Best uten ball

Fotballindustrien i Sentral- og Øst-Europa var lenge organisert rundt yrkesforeninger, men nå har lunefulle oligarker med tvilsomme formuer slått kloa i de store klubbene i Øst-Europa. Denne lille klikken av nyrike står alene for en stor del av underholdningen i fotballindustrien.

Identiteten til de fleste fotballklubbene i Vest-Europa er bygd på geografi, kultur eller politikk. Olympique de Marseille i Frankrike og Manchester United skiller seg ut med sin motstand mot hovedstadslagene, i Spania er Athletic Bilbao kjent for kun å rekruttere baskiske spillere. I øst stammer de store klubbene fra yrkesforeninger. Fortsatt i dag gjenspeiles dette i klubbenes navn: CSKA (forkortelse for «Hærens sentrale idrettsklubb»), Lokomotiv («jernbanearbeidere») og Dinamo (innenriksdepartementet) er fremdeles vanlige navn. Selvfølgelig finnes det lokale varianter: Steaua Bucuresti (Romania) og Dukla Praha (Tsjekkia) springer også ut fra militære institusjoner, uten å bruke den vanlige betegnelsen, i likhet med Budapest Honved (Ungarn). I Serbia (og før det i Jugoslavia) har Partizan Belgrade lenge vært forbundet med politiet, og i Polen var Lech Poznan (kalt Kolejorz, «jernbanearbeider») lenge knyttet til det statlige jernbaneselskapet.

Med unntak av CSKA Moskva, der forsvarsdepartementet fremdeles er en av de største aksjonærene, forsvant disse særinteressene gradvis i løpet av 90-tallet. For de andre lagene er navnene nå bare merkenavn, som supporterne er sterkt knyttet til. Dette kom tydelig fram i Kroatias nasjonalistpresident Franco Tudmans uheldige og mislykkede forsøk på å omdøpe Dinamo Zagreb til «Kroatia Zagreb» i 1993.


I medienes søkelys

Øst-Europa har ivrig vendt seg til den moderne fotballens regler. I så stor grad at det fremstår som et vrengebilde på Vesten: Spilleragentene er allmektige, overganger skjer uten noen sportslig logikk, og de økonomiske forskjellene mellom klubbene øker stadig. De rike klubbene henter inn drøssevis av utenlandske spillere, noe som forhindrer konkurrentene i å bedre økonomien gjennom salg av egne talenter, og tvinger dem til å oppgi satsingen på spillere fra juniorstallen, fordi det koster for mye. Dette har ført til økte billettpriser og betydelig publikumsnedgang.

I tillegg har de østeuropeiske klubbene åpnet dørene og lommebøkene på vidt gap for investorer som tjente seg rike på 90-tallet. Denne nye typen ledere har nå funnet sin plass i det europeiske idrettslandskapet. Etter påtrykk fra flere av dem, blant andre Rinat Akhmetov som eier Sjakhtar Donetsk (Ukraina), har UEFA-president Michel Platini satt i gang en omfattende reform av Mesterligaen for å gi flere plasser til klubber fra Sentral- og Øst-Europa.

Disse ofte ukonvensjonelle skikkelsene dominerer i dag fotballen i halve Europa. Flere har en broket fortid. Enkelte har skaffet seg posisjon under voldelige omstendigheter: Akhmetov overtok etter at Akhat Bragin ble drept i et attentat. Seks direktører i Lokomotiv Plovdiv (Bulgaria) ble skutt og drept mellom 1995 og 2007. De fleste har roet seg når de først har blitt direktører, unntatt en liten håndfull som konsekvent nekter å innordne seg den tilbaketrukne, tålmodige og fornuftige lederstilen som sportspressen liker. De skriver sin egen historie krydret med millionbeløp, skandaler og ytterliggående uttalelser som sikrer dem kjendisstatus. Det hele minner om showet rundt amerikanske fribrytere.1 Til stadighet omtales disse eneherskerne i pressen for alt annet enn fotball, og mestrer polemikkens kunst til fingerspissene.


«Voldelig og dekadent idiot»

I Frankrike inkarnerte Claude Bez (Girondins de Bordeaux) og Bernard Tapie (Olympique de Marseille) denne arten på 80-tallet. Begge var kjendiser langt utenfor stadionene. En av de siste franske representantene for denne utrydningstruede arten, er Louis Nicollin, direktør for Montpellier HSC. I 2009 kalte han kapteinen på et motstanderlag for tarlouze, en svært nedsettende betegnelse på feminine eller homofile menn.2 Etter mange reaksjoner i mediene, endte Nicollin med å be om unnskyldning på mer eller mindre elegant vis: «Altså, dette ordet – tarlouze – jeg hadde ikke en gang hørt det ti minutter før jeg sa det. Jeg hørte folk si tarlouze her og tarlouze der […] Og da jeg satt foran mikrofonen, surret dette ordet – tarlouze – rundt i hodet mitt. Men jeg er ikke homofob. Jeg har bedt om unnskyldning.» Så la han til: «Jeg har aldri hatt noe imot homser. Jo flere homser, jo flere damer blir det på oss andre.»3 Siden «folkerepublikkenes» kollaps på begynnelsen av 90-tallet, har også fotball-interesserte i Sentral- og Øst-Europa fått erfare fargerike ledere. Et typisk eksempel er Zdravko Mamic, en sentral skikkelse i kroatisk fotball. Mamic ble født i Bjelovar i 1959 og tjente store penger på investeringer i et skogselskap og et bryggeri. Etter å ha solgt eierandelene sine til en våpenhandler under krigen på Balkan, begynte han som fotballagent, samtidig som han steg i gradene i Dinamo Zagreb, Kroatias mestvinnende fotballag. Han ble direktør i 2003.

Parallelt med arbeidet som klubbens leder, har han inngått kontrakter med flere spillere i klubben. Hans sønn, Mario, jobber også som fotballagent, og har flere av lagets spillere på sin kundeliste. Disse åpenbare interessekonfliktene ergrer selvfølgelig supporterne. Men det kan være en farefull øvelse å konfrontere Mamic med uregelmessighetene.

På en pressekonferanse høsten 2010 dristet en journalist seg til å spørre om interessekonfliktene i klubben. Mamic hadde like før sagt at han ville svare på alle spørsmål og smilte til journalisten mens han svarte: «Du er en av landets største løgnere og bedragere. Du er et krek og et monster. Du lyver hele tiden.» Han mistet så tålmodigheten da journalisten fortsatte å spørre: «Min sønn gjør det jeg vil og det jeg synes er bra. Hjernedøde dust. […] Når jeg en gang slutter i Dinamo, kommer jeg til å grisebanke deg.» Journalisten fortrakk ikke en mine og gjorde et siste forsøk. Da mistet Mamic fullstendig beherskelsen og brølte: «Slutt å lyve for dette lidende folk! Det har du ingen rett til. Det er sånne som deg som får folk til å tro at jeg er en voldelig og dekadent idiot!»4


Rasistiske uttalelser

Litt lenger øst er forretningsmannen og politikeren George «Gigi» Becali den allmektige eneherskeren i Steaua Bucuresti. Han kommer fra en relativt velstående rumensk gjeterfamilie og tjente seg rik på eiendom etter å ha kjøpt tomter fra den rumenske hæren i 1998. Den betydelige fortjenesten har blitt etterforsket og rettsprøvd flere ganger. Det er tvil både om eierskapet var rettmessig og om hæren hadde rett til å selge tomter midt i sentrum. Men Becali bryr seg ikke om hva folk sier. Han kjøpte seg inn i Steaua Bucuresti og fjernet i tur og orden alle kandidatene til lederskapet i hærens gamle klubb, helt til han fikk aksjemajoritet i februar 2003. Offisielt overførte han imidlertid de fleste aksjene til nevøene sine i 2007.

Direktørstillingen i et av landets mestvinnende og mest populære fotballag har gitt Becali en perfekt talerstol. Fra 2004 til 2012 ledet han partiet Ny Generasjon – Kristendemokrat (Partidul Noua Generatie – Crestin Democrat – PNGCD), et sentrumsparti som Becali omgjorde til et ultranasjonalistisk parti inspirert av førkrigsfascismen. Becali er kjent for sine rasistiske og homofobe uttalelser, og trakasserer gjerne journalister. I en kort periode satt han også i Europaparlamentet.

I sesongen 2007–2008 sto kampen om seriemesterskapet mellom Steaua Bucuresti og CFR 1907 Cluj, en klubb fra en by med mange ungarske innbyggere. Becali mistenkte «det ungarske frimureriet» for å finansiere motstanderklubben. Og disse mistankene gjorde det i hans øyne enda viktigere å vinne serien, for «Romania vil gjøre seg til spott og spe i hele verden hvis ungarere vinner mesterskapet».5 Ved samme anledning gjorde han et poeng ut av at hans klubb, i motsetning til konkurrenten, kun hadde rumenske spillere i stallen. Cluj vant til slutt mesterskapet, men Becali fant en viss trøst i å kjøpe Antonio Semedo fra Cluj. Han ønsket den portugisiske spissen velkommen med følgende ord: «Jeg liker ikke mørkhudede, men jeg bryr meg ikke om det nå, for han er altfor god til at vi kan la ungarerne beholde ham.»6


Ingen homofile på landslaget

Disse hissige klubblederne gjør alt for å ergre journalistene og skaffe seg et rykte, uansett hvor dårlig det skulle være. Samtidig framdyrker de en personkult blant supporterne bygd på ledernes allmektighet. Med dette mål for øye avsetter og ansetter de trenere og støtteapparat på brutalt vis. Mens lønnsnivået og lovgivingen pålegger klubblederne i Vest-Europa en viss forsiktighet i ansettelsesprosedyrene, åpner situasjonen øst for det gamle jernteppet for alskens urimeligheter. Siden juni 2005 har kroaten Mamic ansatt og sparket tolv trenere, til tross for at klubben hans vant seriemesterskapet ni ganger på rad.

I Romania har Becali også blitt en mester i å ansette (midlertidige) frelsere. I august 2010 sa Victor Piturca opp jobben etter 59 dager som lagets trener. Becali ga oppgaven videre til Ilie Dumitrescu, «en flott fyr, som jobber gratis». En måned senere hadde han funnet ut at Dumitrescu var «for muslimsk» og ga ham sparken på dagen. Becali tok da kontakt med Marius Lacatus, som han mente var «en langvarig investering for Steaua». I mars 2011 sa den tidligere landslagsspilleren opp trenerjobben han også. «Det er jeg som tar ut laget her. Dette er ikke noe demokrati!» tordnet klubbdirektøren.

Sorin Cirtu ble lagets fjerde trener for sesongen. «Jeg gir ham tre måneder. Vi får se,» sa Becali.7 5. mai hadde Cirtu fått nok, og dro sin vei. Målet med disse metodene er snarere å vekke frykt enn begeistring. I både Dinamo og Steaua protesterer supporterne regelmessig mot klubbdirektørenes lederstil med boikotter og demonstrasjoner, som ofte får stor oppslutning til tross for at lagene stadig vinner kamper.

Mens fotballforbund i Europa og resten av verden framhever fotballens samlende egenskap, sliter altså fotballindustrien med å kvitte seg med de mest brysomme elementene, som i det vide og det brede utbasunerer alt det kollegene deres har lært å tie om. Det hele blir et slags spill mellom media, som leter etter folk de kan henge ut, og de skandaløse klubbdirektørene, som ikke lar seg lure, men vet å utnytte medieinteressen.

I 2010 uttalte daværende leder for det kroatiske fotballforbundet, Vlatko Markovic, at homofile ikke har noen plass på landslaget. De alltid skandalehungrige journalistene skyndte seg for å få Mamics reaksjon på uttalelsene. «Interesserer dere dere i det hele tatt for normale ting, eller bare slike saker? 90 prosent av det dere skriver om har aldri skjedd,» bemerket lederen for Dinamo Zagreb. «Nåja, jeg skal likevel fortelle dere hva jeg mener om alt dette, ettersom det åpenbart er det som interesserer dere. Homofile spillere har ingen plass på mitt lag heller. Hvorfor skulle det være et problem? Jeg kan ikke akkurat se for meg en homofil gå til angrep, takle, heade. Jeg ser ham snarere som danser, kunstner, forfatter, eller journalist.»8

Oversatt av G.U.

Balthazar Crubellier er journalist.