Privatiserte katastrofer

Tørke, orkaner og oversvømmelser skaper menneskelige drama verden over. Men gjeldskvalte stater sliter med å betale kostnadene. Derfor vender de seg til finansmarkedene, og nye katastrofale finansprodukter.

I november slo tyfonen Haiyan inn over Filippinene. Den drepte mer enn 6000 mennesker, ødela helt eller delvis halvannen million boliger og forårsaket skader for 13 milliarder dollar. Tre måneder senere presenterte to forsikringsselskaper, Munich Re og Willis Re, sammen med FN-kontoret for katastrofeforebygging (UNISDR), et nytt finansprodukt for landets senatorer: Philippines Risk and Insurance Scheme for Municipalities (PRISM). Produktet skal bøte på statens antatt manglende evne til å håndtere klimakatastrofer, et slags katastrofelån med høy avkastning som kommunene skal tilby private investorer.1 Investorene vil få saftige renter subsidiert av staten, men hvis det skjer en katastrofe som er kraftig eller alvorlig nok etter forhåndsdefinerte rammer, mister de innsatsen.

Weather derivaties, catastrophe bonds (også kalt cat bonds) og andre forsikringsprodukter mot ekstremvær er en formidabel suksess. Flere asiatiske land, Mexico, Tyrkia og Chile, samt den amerikanske delstaten Alabama, som ble hardt rammet av orkanen Katrina i 2005, bruker slike forsikringer i en eller annen form. Ifølge markedsførerne dreier det seg om å la finansmarkedene ta seg av forsikring mot naturkatastrofer og alt rundt – forsikringspremier, trusselvurdering, erstatning for ofre. Men hvorfor involverer finanssektoren seg i naturen når den viser så tydelige tegn på utmattelse?


Risikospredning

I flere århundrer har Jorden gitt økonomien billige råvarer og naturressurser. Økosystemet har også absorbert avfallet fra industriproduksjonen. Men naturen sliter stadig mer med disse oppgavene. Ikke bare stiger råvareprisene og kostnadene ved avfallshåndtering; mangedoblingen og forverringen av naturkatastrofer øker også forsikringskostnadene. Dette presser ned profittratene. Slik sett gjenspeiler miljøkrisen ikke bare kapitalismens krise, den kan også komme til å utløse en alvorlig krise for kapitalismen.

I denne konteksten tilbyr finansialiseringen en tilsynelatende utvei: Forsikrings- og reassuranseselskapene lager nye måter å spre risikoen på, hvor den viktigste er verdipapirisering av klimafarene. De umåtelig suksessfulle produktene fra det amerikanske eiendomsmarkedet overført til meteorologien! Blant de mest fascinerende produktene i dette nye finansarsenalet er katastrofeobligasjonene, cat bonds. En obligasjon er et rentebærende verdipapir eller en bit av en gjeld som kan omsettes på markedet og børsnoteres. Det spesielle med cat bonds er at de ikke er basert på gjeld staten tar opp for å bygge ut infrastruktur eller et selskap tar opp for å investere i innovasjon, men naturen og dens luner. Cat bonds gjelder en mulig, men ikke nødvendig, framtidig hendelse som hvis den inntreffer vil føre til store materielle og menneskelige skader. For å være forberedt på denne eventualiteten gjelder det derfor å spre risikoen i tid og rom og gjøre den mindre økonomisk belastende. I den grad markedene er globale, får disse risikoene en maksimal «spredning» ved verdipapirisering.


Substitutt for skatt

Dette vidunderet av finansiell ingeniørkunst så dagens lys i 1994, etter at en rekke dyre naturkatastrofer (orkanen Andrew i Florida i 1992, jordskjelvet i Northridge i California i 1994) tvang forsikringsbransjen til å finne nye ressurser. Siden har rundt 200 cat bonds blitt utstedt, hvorav 27 bare i 2007, til den nette sum av 14 milliarder dollar.

Som alle finanspapirer evalueres klimaobligasjonene av ratingbyråene – Standard & Poor’s og Moody’s – som vanligvis gir dem den middelmådige karakteren BB, et tegn på at de ikke er risikofrie. Verdien på en cat bond stiger og synker på markedet alt etter sannsynligheten for at trusselen vil bil realitet, samt tilbud og etterspørsel på den gjeldende obligasjonen. Det hender at disse verdipapirene fortsatt omsettes når en katastrofe nærmer seg og selv når den pågår, for eksempel en hetebølge i Europa eller en orkan i Florida. De spesialiserte traderne kaller dette talende nok live cat bond trading.2I 1995 ble det etablert en spesialisert børs kalt Catex (Catastrophe Risk Exchange) i New Jersey. En investor som er ekstremt utsatt for jordskjelv i California kan her spre porteføljen sin ved å bytte sine cat bonds mot obligasjoner på orkaner i Karibia eller en tsunami i Indiahavet. Catex forsyner også kundene med data til å evaluere risikoen.

En sentral aktør her er byråene som lager catastrophe modeling. Disse forsøker å beregne naturen og redusere usikkerheten. Det finnes flere slike modelleringsbyrå rundt om i verden, men de fleste er amerikanske, som Applied Insurance Research (AIR), Eqecat og Risk Management Solutions (RMS). Med variabler som vindhastighet, størrelsen på syklonene, temperatur og fysiske kjennetegn (vanlige byggematerialer, terrengtyper, befolkning) vurderer de kostnaden til en eventuell katastrofe, så vel som erstatningssummene forsikringsselskapene vil måtte utbetale. Slik fastsetter de prisen på en cat bond.

De fleste slike obligasjoner har inntil nylig blitt utstedt av forsikringsselskaper og reassuranseselskaper. Men midt på 2000-tallet begynte statene selv å utstede cat bonds. Verdensbanken og OECD har jobbet aktivt for denne trenden, som ble lansert av forsikringsteoretikere fra Wharton School ved universitetet i Pennsylvania, en av verdens mest prestisjefulle handelshøyskoler.

Denne forskyvningen viser den tette forbindelsen mellom de offentlige budsjettkrisene (forgjeldelse og lavere skatteinngang) og miljøkrisen. Statenes økonomiske vansker svekker evnen til å påta seg forsikringskostnaden ved naturkatastrofer med konvensjonelle midler, det vil i all hovedsak si skatt. Særlig nå når katastrofene øker i antall og omfang på grunn av klimaendringene. For desperate regjeringer gir finansieringen av ekstremværforsikringer et pusterom: Verdipapirisering blir et substitutt for skatt og nasjonale overføringer. Her smelter miljøkrisen sammen med finanskrisen, slik eksempelet Mexico viser.


Snevre kriterier

Mexico synes omringet av «naturtrusler»: orkaner i Mexico-golfen, jordskjelv, jordskred eller utbrudd fra vulkanen Popocatépetl. Som forsikrer i tilfelle katastrofer, betaler staten erstatninger over statsbudsjettet, det vil si via skatten, i tråd med prinsippet om nasjonal solidaritet som er en grunnleggende komponent i den moderne nasjonalstaten. I 1996 opprettet regjeringen et fond for naturkatastrofer (Fondo de desastres naturales, kalt Fonden), som både skulle gi nødhjelp i krisesituasjoner og bidra til gjenoppbygging av infrastruktur. Fondet fungerte helt til en rekke dyre katastrofer rammet landet. I 2005 brukte den føderale regjeringen 800 millioner dollar på å kompensere skadene, mens den var forberedt på å bruke 50 millioner.3Ideen om å verdipapirisere forsikring mot faren for jordskjelv ble satt ut i livet året etter, etter påtrykk fra Verdensbanken. I 2009 besluttet Mexico å inkludere orkanene i ordningen, noe som ga opphav til et program kalt «multicat» som dekket en rekke farer. Rundt forhandlingsbordet satt det utelukkende seriøse folk: landets finansminister, representanter fra Goldman Sachs og forsikringsselskapet Swiss Re Capital Markets som skulle selge inn programmet til investorene. Munich Re var også med, i likhet med de to store amerikanske advokatkontorene Cadwalader, Wickersham & Taft og White & Chase. Applied Insurance Research (AIR) fikk i oppgave å fastlegge kriteriene for når obligasjonen vil bli utløst – det vil si alvorsgraden når investorene mister innsatsen. AIR utarbeidet to modeller: en for jordskjelv og en for orkaner. Så snart Goldman Sachs og Swiss Re hadde registrert cat bond-en på Cayman Islands ble den solgt til investorer på en salgsturné organisert av bankene.

Hver gang en katastrofe rammer Mexico avgjør AIR om den oppfyller kriteriene i kontraktene. Hvis det er tilfellet må investorene stille penger til disposisjon for den meksikanske staten. Hvis ikke kriteriene er oppfylt, betaler de ingenting, men fortsetter å motta en saftig forsikringspremie.

I april 2010 herjet et jordskjelv delstaten Baja California, men episenteret var nord for området avgrenset i katastrofeobligasjonen. Dermed ble det ikke frigitt noen penger, og Mexico måtte fortsette å betale renter. Det samme skjedde to måneder senere, da en orkan slo innover delstaten Tamaulipas. Orkanen var ikke kraftig nok, dermed fikk ikke Mexico noen utbetaling. Kriteriene er så snevre at bare tre av de to hundre cat bonds som er utstedt de siste femten årene har blitt utløst (The Economist, 5. oktober 2013).


Gjensidig forsikring

I det spesielt utsatte Sørøst-Asia er de statlige katastrofeobligasjonene litt spesielle.4 I verdens største muslimske land, Indonesia, gjelder takaful, de islamske forsikringsprinsippene. Swiss Re har fått med seg at denne sektoren har vokst med 25 prosent i året det siste tiåret, mens det tradisjonelle forsikringsmarkedet bare har vokst med ti prosent. Forsikringsselskapet anstrenger seg derfor for å styrke sin «sharia credibility».5 Naturkatastrofer rammer som oftest u-landene hardest, både av geografiske årsaker og fordi de har færre midler til å forebygge enn vestlige land. Stigende havnivå rammer Nederland like mye som Bangladesh, men du vil heller oppleve en flom i Amsterdam enn Munshiganj.

Katastrofeobligasjonene – og for så vidt også CO2-kvoter – er ikke de eneste finansproduktene basert på naturprosesser. Værderivater (weather derivatives) lar investorer spekulere på været, det vil si at værvariasjoner ikke forstyrrer samfunnets normale gang. En rekke aspekter ved det moderne samfunn påvirkes av været – alt fra sportsarrangementer, avlinger, rockekonserter og kraftpriser. Man regner med at en fjerdedel av BNP i utviklede land kan rammes.6 Prinsippet bak værderivatene er nesten barnslig: en pengesum frigjøres for kjøperen hvis temperaturen – eller andre meteorologiske parametere – overstiger, eller ikke oversti-ger, en forhåndsdefinert terskel, for eksempel hvis vinterkulden (og med det energiutgiftene) blir for hard eller regn på sommeren fører til færre besøkende i fornøyelsesparkene.

Innen landbruk har enkelte derivater spiretid som grunnlag – det vil si realkapitalen finansinstrumentet hviler på. Indeksen growth degree days måler avviket mellom snittemperaturen en avling trenger for å modnes og den reelle temperaturen, og utløser en utbetaling hvis temperaturen er utenfor grenseverdiene. To selskaper som rammes motsatt av værvariasjoner kan forsikre seg gjensidig med en swap («bytte»): Hvis et kraftselskap taper penger på en for mild vinter og et sportsselskap taper penger på en for streng vinter, kan de betale hverandre et forhåndsbestemt beløp hvis termometeret stiger eller synker.7


Våtmarksfinans

Værderivatenes forfedre dukket opp i landbrukssektoren på 1900-tallet, særlig i USA og Chicago Board of Trade. De var basert på råvarer som bomull og hvete.8 Da finansmarkedene ble liberalisert på 1970-tallet og derivatprodukter bredte om seg, kom det mange nye underlag. Multinasjonale energiselskaper var pionerer på området og fant her en måte å «glatte ut» farene for tap på.9 Etter den spesielt milde amerikanske vinteren i 1998–1999 (som følge av værfenomenet La Niña), bestemte noen kraftselskaper seg for å bruke derivater til å «forsikre» seg – for disse selskapene innebar temperatursvingninger på noen få grader kolossale inntektsvariasjoner. Fra 1999 ble klimaderivater omsatt på den historiske landbruksbørsen Chicago Mercantile Exchange. Disse finansproduktene dukket opp samtidig som værtjenestene ble privatisert, spesielt i de anglosaksiske landene: Det er disse som i siste instans bestemmer grenseverdiene for når obligasjonene utløses.

I en artikkel med undertittelen «Hvorfor miljøet trenger storfinansen» har tre forsikringsteoretikere foreslått å innføre species swaps, derivater basert på risikoen for at arter skal forsvinne.10 Sammenfiltringen av finans og natur viser seg her på sitt mest radikale: Det dreier seg om å gjøre bevaring av arter lønnsomt for næringslivet, for å gi dem insentiv til å ta vare på det biologiske mangfoldet. I dag hviler denne kostbare oppgaven på en stadig fattigere stat. Også her brukes finanskrisen som argument for å finansialisere naturen.

Forestill deg at delstaten Florida signerer en avtale med et selskap om en species swap som har som underlag en utrydningstruet skilpadde som lever i nærheten av selskapet. Hvis antallet eksemplarer stiger som følge av selskapets innsats, betaler delstaten renter til selskaper. Hvis derimot skilpaddene blir sjeldnere eller nærmer seg utrydning, må selskapet betale penger til delstaten, så denne kan starte en redningsaksjon.

Andre eksempler på lignende finansprodukter er miljølån (environmental mortgages), en slags supbrime der grunnlaget ikke er boliger, men en del av miljøet, verdipapirer basert på skoger (forest backed securities) eller også finansmekanismer knyttet til våtmarker, som George H. Bush-administrasjonen liberaliserte i USA på 1990-tallet.


Økososialisme

Kapitalismen innebærer «produksjonsvilkår», forklarer økososialisten James O’Connor.11 Etter hvert som den utvikler seg, svekkes eller ødelegges produksjonsvilkårene. Billig olje har i over hundre år lagt til rette for det Timothy Mitchell kaller «CO2-demokratiet»,12 men når det blir en mangelvare stiger industriens kostnader. Kapitalen trenger disse produksjonsvilkårene, men klarer ikke å unngå å uttømme dem. O’Conner kaller denne motsetningen mellom kapital og natur for systemets «andre motsetning» – i tillegg til motsetningen mellom kapital og arbeid.

Disse to motsetningene henger sammen: Menneskelig arbeid skaper verdi gjennom å bearbeide naturen. Den første motsetningen leder til profittratens tendens til å falle, det vil si dype kriser i systemet. Den andre fører til økende kostnader for å opprettholde produksjonsvilkårene, noe som også svekker profittraten, fordi det stadig større kapitalvolumet som må brukes på dette vedlikeholdet – for eksempel leting etter stadig mindre tilgjengelige oljereserver – ikke blir forvandlet til profitt.

I denne konfigurasjonen fungerer den moderne staten som et grensesnitt mellom kapitalen og naturen: Den regulerer bruken av produksjonsvilkårene slik at de kan utnyttes. Økososialismens mål er å oppløse trekløveret kapitalismen, naturen og staten. Det dreier seg om å forhindre at staten retter seg etter kapitalens interesser og heller handler for befolkningens gode og den økologiske balansen. Det neste store klimatoppmøtet i Paris i 2015 (COP21), vil gi den globale bevegelsen for klimarettferdighet en anledning til å fremme dette kravet.

Oversatt av R.N.