Fri og flaksende

Den forholdsvis unge regissøren Xavier Dolan må fremdeles også kalles lovende, på godt og vondt. De mer sympatiske trekkene i filmene hans gir imidlertid håp om noe bedre.

I den bittert sjarmerende filmen Hjertebank (Amours imaginaires) fra 2010 skildrer den unge kanadieren Xavier Dolan gnisningene mellom en ung homofil mann (spilt av Dolan selv) og hans venninne når de begge forelsker seg i samme mann med uviss seksuell legning. Laurence Anyways fra 2012 er fortellingen om læreren med dikterambi-sjoner og hans strev med å realisere kvinnen i seg. Over en tiårsperiode ser vi de reaksjoner og utfordringer hans omgivelser byr på: hans forhold til kjæresten/venninnen Fred, hans for-hold til sine foreldre, sine kolleger og studenter, samt, i forbifarten, den (obligatoriske) homofobe bølle. Sistnevnte figur er videreutviklet og dyrket nærmest ut i parodien i Dolans premie-reklare Tom à la ferme, basert på et stykke av den kanadiske dramatiker Michel Marc Bouchard. Tittelens Tom (Dolan igjen) reiser til sin avdøde kjærestes begravelse på landet, og trakasseres av kjærestens gjenlevende bror, Francis. Han truer Tom, og vil ha ham til å tie om forholdet han hadde til Francis’ bror.
Uten å ha sett debuten fra 2009, J’ai tué ma mère, er det likevel mulig å øyne et tilbakevendende fokus på homofiles gleder og sorger i Dolans filmer, en kjernetematikk han med varierende hell belyser og ornamenterer med ymse handlings- og stilmessige ekskursjoner.
Hva dramatikk angår, så skulle denne tematikken gi nok å ta av, selv i våre dager, og selv i våre deler av verden. Det holder å ta en gløtt på nyhetsbildet for å konstatere at homoer ikke behøver å reise til Uganda for å få mer spenning enn godt er. Man kunne for så vidt frykte at tematikken er overbeskattet, men ingen fare. Dolan får mye ut av materialet, og det heldigvis med de aller fleste klisjeer utelatt. Filmene kan være både sympatiske, vittige og velobserverte, men blir i enkelte partier også ulidelig kjedelige, brysomme og direkte irriterende – og da ikke på den estetisk selvpiskende korrekte måten. Tross dette ser man gjerne Dolans filmer ferdig. Det er ikke alltid så lett å skjønne hvorfor.

Effekter som antrekk
En sånn salve må nødvendigvis begrunnes, og eksempler er det dessverre nok av. Med fare for å røpe for mye av handlingen i Tom (den er tross alt uforutsigbar nok), blir bølla Francis noe enstonig. Det å hundse, dominere og mishandle andre, er hans foretrukne uttrykksform, for ikke å si morsmål, og han blir, som antydet, så ensformig slem at det nesten går på troverdigheten løs – om det ikke var for det triste faktum at verre mennesker faktisk finnes der ute. Dessuten blir han såpass infam, så ubetinget bitchy at man bare venter på bekreftelsen av myten om at de verste homofobe selv er så langt bak i skapet at de knapt evner (eller orker) å se seg selv. Så, med dette elskelige vesen er det altså at Tom underkaster seg i en midlertidig symbiose. Underlig nok. Kanskje han føler det er for lettvint å bare forlate faenskapen. En tidlig scene, der han begynner å kjøre avgårde, antyder det. Eller kanskje det er i empati med moren og de øvrige etterlatte at han snur.
Det er ikke helt lett å bli klok på Tom og hans motiver, noe som kan være et gode for en film. Det samme gjelder selve filmen. Den beveges av en del uventede vendinger, hvilket også kan være såre vel. I prinsippet. Andre påfunn virker som nettopp det: påfunn. Det er inntrykk man kjenner igjen fra Dolans andre filmer. Det merkes på detaljnivå, på regigrep så vel som de overordnede ideer – eller det som kunne vært det. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Livet eller Gud

Default thumbnail
Neste sak

Heiamedier

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0