie er også nåtid. Året 1814 lever som symbol, ikke minst som symbol på det norske folks frihetstrang og selvstendighet. NATO og EØS er to navn på den avviklingen av Norges selvstendighet som har funnet sted i nyere tid. Derfor er symbolet 1814 fortsatt viktig. Å nevne FN i denne forbindelse, i tråd med en moteriktig idé om at alt «internasjonalt samarbeid» er av samme art, underslår at EØS-avtalen har fratatt Norge enhver mulighet til å føre en selvstendig økonomisk politikk, mens FN-medlemskapet i praksis bare forplikter oss til å følge kardemommeloven.

Skal man trekke en parallell mellom situasjonen for 200 år siden og situasjonen i dag, vil en utstrakt bruk av uttrykket mutatis mutandis være på sin plass. Likevel våger vi altså å prøve: I dag fungerer minnet om de konstitusjonelle bestrebelsene anno 1814 som en påminnelse om en delvis avviklet, delvis aldri realisert frigjøring av det norske folk fra tyranni. I dag er vår nasjonale selvstendighet blitt underlagt De forente staters imperiale ambisjoner, samtidig som landet vårt har blitt kolonisert av Den europeiske unions fire såkalte friheter.

«Jacob var ganske upolitisk og lite nasjonal i synet på samfunnsspørsmål,» skriver Arild Stubhaug et sted. Slik er jo også våre såkalte politikere 200 år etter: De ofrer all genuin politikk på økonomifagets og statistikkens alter, og sviker oss alle for å behage Washington og Brussel. Skulle man «gjøre noe» med den norske grunnloven av i dag, ville det vesentligste antakelig være å følge dens ånd. For eksempel ved å ta folkesuverenitetsprinsippet på alvor. Ved å frigjøre Norge fra USA og EU. Og dermed også fri oss fra nykolonialistisk krigføring, nyliberale privatiseringer og annen markedsfundamentalisme.

© norske LMD

Espen Grønlie er kritiker i norske Le Monde diplomatique.