Fri og flaksende

I den bittert sjarmerende filmen Hjertebank (Amours imaginaires) fra 2010 skildrer den unge kanadieren Xavier Dolan gnisningene mellom en ung homofil mann (spilt av Dolan selv) og hans venninne når de begge forelsker seg i samme mann med uviss seksuell legning. Laurence Anyways fra 2012 er fortellingen om læreren med dikterambi-sjoner og hans strev med å realisere kvinnen i seg. Over en tiårsperiode ser vi de reaksjoner og utfordringer hans omgivelser byr på: hans forhold til kjæresten/venninnen Fred, hans for-hold til sine foreldre, sine kolleger og studenter, samt, i forbifarten, den (obligatoriske) homofobe bølle. Sistnevnte figur er videreutviklet og dyrket nærmest ut i parodien i Dolans premie-reklare Tom à la ferme, basert på et stykke av den kanadiske dramatiker Michel Marc Bouchard. Tittelens Tom (Dolan igjen) reiser til sin avdøde kjærestes begravelse på landet, og trakasseres av kjærestens gjenlevende bror, Francis. Han truer Tom, og vil ha ham til å tie om forholdet han hadde til Francis’ bror.
Uten å ha sett debuten fra 2009, J’ai tué ma mère, er det likevel mulig å øyne et tilbakevendende fokus på homofiles gleder og sorger i Dolans filmer, en kjernetematikk han med varierende hell belyser og ornamenterer med ymse handlings- og stilmessige ekskursjoner.
Hva dramatikk angår, så skulle denne tematikken gi nok å ta av, selv i våre dager, og selv i våre deler av verden. Det holder å ta en gløtt på nyhetsbildet for å konstatere at homoer ikke behøver å reise til Uganda for å få mer spenning enn godt er. Man kunne for så vidt frykte at tematikken er overbeskattet, men ingen fare. Dolan får mye ut av materialet, og det heldigvis med de aller fleste klisjeer utelatt. Filmene kan være både sympatiske, vittige og velobserverte, men blir i enkelte partier også ulidelig kjedelige, brysomme og direkte irriterende – og da ikke på den estetisk selvpiskende korrekte måten. Tross dette ser man gjerne Dolans filmer ferdig. Det er ikke alltid så lett å skjønne hvorfor.

Effekter som antrekk
En sånn salve må nødvendigvis begrunnes, og eksempler er det dessverre nok av. Med fare for å røpe for mye av handlingen i Tom (den er tross alt uforutsigbar nok), blir bølla Francis noe enstonig. Det å hundse, dominere og mishandle andre, er hans foretrukne uttrykksform, for ikke å si morsmål, og han blir, som antydet, så ensformig slem at det nesten går på troverdigheten løs – om det ikke var for det triste faktum at verre mennesker faktisk finnes der ute. Dessuten blir han såpass infam, så ubetinget bitchy at man bare venter på bekreftelsen av myten om at de verste homofobe selv er så langt bak i skapet at de knapt evner (eller orker) å se seg selv. Så, med dette elskelige vesen er det altså at Tom underkaster seg i en midlertidig symbiose. Underlig nok. Kanskje han føler det er for lettvint å bare forlate faenskapen. En tidlig scene, der han begynner å kjøre avgårde, antyder det. Eller kanskje det er i empati med moren og de øvrige etterlatte at han snur.
Det er ikke helt lett å bli klok på Tom og hans motiver, noe som kan være et gode for en film. Det samme gjelder selve filmen. Den beveges av en del uventede vendinger, hvilket også kan være såre vel. I prinsippet. Andre påfunn virker som nettopp det: påfunn. Det er inntrykk man kjenner igjen fra Dolans andre filmer. Det merkes på detaljnivå, på regigrep så vel som de overordnede ideer – eller det som kunne vært det.

Valpete melankoli & lengtende blikk
Det er mange fine skuespillerprestasjoner i Dolans filmer, og han er selv en av de bedre, men likevel, når det først skjærer seg er det et ork. Verste tilfelle er overspillet i Laurence Anyways, der arme Suzanne Clément (som spiller Fred) har fått et uutholdelig gnål i oppgave. Ikke slik å forstå at den enkelte replikk skurrer så forferdelig i og for seg. Snarere er det den jevne støy av samme frustrasjon i nær sagt samme toneleie hele replikkvekslingen gjennom, scene etter scene. Med andre ord: Skyld på diri-genten, Dolan, instruktøren. Hvilket bringer oss til et annet aspekt ved skuespillergjerningen i filmene hans.
Det er riktignok ikke fullt så plagsomt, men heller litt pinlig: posering. Dette gjelder ikke bare nevnte Clément, som stadig er henvist til å måpe intense følelser. Foruten Laurence Anyways er det i Hjertebank at enkelte standardpositurer fra popens videorepertoar blir mest påtrengende. Valpete melankoli & lengtende blikk mot horisonten, sakte vending av hodet, med fjeset i molefonkne folder: «Jeg har et skikkelig episk tragisk øyeblikk, nå, altså», ettertenksom sigarettrøyk i sakte film. Den slags. Lag din egen vogue-bingo før du ser dem. Dog, flere av faktene og positurene er åpenbart intendert, takk og pris, så da bortfaller denne innvendingen et stykke på vei – i den grad han tematiserer det jeg her kritise-rer. Da gjenstår bare spørsmålet om i hvilken grad disse klisjeer lykkes i å reflektere eller uttrykke rollenes kulturelle erfaringshorisont, eller om Dolan simpelthen ikke hadde fantasi til å finne på noe annet. Svaret på det avhenger nok av publikums velvilje og personlige preferanser.

Stilvendinger og poserende innfall
Uansett gjør denne symptomatikken seg gjeldende på flere plan. Effektbruken, for eksempel, for ikke å si Dolans variant av «spesialeffekter»: I en scene får stakkars Cle-ment et lass med vann i hodet, intet mindre enn en hel vegg av vann skyller over henne, der hun sitter i sofaen. Rart? Unektelig, men altså et uttrykk for hvor sterkt det er for henne å lese diktene Laurence har sendt henne etter alle disse år. Kanskje det så ut som en god idé på papiret. Hun har et skjellsettende øyeblikk, liksom. En ting er at scenen er typisk for gapet mellom de sterke følelser hos personene i filmen, og den lunkne innlevelse som gjenstår for oss som ser på, noe annet, og en mulig forklaring på vår dovne und-ring over spetakkelet, er at det simpelthen virker klønete. Det er jo synd, ettersom slike ekspressive, visuelle sinn- og stemningsbilder virkelig kan ta av og gi filmer et løft når de fungerer. Også Dolans påfunn kan tenkes å ha fungert, men da i hendene på en regissør med mer visuell flair enn han kan oppvise. Slike ting minner om hvor glade vi skal være for det folk som Aronofsky og Sorrentino finner på.
Det blir hjerteløst å ramse opp de andre eksemplene, men bare for å ri denne kjepphesten i fliser, så gjenstår det å påpeke noe tilsvarende i Dolans noe vilkårlige sjangergrep, som i Tom à la ferme, som i den introduserende panorama-sekvensen der vi følger Toms bil filmet fra oven. Du vet, som i Shining, som i Hanekes Funny Games (1997), som i et utall andre filmer. Ikke at det gjør noe, men hvor er det han vil? Et stykke uti får vi plutselig en pesende fluktscene gjennom en maisåker. Nettopp. Maisåker. Klarer han å dy seg? Blir det «Bø!»?
I en senere scene gjengir Tom, med et vagt paralysert blikk, Francis’ ord om frosne blader, som et ekko. Nå, den sjangeren? Og en dæsj Stockholm-syndrom? Mon dette var dramatiker Bouchards intensjoner.
Selv de av oss som er sprengbegeistret for allusjoner og sitater fra fjern og nær blir litt i stuss over noen av disse innfall. Som med de masete replikker nevnt over, er det i og for seg heller ikke noe i veien med et sjangerlån her eller der. Det er bare det at det ikke alltid virker like tillitvekkende eller gjennomtenkt, men snarere som det beste han fant på i farten: «Oi, maisåker! Da vi jo bare lage en skummel scene!». Det kan komme mye godt ut av improvisering og skyting fra hofta, men det er sjansespill. Til sammen virker disse flaksende stilvendinger og poserende innfall litt søkte, og, om man skal være riktig kresen: uforpliktende. Det minner litt for mye om en trendsurfers rastløse skift av antrekk. Når sterkeste uttrykk for ens Per-sonlighet er stadig en ny act, da er man litt ute og snurrer.

Elementær konfrontasjon
Og likevel holder han på oppmerksomheten. Kanskje fordi at oppi alt dette fornemmer man, optimistisk nok, at jo, det er noe her, og bare for i all saklighet å motsi disse klagene, så er det kanskje i nettopp de ovennevnte heftelser at Dolans potensial ligger. Det er noe med den frie, utvungne omgang med virkemidlene som også er løfterik. Den uærbødig eklektiske bruk av lånte former kan føre mye godt med seg, sånn av samme grunn som for at man i forskjellige bransjer regner tverrfaglighet som en dyd. Film sies jo å være kunstarten som inkorporerer alle de andre, om ikke annet er den velegnet til å skildre og gestalte forskjellige erfaringer på nær sagt ubegrenset forskjellige vis, og om Dolan skulle vokse med den delen av oppgaven, så kan vi ha noe å se fram til.
Det som framfor alt gjør det verdt å håpe på, er at man tross alle faktene merker en oppriktighet i rollebehandlingen, et respektfullt nærvær, kall det et «medmenneskelig» engasjement, som ikke alltid er like framtredende i filmene til de to virtuosene nevnt over. Og her ligger vel dette noe som gjør at man ser filmene hans ferdig.
Om man skulle sammenfatte hva det består i, Dolans grep på publikum, så måtte det simpelthen være konfrontasjonen som er hans metode. Konfrontasjon på det mest elementære: Hvordan reagerer hun på det han nå forteller? Vil han fortelle det? Vil de snakke med hverandre overhodet? Det er en såre enkel måte å forføre publikum på, men det virker. Måtte han bare få et litt skarpere fokus. Om han dertil, om ikke annet enn for variasjonens og øvelsens skyld, prøvde en annen, vel så spenstig problematikk som den om hvor dumme og slemme folk kan være mot LGBT-ere, så kan det bli riktig spennende. Den dagen er forhåpentlig ikke så langt unna.

© norske LMD
Tom à la ferme, Xavier Dolan, Canada, 2013. På kino fra 4. april.