Ukraina er ikke verdens undergang

De gode, de onde og Russland. For å forstå en krise må man se på historien, kulturen, økonomien og geografien, og ikke minst aktørenes ulike oppfatninger. Men i de vestlige regjeringskontorene foretrekker man grove forenklinger og moralisme.

Mediedekningen av hendelsene i Ukraina viser tydelig at for deler av det vestlige diplomatiet dreier ikke kriser seg lenger om misforhold mellom rasjonelle aktørers interesser og synspunkt, men om den endelige konfrontasjonen mellom det Gode og det Onde der historiens mening utspilles.

Russland passer perfekt inn i dette lettfattelige narrativet. Ifølge mange kommentatorer er dette et barbarisk land styrt av kosakker, en fremmed halvmongolsk verden der KGBs arvtakere pønsker ut dystre konspirasjoner for nevrotiske tsarer som plasker rundt i den egoistiske kalkylens iskalde vann.1 Disse tilbaketrukne autokratene, avskåret fra samtiden, flytter sakte brikkene på store sjakk-brett i elfenben i stedet for å lese The Economist. Fra tid til annen senker de en atomubåt i Barentshavet, fordi de synes det er gøy å forurense, eller holder en ulovlig folkeavstemning i deres «nære utland» for å vekke Sovjetunionen til live igjen.

Setter man sammen klisjeene den vestlige pressen bruker om Russland – ikke bare i forbindelse med krisen i Ukraina, men de siste femten årene – får man sånn cirka dette bisarre bildet av politikken til dagens Føderasjonen Russland. Denne negative og karikerte framstillingen inngår i en godt forankret tradisjon.

Trekantforhold med øst og vest

I det ene øyeblikket støtter denne framstillingen seg på analyser som vektlegger den russiske kulturens totalitære trang og «løgnaktighet», i det neste på den påståtte kontinuiteten mellom Stalin og Putin – et tema som er like verdsatt i USAs nykonservative tenketanker som i europeiske redaksjoner.2 Denne tradisjonen har røtter helt tilbake til de europeiske reisefortellingene fra renessansen, som trakk paralleller mellom de «barbariske» russerne og de ville skyterne i antikken.3

Hendelsene på Maidan-plassen i Kiev gir et eksempel på de analytiske ulempene denne vedvarende demonologien medfører. Ukraina er lingvistisk og kulturelt delt mellom øst og vest og dagens grenser forutsetter en varig balanse mellom Lviv og Donetsk, som representerer henholdsvis det europeiske Ukraina og russiske Ukraina. Å favorisere den ene eller den andre er å benekte landets fundament, og dermed støtte en irreversibel ferd mot en deling à la Tsjekkoslovakia.4

Ukraina er evig geopolitisk forlovet og kan ikke velge. Landet må dermed nøye seg med å bli tilbudt dyre ringer: Russland lovet 15 milliarder dollar i desember, mens EU lovet tre milliarder som medgift for samarbeidsavtalen den styrtede presidenten Viktor Janukovitsj avviste. Frierne får forsikringer, som lett kan trekkes tilbake: Kharkiv-avtalen i 2010 forlenget Russlands leie av marinebasen i Sevastopol til 2042, mens europeiske landbruksmagnater får leie dyrkbar mark. Når ekspertene reduserer dette trekantforholdet til et tvangsekteskap med Russland, faller de for en antirussisk besettelse og avslører alvorlige analytiske brister. De kritiserer Putin for å holde seg på maktpolitikkens smale sti, men framviser en ikke mindre for-kastelig korttenkthet når de begrenser sin narrative horisont til den frigjørende innlemmelsen av Ukraina i det europeisk-atlantiske fellesskapet.

Forsøke å forstå motivene

I motsetning til det disse har fått seg til å skrive, ble ikke Ukrainas skjøre indre balanse forstyrret 27. februar, da væpnede menn tok kontroll over parlamentet og regjeringen på Krim – et teatralsk kupp som disse kommentatorene mener var Putins svar på at Janukovitsj ble tvunget på flukt 22. februar. I virkeligheten mistet Ukraina balan-sen mellom disse to hendelsene, nemlig 23. februar, da de nye ukrainske lederne tok den absurde beslutning om å frata russisk status som andre offisielle språk i de østlige regionene – en lov overgangspresidenten så langt har nektet å signere. Har man noensinne tidligere sett en som er dømt til sønderriving selv piske hestene?

Putin kunne ikke drømt om et bedre påskudd for å innlede sin krimske manøver. Revolusjonen som kastet Janukovitsj (valgt i 2010) og ledet til at det russisktalende Krim løsrev seg fra Kiev, er dermed bare den siste manifestasjonen til dags dato av den kulturelle tragedien i Øst-Europas Belgia.

I Donetsk og Simferopol lar de russisktalende ukrainerne generelt seg ikke påvirke så mye av den russiske propagandaen som det ofte påstås – de tolker den som regel med en fatalis-tisk ironi. Folk her har de samme ønskene om en reell rettsstat og slutt på korrupsjonen som innbyggerne i Galicia. Putin vet dette godt. Men han vet også at disse ukrainerne holder fast på sitt russiske morsmål, på Pusjkin og minnene fra «den store fedrelandskrigen» (det sovjetiske navnet på andre verdenskrig). I 2011 snakket 38 prosent av ukrainerne russisk hjemme. Og den dumdristige beslutningen 23. februar gjorde plutselig Moskvas propaganda sannferdig: For Øst-Ukraina er problemet ikke at den nye regjeringen har kastet en folkevalgt president, men at dens første beslutning var å ydmyke nesten halvparten av borgerne.

Det var denne dagen Maidan tapte Krim – som ingen har glemt at ble «forært» til Ukraina av Nikita Khrusjtsjov i 1954. Dette var grunnen til at Mikhail Gorbatsjov etter folkeavstem-ningen om tilknytning til Russland sa: «På den tiden ble Krim forent med Ukraina ifølge sovjetiske lover […] uten at man rådførte seg med folket, men i dag besluttet folket å rette opp i denne feilen. Det bør man hylle, i stedet for å annonsere sanksjoner.»5 Disse ordene var en kalddusj i Brussel, hvor man forberedte, sammen med Wash-ington, en rekke straffetiltak mot Russland (reiserestriksjoner og frysing av bankkonti til 21 ukrainske og russiske ledere).

Selv om Russlands krav ikke er legitimt, gjør man klokt i å forsøke å forstå motivene før man om nødvendig fordømmer. Særlig fordi Ukraina kan miste mer enn Krim, hvis USAs så diplomatiske viseutenriksminister Victoria Nuland6 overtaler landet til å bli med i NATO. Enkelte sentrale skikkelser i den nye regjeringen, hvor fire kommer fra nasjonalistpartiet Svoboda, er for denne ideen.

Putins varemerke

Kanskje er det på tide å forby ordene «kald krig» fra artikler om Russland. Denne historisk virkeløse forenklingen uttrykker for det meste bare vestlige fantasiforestil-linger. Den tidligere amerikanske presidentkandidaten og Arizonas ledende utenriksekspert, John McCain, gir et godt eksempel når han skjeller ut Putin i New York Times som «en russisk imperialist og KBG-apparatsjik» oppildnet av Obamas «veikhet». Obama er ifølge McCain for opptatt av amerikanernes sykeforsikring til å innse at «Putins aggresjon på Krim […] gir mot til andre aggressive aktører – fra kinesiske nasjonalister til Al-Qaida-terrorister og iranske teokrater».7 Så hva mener McCain må gjøres? «Vi trenger en moralsk og intellektuell opprustning,» skriver Sarah Palins tidligere makker. «For å hindre mørket i Putins verden å falle over mer av menneskeheten.» En retorikk som misbruker teologiske motiv for å fordømme teokrater.

I Washington og Brussel har man tilsynelatende, i en lignende tone, anstrengt seg for å blåse på den ukrainske krisens glør i stedet for å slukke dem. På avstand fra disse over-drivelsene ringer den fryktløse Angela Merkel til Putin, på russisk. Disse to lytter ikke bare til hverandre; de forstår hverandre. Er deres posisjoner så radikalt forskjellige? De ser krisen som en anledning, ikke til å skjelle hverandre ut, men til å snakke og forhandle, på likefot.

I London, Paris og Washington henter de fram Tom Clancys spionromaner. I Berlin og Moskva – som er knyttet sammen av økonomien, av energi (40 prosent av tysk gass kommer fra Russland) og minnet om lidelsene på østfronten – kikker regjeringene på kartene over et Mitteleuropa der de alene, i dag, virkelig forstår maktbalansen. Harde ord fra kansleren i retning Moskva hindrer ikke henne i å se både de objektive grunnene til Putins nervøsitet og hans reelle handlingsrom.

Her skiller Merkel seg fra Janukovitsj, som ikke har skjønt mye av «beskytterens» psykologi: «Russland må handle,» tordnet han fra sitt eksil 28. februar. «Og slik jeg kjenner Putin, spør jeg meg hvorfor han er så reservert, hvorfor han er stille.» Det store problemet er nettopp at den kastede presidenten har handlet og snakket uten å bry seg om fakta, uten å tenke langsiktig eller å spørre seg hva borgerne i hjemlandet hans mener. Derfor skjønner han ingenting av Putin, hvis varemerke, bakenfor sitt brutale ytre, nettopp er å vite akku-rat hvor langt han kan gå – i motsetning til Janukovitsj og de som vil utvide NATO og EU i det uendelige.

Folkerettslig problem

Putin har bare indirekte spilt ut militærkortet, utstasjonert russiske soldater uten uniform på Krim og holdt militærøvelser nær grensen, for så å gå til angrep på det juridiske feltet. Med folkeavstemningen 16. mars er spørsmålet om halvøyas løsrivelse blitt et folkerettslig problem i kjølvannet av rettspraksisen Kosovo satte – arvesynden som gjør at Vesten møter seg selv i døra.

Det haster med å se på den langsiktige geopolitiske maktbalansen for å kontrollere «endringseffektene». Sagt på en annen måte: Det dreier seg om å akseptere begrepet om wechselwirkung som strategen Carl von Clausewitz mente kjennetegnet alle logiske dueller som løser seg med makt eller med trusler om makt. I det vestlige ordkløveriet ligger det en panisk avvisning av «ustabile variabler»,8 et symptom på et dip-lomati redusert til spasmer og reflekser. Russland mener det finnes en dobbel standard i internasjonale relasjoner. Kina har et lignende syn, og avsto 16. mars fra å stemme over en resolu-sjon i FNs sikkerhetsråd som fordømmer Russlands handlinger på Krim.

Afghanistan i 2001, Irak i 2003 og Libya i 2011 var angivelig altruistiske handlinger til visjonære stormakter som høyst kan kritiseres for en klønete frigjøringsiver. De andre aktørene, derimot, de forsvarer bare sine interesser med en foraktelig aggresjon. 17. mars sa Frankrikes president François Hollande at folkeavstemningen på Krim var «et pseudovalg, for det var verken i tråd med ukrainsk lov eller folkeretten». Ni år etter en militæroperasjon uten FN-godkjennelse vedtok det kosoviske parlamentet 17. februar 2008 uavhengighet for den autonome serbiske provinsen Kosovo, mot Beograds vilje, med støtte fra Frankrike og USA. Spania og Russland nektet og nekter fortsatt å anerkjenne dette bruddet på folkeretten – i likhet med Ukraina.

Korttidshukommelse

Tre prioriterte oppgaver ligger foran ukrainerne: den geopolitiske balansen mellom Russland og Europa, den kulturelle og lingvistiske likestillingen mellom borgerne i øst og i vest, og å gjøre slutt på elitens korrupsjon – om de er «demokrater» eller «prorussiske», har de alle stukket hendene godt nedi statskassen og brukt de samme kommunika-sjonsrådgiverne.9 Til denne prisen, kun, vil den territoriale integriteten bli ukrenkelig – på tross av garantiene fra diplomater med dårlig korttidshukommelse er den i dag ikke mindre ukrenkelig enn Serbias var i 1999, Tsjekkoslovakias i 1992 eller Sudans i 2011.

Ukrainas problem er ikke eksternt, det er internt. Som sosiologen Georg Simmel en gang bemerket: «Grensen er ikke et romlig faktum med sosiologiske konsekvenser, men et sosiolo-gisk faktum som uttrykker seg i rommet». Spørsmålet er ikke om Putin er reinkarnasjonen av Ivan den grusomme, men om det ukrainske lederskapet takler utfordringene og evner å bli sosiale ingeniører som kan skape enhet i et mangfoldig land. Den dagen det skjer, vil Ukraina endelig få de grensene landet fortjener.

Oversatt av R.N.
  • Jan

    Vil du virkelig sammenligne Tsjekkoslovakia med Sudan eller dagens Ukraina? Det senker artikelns troverdighet rett så mye.