Best uten ball

Fotballindustrien i Sentral- og Øst-Europa var lenge organisert rundt yrkesforeninger, men nå har lunefulle oligarker med tvilsomme formuer slått kloa i de store klubbene i Øst-Europa. Denne lille klikken av nyrike står alene for en stor del av underholdningen i fotballindustrien.

Identiteten til de fleste fotballklubbene i Vest-Europa er bygd på geografi, kultur eller politikk. Olympique de Marseille i Frankrike og Manchester United skiller seg ut med sin motstand mot hovedstadslagene, i Spania er Athletic Bilbao kjent for kun å rekruttere baskiske spillere. I øst stammer de store klubbene fra yrkesforeninger. Fortsatt i dag gjenspeiles dette i klubbenes navn: CSKA (forkortelse for «Hærens sentrale idrettsklubb»), Lokomotiv («jernbanearbeidere») og Dinamo (innenriksdepartementet) er fremdeles vanlige navn. Selvfølgelig finnes det lokale varianter: Steaua Bucuresti (Romania) og Dukla Praha (Tsjekkia) springer også ut fra militære institusjoner, uten å bruke den vanlige betegnelsen, i likhet med Budapest Honved (Ungarn). I Serbia (og før det i Jugoslavia) har Partizan Belgrade lenge vært forbundet med politiet, og i Polen var Lech Poznan (kalt Kolejorz, «jernbanearbeider») lenge knyttet til det statlige jernbaneselskapet.

Med unntak av CSKA Moskva, der forsvarsdepartementet fremdeles er en av de største aksjonærene, forsvant disse særinteressene gradvis i løpet av 90-tallet. For de andre lagene er navnene nå bare merkenavn, som supporterne er sterkt knyttet til. Dette kom tydelig fram i Kroatias nasjonalistpresident Franco Tudmans uheldige og mislykkede forsøk på å omdøpe Dinamo Zagreb til «Kroatia Zagreb» i 1993. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Former verden i sitt bilde

Default thumbnail
Neste sak

Propagandaens bakside

Andre saker om Sport

0 kr 0