Russisk balansekunst

Myk makt eller maktdemonstrasjoner? Russlands forsøk på å bli en sentral internasjonal aktør har møtt veggen i Ukraina. Den improviserte annekteringen av Krim vil få store konsekvenser for et famlende Russland som sliter med å finne balansen mellom de gamle sovjetstatene, Vesten og Østen.

Dette året har så langt vært preget av to store hendelser for russisk utenrikspolitikk. Først vinter-OL i Sotsji, som ble massivt kritisert i vestlige medier, så krisen i Ukraina. Disse hendelsene viser den nye russiske utenrikspolitikkens to sider: på den ene siden forsøket på å bruke soft power, på den andre den brutale og mer tradisjonelle bruken av rå makt.

Sotsji-OL skulle vise verden at Russland var i stand til å arrangere en verdensbegivenhet med de mest moderne midler – både i avviklingen av øvelsene og i sikkerheten til deltakerne i det urolige Kaukasus. OL skulle bedre Russlands omdømme internasjonalt og bidra til å gjøre landet til en viktig internasjonal aktør igjen. OL i Sotsji ble vellykket, trass i noen forvrengte historier i vestlig offentlighet, men ga ikke resultatene russerne håpet på. For de store vestlige mediene var det lett å skape et negativt inntrykk ved å vektlegge usikkerheten rundt OL-forberedelsene og de repressive lovene Putin har vedtatt etter at han kom til makten igjen: kontroll av NGO-er, begrensninger på internett og lover mot «homoseksuell propaganda». Inntrykket ble ikke endret av noen sendrektige frislipp – løslatelsen av Pussy Riot-medlemmene og oligarken Mikhail Khodorkovskij – og løfter om at homofile ikke ville bli trakassert under lekene.


Vil handle kompromissløst
Men OL i Sotsji ble først og fremst merket av de blodige hendelsene på Maidan, Uavhengighetsplassen i Kiev, som raskt ble etterfulgt av den militære annekteringen og innlemmelsen av Krim-halvøya i Den russiske føderasjon. Den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsjs fullstendig malplasserte reaksjon og en rekke beslutninger i Moskva, Kiev og Brussel, har kastet verden ut i kaos og utløst en russofobi uten sidestykke. Selv før annekteringen av Krim, var Russlands omdømme så svekket at ingen intern patriotisk mobilisering vil kunne veie opp for det.

«Moskvas mistro er også styrket av NATOs nye rolle.»

OL i Sotsji var et forsøk på å grave i det utenrikspolitiske verktøyskrinet og bruke såkalt soft power – innflytelse uten tvang, både ideologisk, kulturell og vitenskapelig. I 2012 skrev Putin om «myk makt» i et tidsskrift, hvor han beklaget at Russland ligger så langt tilbake her mens de vestlige maktene briljerer. Å kontrollere måten hendelser omtales og tolkes på, er blitt like viktig internasjonalt som selve hendelsene. I forbifarten rettet den russiske presidenten kraftig kritikk mot måten enkelte land, først og fremst USA, bruker disse metodene for å utpresse og diktere andre land: «Aktivitetene til pseudo-NGO-er og andre organisasjoner som med utenlandsk hjelp forsøker å destabilisere ulike land [er] uakseptabel.»1   På tross av at Russland har konvertert til frihandel, har landets følelse av å være beleiret økt siden Sovjetunionen kollapset. NATO og EU utvider østover, og integrerer gradvis de gamle «broderlandene» og tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum. De forsøker også å få Ukraina og Kaukasus på sin side. Folketallet synker, Russlands østlige del tømmes for folk, og det russiske språket mister fotfeste. Prosjektene om økonomisk samarbeid sliter med å overbevise de nærmeste nabolandene, som i Sentral-Asia, og økonomien er fortsatt fullstendig avhengig av olje- og gasseksport. Russland opplever også kapitalflukt. Derfor forsøker Russland å åpne nye horisonter i sør og vende tilbake til den gamle strategien, spesielt våpeneksport til Kina og India.

I 2003 og 2004 førte «fargerevolusjonene» i Georgia og Ukraina til en vending i russisk politikk, både innenriks- og utenrikspolitisk, med stadig flere restriksjoner på organisasjons- og ytringsfriheten. Det var i denne perioden Russland begynte å bry seg om omdømmet. Landet blåste nytt liv i sitt kulturelle og språklige nettverk, etablerte stiftelsen Russkij Mir («Russisk verden») og søkte støtte hos russere i utlandet.2 Men russerne behersket dette verktøyet dårlig og fortsatte å gripe til tradisjonelle midler, særlig økonomisk og militært press. Sjefredaktøren for tidsskriftet Russia in Global Affairs, Fjodor Lukjanov setter fingeren på Russlands største svakhet: «For øyeblikket mangler soft power den substansen som kunne gjøre Moskvas modell attraktiv.» Mens Sovjetunionen kunne støtte seg på en ideologisk glød og et troverdig strategisk alternativ, «klarer ikke Russland å komme opp med annet enn tradisjonell og konservativ retorikk».3 Dessuten, mener Lukjanov, «er ikke Russland Sovjetunionen. Landet søker ikke lenger verdensherredømme. Nå er Moskva bare interessert i det området som er av vital interesse, som Ukraina er en del av. I dette området vil Russland handle kompromissløst.»4

Overkjører russiske interesser
Overfor tidligere sovjetrepublikker som flørter med EU og NATO, har Russland stadig tydd til økonomiske sanksjoner og straffetoll, som i «gasskrigen» mot Ukraina. Det ukrainske nettstedet Newsplot publiserte i 2013 en rekke eksempler på russisk «matvarekrig» mot de vestlige naboer mellom 2005 og 2013: handelsembargo mot vin fra Georgia og Moldova, melkeprodukter fra Hviterussland, kjøtt fra Polen, sjokolade fra Ukraina.5 De siste årene har Russland heller ikke nølt med å løse konflikter med våpen. I august 2008 var det den georgiske presidenten selv som ga russerne anledningen, da han bombet den sørossetiske byen Tskhinvali og den russiske forlegningen der. Gjengjeldelsen var voldsom. Russiske styrker tok øyeblikkelig kontroll over hele Vest-Georgia, og Moskva anerkjente de to utbryterregionene Abkhasia og Sør-Ossetia. Dermed brøt russerne avtalen fra 1991 om å respektere den territoriale integriteten til de tidligere sovjetrepublikkene i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Etter hendelsene i Kiev tok russerne i mars militær kontroll over Krim-halvøya, før de gikk til full annektering etter en kjapp folkeavstemming.

Kreml legger ikke skjul på motivene bak den nye maktbruken. Og utfordringen den innebærer for resten av verden går langt ut over Ukraina. Den krever faktisk en fullstendig revurdering av reglene for internasjonal sikkerhet. Putin uttrykte klart Russlands holdning under den 43. sikkerhetskonferansen i München 10. februar 2007. Moskva aksepterer ikke lenger dobbeltmoralen til visse vestlige land som kaller de internasjonale reglene ukrenkelige, men bryter de når det passer dem.

Russlands svekkede stilling etter Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsningen av Warszawapakten, ga enkelte amerikanske ledere en idé om én dominerende supermakt: deres egen. Men verden har forandret seg. Grunnlaget for sikkerhet bør derfor reforhandles med full deltakelse fra de nye maktsentrene, først og fremst BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Og Russland må få lov til å ha egne legitime strategiske interesser og rett til å forsvare disse, slik USA og de største vestlige landene alltid har gjort i sine innflytelsessfærer.

«Mediekampanjer angriper opposisjonelle og kaller dem ’utenlandske agenter’.»

Da de amerikanske og europeiske lederne foreslo NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia i 2008, og EU innledet forhandlinger med Ukraina på slutten av fjoråret, overkjørte de Russlands interesser ved landets grenser. Og de benektet det ikke. Flere amerikanske ledere, med tilslutning fra ledere for europeiske land som Polen og Sverige, har aldri skrinlagt Zbigniew Brzezinskis gamle strategi om å dominere Eurasia på bekostning av Russland.6

For Sergej Karaganov, en av Putins utenrikspolitiske rådgivere, gjorde utsiktene til et ukrainsk NATO-medlemskap, med muligheten for at alliansen skulle overta havnebyen Sevastopol, «det helt nødvendig for Russland å forsvare sine interesser med hard hånd».7 Med annekteringen av Krim og utplasseringen av store styrker langs Ukrainas østgrense, viser Russland de vestlige lederne at landet ikke lenger er svakt og akter å forsvare sine strategiske interesser, hva det enn måtte koste diplomatisk og økonomisk. Men har landet det som skal til?


En annen vei enn Washington
Inntil relativt nylig var Russland først og fremst vendt mot Europa, den tradisjonelt viktigste partneren for kultur, handel og arbeidskraft. I 2013 var EU fremdeles landets største kunde. Men ettersom landet, i likhet med Tyrkia, har et bein i Europa og et i Asia, har det lenge ønsket å stå støtt på begge beina – det ene kontinentalt, i vest, det andre maritimt, mot Stillehavet.

Ønsket er ikke nytt. Allerede før Sovjet kollapset dukket det opp i en tale Gorbatsjov holdt i Vladivostok i 1986. Boris Jeltsin, og senere Putin, har fulgt opp anstrengelsene for å utvikle relasjonene til Asia. Flere faktorer gir nå nytt liv til denne balansestrategien.

Den mest åpenbare er den imponerende veksten i Stillehavssonen. Russland håper at veksten her skal få fart i den russiske økonomien med nye samarbeid og investeringer. Derfor arrangerte Putin i 2012 et toppmøte i Vladivostok for Asia Pacific Economic Cooperation (APEC), hvor landet har vært med siden 1998. Denne gjenvunne interessen henger også sammen med en bevissthet om den alvorlige krisen i det russiske fjerne Østen: Folketallet har sunket kontinuerlig siden slutten av 1980-tallet (regionen har mistet over 20 prosent av innbyggerne). Det er fare for at dette strategiske området vil bli fullstendig ribbet i forhold til de dynamiske kinesiske regionene.

Et annet avgjørende element for retorikken rundt det store balanseprosjektet, er forfallet i relasjonen til EU. Når EU utvider østover, setter de sine egne regler som ufravikelige i relasjonene til Russland, særlig på et nøkkelområde som energi. I tillegg arbeider EU for å minske sin avhengighet av russisk olje og gass og få forsyninger fra flere leverandører. Moskva har tilpasset seg denne utviklingen og bygget ut eksportnettet mot vest (gassledningene North Stream og Blue Stream, samt den planlagte South Stream under Svartehavet), men har også begynt å selge mer olje og gass til Asia. Dette gjorde at Kina i 2011 ble Russlands fremste handelspartner.

Et viktig element i dagens krise er dessuten EUs dype splittelse i synet på hvordan unionen skal forholde seg til den store naboen i øst. EU har aldri villet ta en alvorlig diskusjon om denne temmelig grunnleggende relasjonen. Det har ikke blitt laget en helhetlig plan for utvikling og sikkerhet i et «Stor-Europa» som også omfatter Russland. Brussel har stilt seg kritisk til en del forslag fra Moskva, og dermed vist at EU foretrekker å holde en viss avstand. Moskvas mistro er også styrket av den nye rollen til NATO, som blir stadig mer integrert i USAs politikk. Holdningen til det kriserammede EU har styrket de i Russland som ønsker tettere bånd til de asiatiske stormaktene og en nedtrapping av forholdet til et svekket EU som ikke klarer å finne en annen vei enn Washingtons.


Vanskelige naboer
Russernes vending brukes ofte som et slags fugleskremsel og middel til å presse europeerne. Men den byr også på problemer, både tekniske og organisatoriske. For det første mangler de østlige regionene mye infrastruktur for kraft, transport og boliger. Moskva ser endelig ut til å ta dette på alvor: et eget utviklingsdepartement for det fjerne Østen er opprettet, men mange tviler på effekten. Finansieringsbehovene er enorme, og de ekstravagante utgiftene til Vladivostok-toppmøtet i 2012 lover ikke godt for en effektiv utnyttelse av investeringene. Rett nok ser man starten på et transportnett for olje og gass til Stillehavet (den planlagte Eastern Siberia Pacific Ocean Oil Pipeline), men Russland skylder forsinkelsene på tekniske problemer med flytende gass. Det er lenge til russerne kan drømme om samme eksportvolum til Asia som det de i dag leverer til Europa.

Kina er villig til å bidra med kapital for å redusere forsinkelsene, men Kinas råvarekjøp vil presse Russland enda lenger ned i rollen som råvareleverandør og utsette en nødvendig modernisering. Dessuten har Russlands ekstreme sentralisering en tendens til å blokkere lokale initiativ. Mange i Sibir blir stadig mer åpne på at de vil ha mer selvstyre. Det er, ifølge dem, det eneste som kan sikre virkelig vekst i regionen. Men det er åpenbart at Putin-systemet ikke akter å begi seg inn på en slik linje.8

Et annet problem er Moskvas manglende evne til å skape positive relasjoner mellom de postsovjetiske statene. Selv om SUS aldri ble det russisk-dominerte østlige fellesmarkedet Jeltsin drømte om i 1991, er forsøkene på å konsolidere en kjerne av trofaste stater merkverdig nølende. I et terminologisk og organisatorisk virvar er det opprettet ikke mindre enn fire økonomiske områder: Tollunion, Felles økonomisk sone, Eurasisk økonomisk union og en frihandelssone innenfor SUS – og dessuten Den eurasiske union, etter forslag fra Kasakhstans Nursultan Nazarbajev i 1994, som skal tre i kraft i neste år. Alle disse organisasjonene er dannet rundt en kjerne bestående av Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Til disse føyer det seg tre–fire sentralasiatiske stater (Usbekistan er i beste fall som observatør å regne), og tidvis Moldova og Ukraina, som i den økonomiske unionen og frihandelssonen.

Men ingen av disse strukturene fungerer i virkeligheten, mye på grunn av motstridende krav fra Moskva, som først og fremst vil beholde sin handlefrihet og kontrollen over de viktige landene i sin innflytelsessfære. Resultatet er at disse landene ønsker å minske det russiske trykket og derfor satser på forbindelser med andre stormakter, som USA, EU, Kina eller Iran. De sentralasiatiske landene ser ut til å ville samarbeide mer med Kina for å spre samhandelen på flere partnere. Dette gjør de utenfor samarbeidet i Shanghai-gruppen (Shanghai Cooperation Organisation), der de sitter sammen med sine to mektige naboer. En ting synes klart: Dette virvaret av organisasjoner viser hvor store vansker Russland har med å finne en ny balanse i relasjonen til de uavhengige naboene. Og krisen i Ukraina kan gjøre dette enda vanskeligere.


Konsekvensene av Krim
Etter annekteringen av Krim har Putin satt i gang en makeløs mobilisering av russiske landsmenn som ble skilt fra moderlandet da Sovjetunionen kollapset. De riksdekkende mediekampanjene angriper opposisjonelle og kaller dem «utenlandske agenter» – som i Sovjetunionens verste øyeblikk – og har vekket til live dårlige minner. Størstedelen av befolkningen har samlet seg om presidenten, som dermed får revansj for opprørstendensene vinteren 2011–2012. Men virkningene på lang sikt kan bli langt mer urovekkende, både innenriks og i landene i randsonen.

Flere russiske regioner (Kaukasus, Volga, men også Sibir) har aktive minoriteter og motstandsbevegelser, fra radikal islam til regionale selvstendighetsgrupper, som er svært kritiske til regimets sentralistiske utskeielser. Ingen kan forutsi hvordan denne nasjonalistiske oppblomstringen vil slå ut. Dagens autoritære regime synes å være i ly for disse kreftene, men hva vil skje hvis Russland på ny blir svekket av politiske endringer eller økonomisk krise?

Men det er uten tvil utenfor Russlands grenser at annekteringen av Krim kan få de mest negative konsekvenser. Fremdeles er en fjerdedel av befolkningen i Estland og Latvia russere (ofte statsløse). Folkeavstemningen på Krim blir der sett som en trussel. I likhet med i Moldova, der konflikten om Transnistria raser, og Kasakhstan, der hele det nordlige området for en stor del er russiskspråklig. Siden 1991 har Kasakhstans president vært Moskvas trofaste allierte. Vil hans etterfølgere være like føyelige? Etter at Georgia gikk ut av SUS i 2008, og Ukraina meldte seg ut 19. mars, vil et lite kritisk avvik fra Kasakhstan bety fallitt for over tjue år med russiske anstrengelser for å forme i sitt bilde det de på begynnelsen av 90-tallet kalte sitt «nære utland».

Det første tegnet på diplomatisk isolasjon viste seg 27. mars i år, da FNs generalforsamling stemte over resolusjonen som fordømte annekteringen av Krim: Blant «vennene» stemte bare Armenia og Hviterussland mot. Kina lot være å stemme, det samme gjorde Kasakhstan. Kirgisistan og Tadsjikistan deltok ikke engang i avstemningen.9 Annekteringen av Krim kan vise seg å få fatale konsekvenser.

Oversatt av L.H.T.