Ensom på den arabiske halvøy

Saudi-Arabia i stormens øye. Kongedømmet er omringet av urolige naboland, men frykter mest av alt at Iran skal bli tatt inn i varmen.

«Iran har alltid blandet seg inn i saudiarabiske forhold. I 2003 var det Iran som ga grønt lys til Al-Qaida-angrepene i Saudi-Arabia.»1 Professoren fra universitetet i Riyadh virker sikker i sin sak. Han er overbevist om at det eksisterer en usannsynlig allianse mellom sjiaregimet og sunniorganisasjo-nen som åpenlyst forakter «kjettere». Og han er ikke den eneste. 12. februar ba den innflytelsesrike spaltisten Tarik al-Homeid i avisen Asharq al-Awsat (eid av den saudiarabiske kongefami-lien) USA akseptere at Iran er den sentrale gudfaren til Osama bin Ladens organisasjon.

Er en voksende følelse av å være omringet forklaringen på disse underlige spekulasjonene? «Det blir stadig mer urolig ved grensene våre, og bak ser vi Irans hånd,» fortsetter profes-soren. Det er stor uro i Irak og kontakten mellom Saudi-Arabia og Nuri al-Malikis irakiske regjering er praktisk talt brutt. I Bahrain mener mange saudiere at opprøret i kjølvannet av «den arabiske våren» i Tunisia og Egypt var et iransk forsøk på å skape uro inntil det ble slått ned med hjelp av saudiske soldater i mars 2011. Og i Jemen, mener de at den regionale opprørs-gruppen, kalt Houti-opprørerne etter grunnleggeren Hussein al-Houti, er styrt av den iranske revolusjonsgarden.

Vil ikke ha tv-kritikk
Også i Syria og Libanon finner vi de to dominerende aksene i regionen: Iran leder den ene sammen med Syria og libanesiske Hizbollah, og Saudi-Arabia den andre, sammen med De forente arabiske emirater, Bahrain og 14. mars-bevegelsen til den tidligere libanesiske statsministeren Saad Hariri.

Splittelsen i Samarbeidsrådet for golfstatene (GCC)2 forsterket Saudi-Arabias bekym-ringer. I begynnelsen av desember i fjor satte Oman seg sterkt imot den saudiske planen om en union mellom golflandene.3 Prosjektet om en felleskommando, som ville åpnet for å omgruppere de seks landenes militærstyrker, ligger derfor fremdeles på tegnebret-tet. Bortsett fra Saudi-Arabia og Bahrain stiller de øvrige GCC-medlemmene seg positive til den midlertidige avtalen i november mellom Washington og Teheran om Irans atomprogram. De har også tatt imot den iranske utenriksministeren. Kuwait vil ikke undertegne sikkerhetspakten Saudi-Arabia ønsker i GCC, fordi den vil bryte med flere av frihetsgarantiene i landets grunnlov.4

«Vi har ikke makt til å løse krisene i Irak eller Bahrain, for ikke å snakke om Syria»
Anonym journalist

I denne allerede usikre konteksten kunngjorde Saudi-Arabia 5. mars at de trakk tilbake sin ambassadør i Qatar, noe som også ble fulgt opp av de to partnerne i GCC, Emiratene og Bahrain. Forholdet mellom det saudiske kongedømmet og det lille naboemiratet Qatar har sjelden vært harmonisk, selv om begge landene er wahabittiske. En grensekonflikt førte sågar til trefninger i 1992. Og spenningsnivået økte da emiren ble styrtet av sin sønn Hamad ibn Khalifa Al-Thani i 1995. Saudi-Arabia kalte hjem ambassadøren sin allerede i 2002, i protest mot et innslag på qatarske Al-Jazeera om Saudi-Arabias grunnlegger, kong Ibn Saud. Ambassadøren kom først tilbake i 2008, etter at emiratet hadde lovet å dempe kanalens kritikk.

Vil ha hjem Syria-krigere
På tross av at de begge støtter kampen mot Bashar al-Assads regime i Syria, også militært, har den arabiske våren utvidet kløften mellom Qatar og Saudi-Arabia. Qatar har stilt seg i spissen for endringene, og satser på Muslimbrødrene. Mens Saudi-Arabia stempler Muslimbrødrene som en «terrororganisasjon», fordi kongedømmet allerede er svekket etter Mubaraks fall i Egypt og frykter mer uro i regionen.

Muslimbrødrene var alliert med Saudi-Arabia, men siden 90-tallet har de fyrt opp under konflikter i kongedømmet. Etter det har de blitt utsatt for nådeløs forfølgelse, noe som også har rammet flere liberale intellektuelle, som Mohammed al-Qahtani og Abdallah al-Hamid, begge dømt til lange fengselsstraffer. I begynnelsen av februar trykket saudisk presse et konge-lig dekret som annonserte tre til tjue års fengsel for «tilhørighet til religiøse eller intellektuelle strømninger, til grupper eller organisasjoner definert som terrorister nasjonalt, regionalt eller internasjonalt, samt alle former for støtte til deres ideologi eller visjoner, ethvert uttrykk for sympati med dem.» Dekretet presiserer at «terrorisme» også innbefatter ateisme og all tvil om islams grunnprinsipper.

Dekretet er først og fremst myntet på Muslimbrødrene, men det har også som mål å få hjem saudierne som er reist til Syria. Ifølge offisielle tall kjemper 1400 saudiere mot Assad, men mer troverdige, dog ikke verifiserbare opplysninger antyder 6000–10 000. Hvorfor bekymrer man seg om disse når kongedømmets medier rakker ned på Assad? Fordi minnet om hjem-komsten til de mange tusen som dro til Afghanistan for å slåss på 1980-tallet, fremdeles sitter i. En diplomat fra området forklarer det slik: «Kongedømmets politikk overfor Syria handler stadig mer om ’kontraterrorisme’. Innenriksdepartement er særlig opptatt av det.»5 Saudi-Arabia har derfor anmodet sin ambassade i Tyrkia om å gjøre alt den kan for å sende hjem landsmenn som drar til Syria via Tyrkia.

Ikke makt til å løse krisene
Trass i sine 90 år sitter kong Abdallah fremdeles ved roret. Og han bestemmer fortsatt de store linjene i saudiarabisk politikk. Men to menn med ulike mål må sette Syria-politikken ut i livet. Prins Mohammed bin Nayef, innenriksministeren som knuste det islamistiske opprøret i 2003, prioriterer fremdeles «krigen mot terror». Prins Bandar bin Sultan, som har vært sjef for etterretningstjenestene siden juli 2012, prøver på sin side å være effektiv i kampen mot Assad, noe som inkluderer støtte til salafistene i Islamsk front. Hans skjødesløse smugling av våpen til opprørerne har vakt bekymring i USA. Det forklarer uten tvil hans «avgang» 15. april, som viser at innenriksministeren er blitt viktigere enn etterretningssjefen.

Den saudiske opinionen, med unntak av den sjiamuslimske minoriteten, stiller seg bak støtten til de syriske opprørerne. Til gjengjeld er avsettelsen av Egypts Mohamed Mursi i juli i fjor mer omstridt. «For første gang hører vi kritikk,» sier en kjent journalist som ønsker å være anonym. «Hvorfor støtter vi fjerningen av en president som bekjenner seg til islam? Hvorfor sender vi milliarder av dollar til Egypt når vi selv har så stor boligmangel og fattigdom?» Før var misnøyen knapt hørbar, nå kommer den til uttrykk på sosiale medier. Myndighetene stre-ver forgjeves med å legge bånd på den. «I en arabisk verden hvor de tradisjonelle stormaktene Irak, Syria og Egypt er grundig svekket og opptatt av egne problemer, vender stadig flere seg til oss. Men vi kan ikke hjelpe dem. Det står ikke i vår makt å løse krisene i Irak eller Bahrain, for ikke å snakke om Syria,» sier journalisten.

«Tilfeldige» møter
Dreiningen i amerikansk politikk har styrket den saudiske usikkerheten betydelig. Obamas manglende vilje til å bombe Syria sist sommer og avtalen med Assad om å ødelegge regimets kjemiske våpen førte til noe fullstendig uventet: Etter å ha fått muligheten til å bli ikke-permanent medlem av FNs sikkerhetsråd etter mange års lobbyvirk-somhet, trakk Saudi-Arabia kandidaturet. Utenriksministeren, prins Saud al-Faisal, lot være å holde innlegg i hovedforsamlingen i protest mot FNs passive holdning i Syria.

Avsløringen av hemmelige forhandlinger og en midlertidig avtale mellom USA og Iran om Irans atomprogram vekket en gammel frykt i Saudi-Arabia, nemlig en avtale mellom Iran og USA på bekostning av araberne. «Tanken på at Iran og USA kan skyve til side våre interesser, bekymrer oss,» fortalte den tidligere sjefen for saudisk etterretning, prins Turki al-Faisal i 2010. «Da vil vi havne i klem mellom et Iran med atomvåpen og et Israel med atomvåpen.» Så la han smilende til: «Takk Gud for Ahmadinejad.» Skrekkscenariet var usannsynlig så lenge Ahmadinejad var president i Iran. Men etter at Hassan Rouhani ble valgt i juni i fjor, er en slik kuvending blitt langt mer sannsynlig. Det er ikke selve innholdet i en eventuell atomavtale som uroer saudierne, men at den kan bety slutten på Irans isolasjon.

Forholdet mellom USA og Saudi-Arabia har hatt mange opp- og nedturer. Som i et ekteskap frykter den svakeste parten å bli forlatt. Men alliansen er strategisk, for den dekker grunnleggende interesser hos begge parter. Kongedømmet trenger USA for sin militære sikkerhet, noe som ble tydelig i Kuwait-krigen i 1990–1991 og med den saudiske hærens ynkelige innsats mot houtist-opprøret i Jemen i 2009. USA har behov for Saudi-Arabia, fordi landet finansierer amerikansk rustningsindustri med sine massive, men som oftest unyttige våpenkjøp. Og ikke minst stabiliserer Saudi-Arabia det globale oljemarkedet.

Obamas besøk 28. mars hadde til hensikt å berolige saudiaraberne. Men en saudisk kommentator konstaterte samme dag på Al-Jazeera at Obama prioriterer en atomavtale med Iran, mens Saudi-Arabia først og fremst vil ha slutt på iransk innblanding i regionen. Kongefamilien må bare tilpasse seg.

«Ingen kan overbevise oss om at Iran er et fredelig land,» skriver en saudisk analytiker i avisen Al-Riyad og legger til: «Sikkerheten vår har førsteprioritet, og ingen kan nekte oss retten til å forsvare den.»6 Men hvilket handlingsrom har kongedømmet? Det kan ta avstand fra USA, slå ned opprøret i Bahrain og støtte militærregimet i Egypt. Men USA er fortsatt ikke villig til å gi antiluftskyts til den syriske opposisjonen, og saudiaraberne har ikke våget å trosse USA. Og det «objektive» interessefellesskapet mellom Saudi-Arabia og Israel overfor Iran kan vanskelig bli til et politisk samarbeid, selv om mediene har meldt om «tilfeldige» møter mellom representanter fra de to landene.

Ingen «sunnifront»
Den saudiske sårbarheten henger også sammen med en strukturell faktor som sjelden blir nevnt. Kongedømmet har basert sin legitimitet på en religiøs, konservativ og stort sett apolitisk ideologi. Wahabismen og salafismen forkynner underkastelse, og selv om de klarer å fjerne religiøst kjetteri, har de ingen evne til å bekjempe politisk «kjette-ri». Da landet motarbeidet Egypts Gamal Abdel Nasser og den arabiske nasjonalismen på 1950- og 1960-tallet, fikk Saudi-Arabia hjelp fra Muslimbrødrene, som skaffet lederne og de politiske innholdet i kampen. Men når landet nå undertrykker Muslimbrødrene, er det ideologisk handikappet: Tv-kanalenes salafistpropaganda nøler mellom apolitisk konservatisme, propaganda mot sjiaene og rene religiøse formaninger som samsvarer lite med de regionale realitetene.

Ikke engang forestillingen om en «sunnifront» mot «den sjiamuslimske og persiske trusselen» holder vann. Også det sunnimuslimske Tyrkia fordømmer det egyptiske styret som illegi-timt. Og land som Marokko, Jordan og Kuwait nekter å forby Muslimbrødrene, som er blitt en viktig politisk aktør i disse landene.

Mangler strategi
Forholdet til Qatar begynner så smått å normalisere seg. De to landene har forhandlet om en avtale siden slutten av mars. Men man kan se bort fra radikale endringer fra den nye emiren av Qatar, Tamim Al-Thani, som etterfulgte sin far 25. juni i fjor. Overgangen innebar at en knapt 33 år gammel mann overtok makten fra en på knappe 60 som ga den fra seg frivillig. Det må fortone seg som en fornærmelse mot et saudisk kongedømme der gamlinger dominerer. En mulig mager trøst for saudierne er at ting tyder på et linjeskifte hos Al-Jazeera, som er blitt sterkt kritisert av folk i emiratets ledersjikt for å være på linje med Muslimbrødrene.

Til gjengjeld følger Iran sin internasjonale strategi, knytter allianser med både venstreregjeringer i Latin-Amerika – fra Venezuela til Brasil – og den «sekulære» Folkefronten for fri-gjøring av Palestina (PFLP), og sender sin karismatiske utenriksminister til De forente arabiske emirater og Oman. «Problemet er ikke Iran,» sukker en saudisk intellektuell, selv om han er overbevist om at landet utgjør en trussel i regionen. «Teheran har en politisk, diplomatisk og regional strategi. Det er normalt. Problemet er at vi ikke klarer å lage noe tilsvarende.»

Oversatt av L.H.T.