Algerie endrer seg raskere enn lederne

Til tross for sykdom stiller Abdelaziz Bouteflika til valg 17. april, etter 15 år som president, til stor skuffelse for en befolkning som har mistet all tiltro til sine ledere for lang tid siden.

«På slutten av sommeren strømmet en bølge av panikk gjennom maktens korridorer,» forteller en tidligere minister. «På få dager ble partiet, etterretningstjenestene, regjeringen og hæren snudd på hodet.» Regjeringspartiet Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) utnevnte i hui og hast Amar Sadaani til ny generalsekretær. I 2007 ble han kastet som parlamentspresident på grunn av noen lyssky affærer som aldri ble oppklart, og nå ble han påtvunget en sentralkomité som ikke ville ha ham.

Sjefen for det hemmelige politiet – organisert under hærens generalstab med navnet Direktorat for etterretning og sikkerhet (DRS) – den mystiske og urokkelige general Mohamed «Toufik» Mediène, ble hengt ut offentlig av Saadani. Under mye oppstyr ble han fratatt flere av sine oppgaver, blant annet fordeling av statlige annonser i pressen og manipulering av partier, fagforeninger og organisasjoner for å opprettholde regimets pluralistiske fasade. Ti ministre fikk sparken, inkludert forsvarsministeren, innenriksministeren, justisministeren og utenriksministeren. Statslederen sa til alle, unntatt en som ble overført til grunnlovsdomstolen: «Det er ikke det at du ikke har gjort en god jobb, men … » Men hva? I midten av august, en måned etter at president Abdelaziz Bouteflika var tilbake fra Paris etter tre måneders behandling for et hjerneslag som har svekket ham kraftig, brøt skanda-len ut i Milano. En leder i Saipem, et datterselskap av det italienske oljeselskapet ENI, tilsto at han hadde betalt nær 200 millioner dollar til algeriske mellommenn for å få kontrakter verdt elleve milliarder dollar. Størrelsen på beløpet gjorde ikke særlig inntrykk på myndighetene i Alger. Bekymringen gjaldt noe annet: For første gang skulle utenlandske dommere (italienske, franske og amerikans-ke) behandle en korrupsjonssak. Saken hadde altså ikke noe som helst å gjøre med skandalene som har versert i mediene siden 2009 uten å ha havnet i retten. Det algeriske rettsvesenet har lært seg å ligge lavt. «Når jeg annonserte i en ømtålig sak at retten trakk seg tilbake for drøftinger, gikk vi i virkeligheten på bakrommet og drakk kaffe mens vi ventet på telefonen som fortalte oss hva dommen skulle være,» forteller en lite stolt dommer fra en domstol vest i landet. Høytidelig invitasjon Samme dag som han ble innsatt som FLN-leder, 1. september, gikk Saadani til justisministeren, Mohamed Charfi, og presset ham til å fjerne navnet til den tidligere energiministeren, Chakib Khelil, fra sakspapirene. Khelil er kjent for å ha tette bånd til Bouteflika. Saadani lot justisministeren forstå at om han nektet eller mislyktes, ville han miste jobben. Elleve dager senere fikk Charfi og ni kolleger sparken. I opptrappingen til presidentvalget 17. april tolker makthaverne skandalen som et forsøk på å skape uro, i likhet med problemene som har rammet Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia. Statlige medier har kritisert de som sto bak, men ikke identifisert personene som angivelig bor i utlandet.1 Men kan det tenkes at de har lokale forbindelser? DRS er garantert involvert: De har spesialisert seg på korrupsjonssaker og avslørt flere pinlige skandaler i kretsen rundt Bouteflika. En av skanda-lene, kalt «Sonatrach 1», gjelder oljesektoren. En annen dreier seg om byggingen av en motorvei mellom øst og vest, hvor kinesiske og japanske selskap fikk oppdraget under høyst uklare vilkår. Det er derfor general Toufik må uskadeliggjøres. Saken skal behandles av en algerisk «firerbande»,2 forfremmet personlig av den svekkede Bouteflika. Da Mao Zedong lå for døden i 1976, benyttet kona Jiang Qing anledningen til å manøvrere seg inn i kommunistpartiets ledelse. Førti år senere har Bouteflikas yngre bror, Saïd, påtatt seg denne rollen i Algerie. Han får støtte fra statsminister Abdelmalek Sellal, fra Saadani og fra transportministeren Amar Ghoul, som har stor innflytelse i islamistbevegelsen. Det var også han som dekket over motorveiskandalen. Som presidentens spesialrådgiver er Saïd Bouteflika bindeleddet mellom omverdenen og broren, som befinner seg i en sykehusvilla i Sidi Fredj tjue kilometer vest for Alger. «Det er han som styrer landet, og hans eneste motstander er DRS. Alle ligger flate for ham: ministrene, guvernørene, politiet, embetsmennene. Han kontrollerer presidentens telefonlinje, så folk adlyder ham,» sier en pensjonert general, Hocine Ben-hadid.3 «Og i hæren har han Gaïd-Salah på sin side. Men bare Gaïd-Salah, ikke hæren som institusjon.» Det fjerde og utvilsomt mektigste medlemmet av firerbanden er hærsjefen Ahmed Gaïd-Salah, en 74 år gammel general som er kjent for sin brutalitet. «Da valget ble stanset i 1992, bestemte en konklave fra militærledelsen den videre veien.4 Det var på den ene siden generalstaben, militærregionene, de store avdelingene, og på den andre etterretningstjenestene, som sørget for kommunikasjonen med politikerne. Men beslutningene ble tatt i fellesskap,» forklarer tidligere DRS-oberst Mohamed Chefik Mesbah, som fremdeles i praksis er DRS’ talsmann, sammen med andre mindre synlige offiserer. Med Gaïd-Salah som ny viseforsvarsminister etter omrokkeringen i september fikk Bouteflika plassert en av sine menn i spissen for generalene som styrer hæren – og delvis – Algerie. Tre av dem pensjonerte seg i januar, mens en tidligere leder for kampen mot terror ble stilt for militærdomstolen i Blida. Resten holder tyst. Hittil har de ikke svart på den høytidelige invitasjonen Mouloud Hamrouche, «reformminister» i 1989-1991, kom med i slutten av februar: «Jeg oppfordrer hæren til å redde Alge-rie.» Mannen i gata er skeptisk «Systemet» har hatt sine dager. Nå er det erstattet av «firerbanden» som organiserer kampanjen for Bouteflikas fjerde presidentperiode – med en stedfortreder siden sjefen er i for dårlig form. I årenes løp er staten blitt stadig mer redusert til én mann som bestemmer nesten alt, mens ministrene og lederne for republikkens institusjoner alle har posisjoner som lett kan erstattes. «Presidenten er vanskelig å ha med å gjøre,» sier en tidligere statsminister. «Han er autoritær, pirkete, mistenksom.» Bouteflika legger ikke skjul på sin forakt for et middelmådig parlament basert på valgfusk som han selv har tillatt eller oppmuntret til. Han foretrekker forordninger framfor lover, utnevnelser framfor valg, renkespill framfor debatt. Men opposisjonen har heller ikke plaget ham. Islamistene, nasjonalistene og demokratene er splittet i utallige retninger og rivaliserende grupperinger. Også nå med et presidentvalg rett rundt hjørnet krangler de først og fremst seg imellom: Skal de stille til valg eller ikke? Skal de stille seg bak den offisielle kandidaten? Jihadistene holder for det meste til i fjellområdene og sør i landet. De skremmer befolkningen mer enn myndighetene, men de rettet et alvorlig slag mot landets viktigste industri, da de angrep gassfeltet i In Amenas i januar i fjor. I opposisjonen skiller en mann seg ut med en ordentlig valgkamp: Ali Benflis. Han gikk av som justisminister sommeren 1991 i protest mot opprettelsen av interneringsleirer.5 Benflis var regjeringssjef i Bouteflikas første periode og stilte som motkandidat i presidentvalget i 2004, der han fikk seks prosent av stemmene i et valg som var mer enn arrangert. Som tidligere formann i advokatfo-reningen har han støtte i rettskretsene og i FLN (hvor han har vært generalsekretær). I tillegg har han aktive nettverk i hele landet, også hos de islamske miljøene. Programmet hans er en overgang til demokrati med en nasjonal konferanse med alle de politiske grupperingene for å lage en ny grunnlov. Han vil også gjøre rettsvesenet uavhengig og gi parlamentet mer makt. Leger mot Bouteflika På en kafé i Hussein Dey i nærheten av Alger treffer jeg maleren Khaled (37). Han oppsummerer på sin måte holdningen til mannen i gata: «Bouteflika har gått ut på dato! Valget er bestemt på forhånd og vil ikke forandre noe som helst. Om så Barack Obama ble president i Algerie, ville ingenting endre seg.» Men Algerie endrer seg. Den nye trefelts motorveien som krysser landet fra øst til vest under overvåking av militærpolitiet åpenbarer et nytt landskap: På landsbygda popper nye, ofte uferdige bygninger opp, landsbyer blir til byer og nytt land pløyes av nye landbruksentreprenører. Mellom Bordj Bou Arreridj og Setif i øst er en privat industrialisering i gang: teglverk, brus-fabrikker, steinbrudd, møller, næringsmiddelindustri og monteringsfabrikker ligger på rekke og rad langs den tidligere hovedveien. I Bordj produserer familiekonsernet Condor med 6500 ansatte solcellepanel, varmepumper, flatskjermer, mobiltelefoner og nettbrett. I den andre enden av landet, i Tlemcen, forhandler en europeisk bedrift om flytting av et trykkeri til Algerie. Det ville i så fall være første gang. Billig arbeidskraft (200 euro i snitt for 40 timers arbeidsuke), gode kredittmuligheter og rimelig kraft er tiltrekkende for industribedriftene. Men det er langt flere forretningsfolk som satser på de offentlige markedene (flere milliarder dollar per år) med sine gode forbindelser til maktens sentrum. I Alger er middelklassens nyeste erobringer, bilen og air condition, synlige overalt i gatene og på fasadene. På morgenen bruker kontoristene ofte over en time til jobb og like mye om kvelden for å komme seg hjem, ofte til nye boligområder i uferdige landskap med noen saueflokker her og slumbyer der. De har nye behov som det offentlige ikke klarer å dekke. Mange privat-skoler og private barnehager har dukket opp. På bygårdene i sentrum henger utallige annonser for lynrask kokkeutdanning eller språkkurs. I Dely Ibrahim på åsene i Alger ligger den moderne klinikken Al-Azhar, bygd i 2005 med 110 senger og 300 ansatte. «Folk stiller større krav til behandlingen. Legene på de offentlige sykehusene sender oss mange pasienter,» forteller direktøren, dr. Djamal-Eddine Khodja-Bach. Det er neppe tilfeldig at en av disse legene, Amira Bouraoui, ledet den første demonstrasjonen mot Bouteflika etter at han hadde kunngjort sitt kandidatur. «Som gynekolog på et offentlig sykehus er jeg opprørt over å se at kvinner må dele seng etter fødsler, mens kandidaten din blir behandlet på et sykehus i Paris,» sa hun til en folkevalgt Bouteflika-tilhenger i en tv-debatt på en privat kanal.6 Algerie utvikler seg raskere enn sine ledere.

Oversatt av L.H.T.