Fabrikkene som forsvant

Baru er arbeiderklassens og innvandrernes forteller i tegneseriene, og den mest prisbelønte av alle franske serieskapere. Han vil gi arbeiderne verdighet ved å gjøre dem til hovedpersoner. Samtidig tegner han portrettet av Europas avindustrialisering.

Ingen europeisk festival uttrykker tegneserienes kulturelle klassereise bedre enn franske Angoulême. Serieskapere inntar byens teater med «Concert de dessins», tegneseriekonsert. Et nasjonalt tegneseriemuseum viser påkostede utstillinger og har en imponerende permanent samling tegneseriekunst. Franske aviser og magasiner trykker side opp og side ned med artikler og anmeldelser, og Libération illustrerer på åpningsdagen alle sakene i avisen med tegneserier. Det skulle da også bare mangle når festivalen lar presserommet fylle en fløy i rådhuset og byr journalistene på fri bar. Angoulême ligger i Cognac-distriktet, to og en halv time med hurtigtog sørvest for Paris.

Festivalen, som ble arrangert første gang i 1974, motbeviser samtidig påstandene om tegneseriens snarlige død som populærkultur. Den siste uka i januar er byen med 50 000 innbyggere fylt til randen av rundt 200 000 besøkende.

Baru låner fra noirsjangeren i flere av sine serier, og har laget tegneserie av to franske krimromaner. I fjor utga han den røffe, samfunnskommenterende bygdekrimmen Canicule, basert på Jean Vautrins roman.

Baru låner fra noirsjangeren i flere av sine serier, og har laget tegneserie av to franske krimromaner. I fjor utga han den røffe, samfunnskommenterende bygdekrimmen Canicule, basert på Jean Vautrins roman.

Mens det svermer i hovedgaten Rue Hergé, er det relativt rolig inne på Mercure Angoulême, det staseligste hotellet i byen og samlingssted for bransjens toppdivisjon. Det er rett etter lunsj, og skiltene ved spisesalen forteller at forlagene Casterman og Glénat har holdt hoff. Akkurat hvordan du får rom her i festivaluka er et mysterium. De legges i alle fall ikke ut for bestilling. At Baru, som jeg står og venter på, bor her er mindre mystisk.

66-åringen er den mest dekorerte i Angoulême: Den selvbiografiske ungdomsskildringen Quéquette blues ga ham prisen for beste debutalbum i 1985, Le chemin de l’Amérique om Algerie-krigen ble i 1991 kåret til beste album og det samme ble L’autoroute du soleil om innvandrerungdom fem år senere. I 2010 fikk han hedersprisen Grand Prix og ble dermed medlem av festivalens Akademi.

Med svart skinnjakke, struttende grått hår og viftende med en pakke sigaretter ser Baru akkurat ut som en eldre utgave av hovedpersonen i Quéquette blues. Han unnskylder at han må ut og røyke. Rett før årets festival ble det bråk rundt måten Grand Prix tildeles på. Tradisjonelt er den utpekt av Akademiet, altså de tidligere prisvinnerne. Akademiet er blitt kritisert for å favorisere europeiske og eldre serieskapere, som mange av dagens publikum ikke har noe forhold til. Nå hadde festivalledelsen bestemt at kåringen skulle deles mellom Akademiet og en avstemning blant alle serieskaperne på festivalen, med en vekting 50/50. Etter en avstemning blant over tusen serieskapere før festivalen var det tre kandidater: amerikanske Bill Watterson, japanske Katsuhiro Otomo og britiske Alan Moore. Hele 16 av Akademiets 26 medlemmer protesterte mot den nye framgangsmåten, blant dem Enki Bilal, Florence Cestac og Baru. I en pressemelding erklærte de boikott i Akademiet, men at de hver for seg ville avgjøre om de skulle stemme som menig serieskaper.

Når Baru kommer inn igjen, spør jeg ham om striden i og rundt Akademiet er en generasjonskonflikt, eller om han mener festivalledelsen står for en kommersialisering.

– Konflikten kan henge sammen med begge deler. Salg av tegneserier har alltid vært viktig i Angoulême, men en slik bred avstemning gjør prisen til mer av en popularitetskonkurranse. Det svekker Akademiet som uttrykk for tegneseriehistorien, og det svekker Grand Prix som anerkjennelse for kunstnerisk håndverk.

Hvor viktig er festivalen for deg – og for franske tegneserier?

– Den er et veldig viktig utstillingsvindu, særlig for europeiske tegneserier. Ikke minst er Angoulême et sted å vise seg fram for nye serieskapere. For meg er det hyggelig å møte kolleger, og å få anerkjennelse for arbeidet jeg gjør.


Krim som kommenterer

Baru, signaturen som forkorter navnet Hervé Baruléa, utga i fjor både en krimtegneserie og en tegneserieroman som kobler arven fra kolonikrigen i Algerie med en verftsstreik i dagens Frankrike. Hovedpersonene i Le silence de Lounés er sønner av algeriske og italienske innvandrere. De er verftsarbeidere, men får merke den økonomiske krisen. Verftet overtas av norske eiere, og det blir streik for å beholde jobben og rettighetene. Mens italienske Gianni vil kjempe gjennom fagforeningen, tyr algeriske Nouredine til mer radikale midler. Gjennom en mosaikkaktig dramaturgi, der historien skifter sted og veksler fram og tilbake i tid, knyttes radikaliseringen til farens taushet om Algerie-krigen og hvorfor han forlot hjemlandet.

– Mange nordafrikanske innvandrerbarn, som Nouredine, har et dobbelt problem: De finner ikke arbeid og de vet lite om sin egen bakgrunn, forteller Baru.

Kløften mellom den første bølgen europeiske innvandrere og den andre bølgen innvandrere fra Nord-Afrika er tema for flere av Barus serier.

– Integrasjon i Frankrike er assimilasjon. Jeg er barn av denne integrasjonsmodellen. Faren min gjorde det jeg kaller drittjobben: Han utslettet italieneren i seg. I dag er integreringen av italienerne den offisielle mønstermodellen. Men forestillingen er falsk. I min research har jeg funnet mye hat og vold mot «makaroniene».

Baru legger til at konfliktnivået med de nordafrikanske innvandrerne er mer åpent og direkte.

– Nordafrikanerne kom sist og fikk de dårligste jobbene. Det var disse stillingene som forsvant da den konservative revolusjonen med fri markedsøkonomi utfoldet seg på slutten av 1970-tallet. Nordafrikanerne ble ekskludert fra velstand og marginalisert. Dette er en menneskelig og sosial katastrofe. Det undergraver det franske samfunnet, og skaper spenninger og frykt som har gjort at den fascistiske høyresiden har vokst seg fet.

I en annen av sine nyere bøker bruker Baru krimsjangeren for å tematisere illegal innvandring. Fais péter les basses, Bruno! er en hvem-lurer-hvem-historie der en afrikansk illegal innvandrer, som drømmer om en fotballkarriere i Frankrike, uforvarende finner et ransbytte og havner i skvis mellom to generasjoner kjeltringer av henholdsvis europeisk og nordafrikansk opprinnelse.

Fjorårets utgivelse Canicule, basert på en roman av Jean Vautrin, er mer hardkokt. I starten av boka siterer Baru forfatterens programerklæring for en krim (le roman noir) som kommenterer virkeligheten og er samfunnsforandrende. Krim er «livet uten omslag» skriver Vautrin.

– Jeg liker noir-litteraturen. Den skildrer verden direkte, tilføyer Baru.

Canicule, tittelen betyr hetebølge, er en tett og klam skildring av en amerikansk gangsters endelikt på den franske landsbygda. Han graver ned ransbyttet og tror han skal unnslippe, men går fra vondt til verre i møte med det degenererte persongalleriet på bondegården der han gjemmer seg. Det rurale mikrosamfunnets grådighet og begjær er et ultranærbilde på menneskers overgrep og skyld.

Hva ser du etter i de krimbøkene du bearbeider?

– Jeg ser etter bøker jeg liker og bøker som kan fungere visuelt. Det er også viktig for meg at jeg kjenner forfatteren. Målet er å gi en personlig fortolkning av boka, det skal være en annen leseopplevelse enn romanen.


Tegneseriens Ken Loach

Det er et langt og stort sprang fra smelteverket i Villerupt, der Barus far arbeidet, til Mercure Angoulême. Det er også et sprang fra han publiserte de første tegneseriene i magasinet Pilote i 1982 til Baru i fjor fikk den franske statlige ordenen for kunst og litteratur.

– I ungdommen brukte jeg all energi på ikke å ende opp på fabrikken. Faren min opplevde at kolleger ble skadet og døde. Han trengte ikke anstrenge seg for å overbevise meg om at hans arbeid ikke var noe for meg. Det kunne jeg selv se, forteller Baru.

I historiene han forteller har Baru derimot aldri forlatt arbeiderklassen, og med sitt progressive klasseperspektiv har han blitt sammenlignet med regissøren Ken Loach. Han bor fortsatt i Lorraine-regionen, nordøst i Frankrike, i småbyen Laxou. Det samme området, Meurthe-et-Moselle, som Villerupt og Thil, der han ble født i 1947. Moren var fra Bretagne, faren hadde kommet fra Italia med sin mor som ung. Sammen med to yngre brødre vokste Baru opp i en liten toromsleilighet.

Baru studerte ved Universitetet i Lorraine. Det var her han ble bevisst på klassetilhørigheten og engasjerte seg for å endre det han så som overgrep mot arbeiderklassen. I årene etter studentaktivismen i 1968 følte han utmattelse. Han hadde venner som fortsatte kampen i politikken, men var for mye individualist til å innordne seg et parti. I stedet ville han gi arbeiderklassen kulturell verdighet ved å fortelle historier der han og sine var hovedpersonene.

– Mine historier handler ikke om revansje, men om stolthet, forklarer Baru.

Quequette blues skildrer noen nyttårsdager på midten av 1960-tallet. Baru og kompisene er i 17-18-årsalderen, de fester og er tilsynelatende uten bekymringer. Kameratskapet er varmt skildret og flotte miljøtegninger beskriver strøket deres. Gravitasjonspunktet i historien er likevel fabrikken i byen. Baru utdyper:

– Guttene rangler rundt og stanger mot grensene for deres kulturelle univers som fabrikken setter. De kan ikke flykte fra den.

Nå nedlagte fabrikker i Lorraine-regionen nordøst i Frankrike er gravitasjonspunkter i Barus selvbiografiske tegneserier, som her etter en streik på 1950-tallet i barndomsskildringen Les années Spoutnik.

Nå nedlagte fabrikker i Lorraine-regionen nordøst i Frankrike er gravitasjonspunkter i Barus selvbiografiske tegneserier, som her etter en streik på 1950-tallet i barndomsskildringen Les années Spoutnik.

I Les années Spoutnik går han et tiår lenger tilbake i tid. Serien er fortalt fra barnas perspektiv, og har en lekende og lett overflate. Den egentlige historien er likevel om en voldsom fabrikkstreik og en klassesolidaritet som rives opp.

– Når jeg forteller om menneskene her, forteller jeg også om en katastrofe. Man eksisterer fordi fabrikken eksisterer. Og plutselig eksisterer man ikke mer fordi fabrikken er vekk. For meg beskriver det næringslivets brutalitet, og brutaliteten hos de menneskene som tar avgjørelsene.

Har den økonomiske krisen i Europa gjort engasjementet ditt mer aktuelt?

– Krisen har økt konfrontasjonene omkring arbeid, og tilspisset motsetningene mellom klasser. Jeg er svært bekymret for framgangen til den ekstreme høyresiden. Gjennom tegneseriene uttrykker jeg meninger, men i et engasjement ligger det også en risiko. Den er for meg liten, utover det at jeg kan tegne dårlig, medgir Baru.


Karikatur og realisme

Baru var en pioner for selvbiografi i europeiske tegneserier. Selv om gjennombruddserien Quequette blues ble trykt i tre album, er historien en sammenhengende roman og serien er da også siden utgitt som én bok. Slik var serien en av forløperne for dagens tegneserieromaner. Baru er dessuten en av de europeiske serieskaperne som best har greid å ta til seg impulser fra japanske tegneserier. På 90-tallet laget han den prisbelønte dramaserien L’Autoroute du soleil for et japansk magasin, og har gjort mangaens filmatiske stil til en del av sin egen fortellermåte.

Du er selvlært tegner. Hva førte deg til tegneseriene?

– Franske tegneserier ble på 1960- og 1970-tallet et meningsbærende medium. Det brøt med tradisjonen for at tegneserier bare skulle underholde. Ambisjonene var spesielt synlig i en avis som angrep verdensordenen med glupsk humor og sunn ironi. Jeg likte den umiddelbart.

Den satiriske avisen het Hara-Kiri, og var forløperen for magasinet Charlie Hebdo som i dag er mest kjent for publiseringen av Muhammed-karikaturene.

Hara-Kiri var ikke et vanlig tegneserieblad. Hensikten var ikke tegneserier i seg selv. De ble brukt til å bære ideer og skape debatt.

«Man eksisterer fordi fabrikken eksisterer. Og plutselig eksisterer man ikke mer fordi fabrikken er vekk.»

Det var særlig én tegner som overbeviste ham om tegneseriens muligheter:

– Jean-Marc Reiser1 var et geni. Han blottla styggheten, dumheten, hykleriet og arrogansen med sine blodtørstige små tegninger, nesten som graffiti, forteller Baru engasjert. Han fortsetter:

– Møysommelig utviklet jeg en måte å skildre verden på. Ikke ved å prøve å skape en stil, men ved å arbeide meg rundt mine vanskeligheter med å tegne virkeligheten som den er, og uttrykke den på en entydig måte.

Baru har tegnestudioet hjemme og arbeider uten assistenter. Han mener privilegiet ved å lage tegneserier er at han selv har direkte styring med det hele. Flere av seriene er fargelagt av Daniel Ledran, men de siste årene har han også tatt hånd om fargene selv.

Et typisk trekk ved Barus serier er den stilistiske forskjellen mellom karikerte personer og realistiske bakgrunnstegninger.

– Tegneserier er en følelsesmessig opplevelse, påpeker Baru.

– Figurene må uttrykke følelser og reaksjoner. Den ekspressive stilen skal formidle det til leseren. Miljøtegningen har en annen funksjon. Den skal si til leseren: Se her, dette er ingen fantasi – dette er verden slik den er.

Det er en dynamisk koreografi av personene i Barus serier. Han sammenligner tegningene med rockemusikk:

– Det som interesserer meg er å tegne kroppen og dens bevegelser. Mine tegneserier er ikke primært for hodet. Jeg tegner kroppen i utfoldelse, slik også rock’n roll skaper en kroppslig jubelbrus. Derfor er rock og tegneserier for meg det samme.


Åpner historien på vidt gap

I novellesamlingen Noir skildrer Baru i to historier Frankrike som en framtidig fasciststat med henholdsvis Nicolas Sarkozy og Jean-Marie Le Pen som ledere.

Hva tenker du om dagens situasjon i Frankrike. Er Hollande bedre enn Sarkozy?

– Jeg liker Hollande framfor Sarkozy, men det er et valg mellom pest eller kolera. Mitt politiske ståsted ligger langt mer til venstre.

I de fleste andre av Barus serier går samfunnskommentaren via fortiden. Som i fjorårets Le silence de Lounés er krigen i Algerie 1954-1962 en sentral hendelse i flere av seriene. Det skyldes ikke bare at Baru selv var der to år i militærtjeneste på begynnelsen av 70-tallet. I seriene er krigen et bilde på både frigjøring og kolonialismens overgrep, og hvordan fortiden som kolonimakt preger det franske samfunnet. Hovedverket hans om krigen i Algerie er Le chemin de l’Amérique, skrevet av Jean-Marc Thévenet. Serien skildrer en bokser fra Algerie som blir mester og ikke vil ta stilling til krigen. Etter hvert blir det likevel umulig for ham ikke å involvere seg, og han forsvinner i en stor demonstrasjon i Paris. Bokseren er fiksjon, men hendelsen er reell. 17. oktober 1961 protesterte 30 000–40 000 algeriske menn, kvinner og barn mot et diskriminerende portforbud. Opp mot 200 ble drept og flere hundre, kanskje tusen, skadet.

Fakta i fiksjon blir ofte en flukt fra historie til eventyr. Det fikk vi et tydelig, og til en viss grad omstridt, eksempel på i filmen Kon-Tiki, der faktiske hendelser og personer ble underlagt og tilpasset fiksjonens dramaturgi. Den amerikanske franskprofessoren Mark McKinney argumenterer i boka History and Politics in French-language Comics and Graphic Novels,2 der han skriver et grundig kapittel om Le chemin de l’Amérique, for at tegneseriens fiksjonalisering derimot oppfordrer til å undersøke de historiske hendelsene, og hvordan de er framstilt. McKinney mener at hovedpersonens forsvinning utfordrer leseren til å tenke over den franske statens ansvar for krigsforbrytelsene, amnestilovene og tildekkingen av hendelser.

– Selv om krigen i Algerie ble studert av historikere, var den helt fraværende i offentligheten. Politibrutaliteten under demonstrasjonen i Paris var dysset ned og ukjent for de fleste den gangen, sier Baru om hvorfor han laget albumet.

En halvtimes intervjuavtale ble til en time, og Baru skal til forlaget Castermans stand for å signere bøker. Hvem som fikk årets Grand Prix i Angoulême? Bill Watterson. Han fikk neppe Barus stemme.

© norske LMD

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør Tegneserieteori.no.