Folkeopprør i Kambodsja

Statsminister Hun Sen har styrt landet med jernhånd siden 1985 og har ingen planer om å gi fra seg makten. Men nå har underbetalte tekstilarbeidere og fordrevne bønder begynt å opponere mot Sens korrupte styre.

Phnom Penh, 3. januar 2014. Sola stiger opp over bulevarden Veng Sreng som er forvandlet til en slagmark. Streikende arbeidere fra de mange tekstilfabrikkene i bydelen har bygd barrikader og kaster steiner og molotovcocktailer mot politiet. Flere hundre politifolk svarer med køller, tåregassgranater og skuddsalver fra kalasjnikover. Sammenstøtene skjer samtidig som de fleste fabrikkene lammes av streiken de seks største fagforeningene innledet 24. desember. Kravet er dobling av minstelønnen – fra 80 dollar til 160 dollar i måneden.

Dagen før ble fallskjermjegere satt inn mot streikende arbeidere i selskapet Yakjin. Sammenstøtene varte hele natta og langt utpå ettermiddagen neste dag. Fem mistet livet, over førti ble hardt skadd. 23 streikende og fagforeningsledere ble arrestert og mange banket opp. Dagen etter, mens hæren patruljerte Vreng Sreng i pansrede kjøretøy, inntok politifolk og sivile Freedom Park, den åpne plassen midt i hovedstaden der opposisjonspartiet har hatt sin base i flere måneder. Politiet jaget vekk demonstrantene, buddhistmunkene og journalistene som befant seg der og raserte en scene, telt, latriner og et buddhistalter. Regjeringen forbød så demonstrasjoner og folkeansamlinger på ubestemt tid.

Dyp misnøye
Landets politiske krise brøt ut etter valget 28. juli i fjor. Til tross for uregelmessigheter erklærte Kambodsjas folkeparti (KPK), partiet til statsminister Hun Sen, seg som vinner med 48,8 prosent av stemmene og 78 av nasjonalforsamlingens 123 seter. Det var en klar tilbakegang fra 2008 med 23 færre seter. Kambodsjas nasjonale redningsparti (CNRP), en valgallianse mellom Sam Rainsy-partiet og Menneskerettspartiet, fikk 44,46 prosent av stemmene og 55 representanter. De mente valget var rigget, erklærte at de var vinnerne og forlangte at det skulle nedsettes en granskningskommisjon.

I september okkuperte opposisjonen Freedom Park. Stadig flere folk sluttet seg til de ukentlige demonstrasjonene med krav om statsministerens avgang og nyvalg. Lederne for CNRP avviste alle forhandlinger med KPK og partiets representanter nektet å møte i nasjonalforsamlingen.

I desember vokste streikene og de sosiale bevegelsene. Tuk-tuk-sjåførene krevde lavere drivstoffpriser. Buddhistmunkene i Independent Monk Network for Social Justice reiste rundt på landsbygda og samlet inn krav fra bønder og urfolk, som særlig protesterte mot konfiskering av jord. En lærerforening innkalte til streik. Og til slutt kom den alvorligste trusselen mot myndighetene: Arbeiderne i tekstilindustrien, en nøkkelsektor for landets økonomi, gikk ut i generalstreik.

Selv om CNRP åpenbart har påvirket opprøret, antyder omfanget en dyp misnøye i stadig større deler av befolkningen.

Redusert kjøpekraft
Kambodsja hatt en årlig vekst på sju–åtte prosent de siste ti årene.1 I Phnom Penh popper kjø-pesentre opp som paddehatter, og de skinnende SUV-ene som fyller opp gatene tilhører ikke lenger kun FN-folk og NGO-ledere. Tuk-tuk-sjåførerne kommuniserer via Facebook på mobiltelefon. Og de unge i byene har nye forventninger. Fattigdommen har gått noe tilbake, men fortsatt lever en tredjedel av kambodsjanerne på mindre enn 1,5 dollar da-gen. Baksiden til den store veksten i tekstilindustrien, turismen og landbruksnæringen er elendige lønninger, konfiskering av jord fra bondesamfunn og skremmende miljøødeleg-gelser.

Med en omsetning på 5,5 milliarder dollar i 2013 står tekstilindustrien for fire femtedeler av eksporten. Over 400 bedrifter sysselsetter nesten en halv million, hvorav 95 prosent er kvinner. De produserer klær for de største vestlige klesmerkene og kjedene. Trass i skremsler fra tekstilindustriens arbeidsgiverorganisasjon har verken de hyppige streikene eller den politiske agitasjonen skremt investorene. Tvert imot har stigende lønnsnivå i Kina fått mange bedrifter til å flytte produksjonen til Kambodsja og nabolandene. I fjor steg eksporten av klær og joggesko med 20 prosent.2

Den gode økonomien står i sterk kontrast til de elendige, helseskadelige og ofte farlige arbeidsforholdene, og arbeidernes fallende kjøpekraft. «Sjefen respekterer oss ikke,» sier en opprørt arbeider fra industriparken Pochentong. «Han bryr seg bare om avkastningen, så får vi heller slite oss i hjel.» Listen over brudd på overtramp i Den internasjonale arbeidsorganisa-sjonens (ILO) siste rapport er lang: 85 prosent av bedriftene opererer med mer enn to timer overtid daglig, seks dager i uka; 65 prosent av produksjonslokalene er for varme; i 53 prosent av fabrikkene er nødutgangene blokkert.3

I mai i fjor raste to fabrikker sammen med mindre enn en ukes mellomrom. Selv om ulykkene ikke var like dødelige som i Rana Plaza i Bangladesh, mistet to arbeidere livet og over tretti ble skadet. I fjor ble det registrert over 700 besvimelser på grunn av utmattelse.4 Minstelønnen ble oppjustert til 100 dollar i måneden i februar i år. Men den er fortsatt blant de laveste i Sørøst-Asia. Kjøpekraften er redusert med en tredjedel det siste tiåret, og ligger langt under eksis-tensminimumet som arbeidsdepartementet anslår å være 157–177 dollar. Sammen med slagkraftige fagforeninger, forklarer disse fakta hvorfor det var over 130 streiker i fjor – selv før generalstreiken i desember.

Naturverner drept
Myndighetene forsøker å stoppe protestene med harde midler: De 23 streikende som ble arrestert i januar, sitter fremdeles fengslet i slutten av mars. Retten til å demonst-rere avhenger av myndighetenes velvilje. Dette utnytter bedriftslederne for å si opp uønskede elementer. For å ramme fagforeningene økonomisk, har bedriftene også saksøkt over hundre aktivister for tap de har lidd under streik. Men misnøyen kan fort vise seg å være større enn frykten.

Også på landsbygda murrer raseriet. Tomteloven fra 2001 gir staten rett til å overdra land til private selskaper i form av «økonomisk landoverdragelse» (ELC).5 Siden loven trådte i kraft har tre millioner hektar (16,6 prosent av landet) blitt overført til nasjonale og utenlandske selskaper.6 I et land der 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda og landbruket står for 55,8 prosent av arbeidsplassene, sier det seg selv at slike eierskapsendringer skaper konflikter.

Her ligger mye av årsaken til at landbruksnæringen har kastet seg på sukkerproduksjon, med støtte fra EU-programmet «Alt unntatt våpen», som gir kambodsjansk sukkerproduksjon avgiftsfritak. Gjennom ELC-ordningen har de fått 75 000 hektar og sukkereksporten mer enn doblet seg fra 2012 til 2013. Men tusenvis av bønder har blitt jaget vekk fra jordene sine. Og mange ser seg nå tvunget til å jobbe på sukkerrørplantasjene. De nasjonale og internasjonale NGO-enes «Kampanje for rent sukker» kritiserer sukkerindustrien for utmattende arbeidsfor-hold og barnearbeid.

Antivietnamesiske følelser
Industriell dyrking av gummitrær er en annen vekstnæring. Vietnamesiske og kinesiske selskaper dominerer her, i samarbeid med folk med tette bånd til regjeringen. Ifølge NGO-en Global Witness har de fått overdratt 1,2 millioner hektar, ofte på bekostning av urbefolkningen.

Det kinesiske selskapet Tianjin Union Development Group (UDG) har fått 45 000 hektar land i naturreservatet Botum Sakor i provinsen Koh Kong i sørøst. Her skal de bygge et eks-klusivt turistkompleks: luksushoteller, marina, golfbaner, kasinoer, flyplass og motorveier. Byggearbeidene er langt fra ferdige, men allerede er flere tusen bønder og fiskere fordrevet, og miljøvernere kritiserer ulovlig skoghogst. 26. april 2012 ble miljøaktivisten Chut Vuthy drept. Han var en sterk kritiker av den ulovlige skogsdriften i reservatet.

Byene blir heller ikke spart. I Phnom Penh er den mye dekkede kampen mot utkastelser fra bydelene Boeung Kak Lake og Borei Keila bare toppen av isfjellet. Menneskerettsorgani-sasjonen Licadho forteller at over 20 000 familier er fordrevet fra disse fattige bydelene på grunn av byggeprosjekter.

Hus blir rasert av bulldosere eller tent på, avlinger ødelagt, beboere fengslet eller trakassert av sikkerhetsvakter eller soldater som ikke nøler med å bruke våpen. 15 år gamle Heng Chentha ble skutt og drept 16. mai 2012 under et sammenstøt mellom politiet og innbyggerne i landsbyen Broma i provinsen Kratie. Eiendomskonfliktene øker og menneskerettsorganisa-sjoner fordømmer stadig mer voldelige utkastelser, samt at politifolk og soldater som leies inn av private selskaper ofte går langt ut over sitt mandat. Flere soldater og politifolk sper på lønna som sikkerhetsvakter utenfor landbruksbedrifter.

«Den kambodsjanske grunnloven, de internasjonale konvensjonene Kambodsja har signert og tomteloven sikrer rettighetene til bønder og urbefolkning på en relativt bra måte,» sier Thun Saray, leder for menneskerettighetsorganisasjonen Adhoc. «Problemet er at de ikke håndheves.» Stråmenn eller foreldre gis overdragelser for å overskride lovens grense på 10 000 hektar. Turistbedrifter og landbruksselskaper får jord i verneområder. Ingen vet lenger omfanget av ulovlig skoghogst, overkjøring av småsamfunn, og avtaler om nye boliger som ikke blir overholdt.

Dommerne lukker øynene. Til gjengjeld bruker de knyttneven mot uavhengige journalister og organiserte aktivister. Mam Sonando, redaktør for Radio Beehive, har ofte kritisert myndighetene. I mars i fjor ble han arrestert og dømt til tjue års fengsel for «separatistisk sammensvergelse», før han ble løslatt mens anken hans behandles. Yorm Bopha, som kjempet mot utkastelser i Boeung Kak, ble satt fri i november etter over et år bak murene. «Myndighetene tilgir ikke at vi hjelper de fattige lokalsamfunnene til å bli bevisst at de har rettigheter og at de bør organisere seg for å forsvare dem,» sier Thun Saray. «Derfor blir stadig flere av oss stilt for retten.»

En rekke nasjonale og internasjonale NGO-er opererer i det såkalte sivilsamfunnet. De er svært kritiske til myndighetene og gjør seg til talspersoner for folkedypet. Deres tilstedevæ-relse i sosiale medier og bånd til vestlige journalister gir dem et stort publikum. «Sam Rainsy baserer seg på deres støtte for å gjenvinne makten,» forteller analytikeren Kem Ley. Opposi-sjonslederen har fortsatt et image som demokratiforkjemper, på tross av fremmedfiendtlige uttalelser som spiller på mange kambodsjaneres nag mot vietnamesere. Vietnamesiske butikker ble også plyndret under demonstrasjonene på Veng Sreng i begynnelsen av januar.7

Bekymret over bevegelsene
Den svorne liberaleren Rainsy får mye sympati fra de vestlige regjeringene som bevilger penger til NGO-ene. Etter de blodige sammenstøtene i januar, krevde Europa-parlamentet at det ble nedsatt en uavhengig granskingskommisjon. Og Washington bestemte seg for å stoppe en (liten) del av den amerikanske bistanden til Phnom Penh.

Med den økende kinesiske innflytelsen i Kambodsja, er Vestens handlingsrom begrenset. Kina er den største direkte utenlandske investoren, og er også det landet som gir mest bi-stand. Kinesiske selskaper bygger veier, demninger og toglinjer på kambodsjansk territorium for å legge til rette for regional integrering.

I det indre av landet vet statsministeren vet hvordan han kan har støtten fra et parti med forgreininger inn i hver minste grend, mens relasjonene til kadrene i KPK sikrer ham disses troskap. Ifølge Cambodian Center for Human Rights har fem senatorer fra partiet tjent svært godt på 20 prosent av de økonomiske landoverdragelsene. Statsminister Hun Sen pleier rela-sjonene til hæren, som i fjor fikk økt budsjettet med 17 prosent. 29 offiserer og seks politisjefer er blitt forfremmet til firestjerners generaler – allerede i 2010 hadde Kambodsja flere slike enn USA.

Hun Sen har styrt landet med jernhånd siden 1985 og har ingen planer om å gi fra seg makten. «Alt er normalt. Regjeringen arbeider. Bedriftene arbeider,» sa han etter volden i ja-nuar, før han inviterte de folkevalgte fra CNRP til å møte opp i nasjonalforsamlingen og lederne til forhandlinger.8 Det ble faktisk innledet samtaler, men de dreide seg utelukkende om reform av valgordningen. Verken folkets lønnskrav, tilbakelevering av land eller å stanse utkastelsene ble nevnt.

I virkeligheten er det de sosiale bevegelsene, mer enn den politiske opposisjonen, som bekymrer makthaverne. Det viser kontrasten mellom tålmodigheten som møtte CNRPs demon-strasjoner i høst og brutaliteten mot tekstilarbeiderne, bøndene og boligaktivistene.

Oversatt av L.H.T.