Former verden i sitt bilde

TTIP er ikke bare en handelsavtale. For USA og EU gjelder det også å skape allianser som kan demme opp for asiatisk innflytelse.

En amerikansk frihandelsørn krysser Atlanteren for å jakte en dårlig voktet europeisk lammeflokk. Dette bildet har preget den offentlige debatten i kjølvannet av EU-valget. Bildet er slående, men politisk risikabelt. For det sier ingenting om at også i USA risikerer lokalsamfunn å bli ofre for nye liberale regler som vil hindre dem i å beskytte arbeidsplasser, miljø og helse. Og det forteller heller ikke at også europeiske selskaper – som franske Veolia og tyske Siemens – er like villige som de amerikanske til å rettsforfølge stater som de mener truer profitten deres (se side 18–19). Og ikke minst sier bildet ingenting om europeiske institusjoner og regjeringers rolle i etableringen av et frihandelsområde på deres eget territorium.

Motstanden mot TTIP bør altså ikke bare rette seg mot ett land, selv om dette landet er USA. Det som står på spill i denne kampen er både langt større og mye mer ambisiøst; det angår de nye privilegiene investorer i alle land krever, kanskje som en påskjønnelse for den økonomiske krisen de selv har utløst. En godt organisert global kamp med dette utgangspunktet kan konsolidere en internasjonal demokratisk solidaritet som i dag er stusselig sammenliknet med den kapitalkreftene utviser seg imellom.


Clintons selvmotsigelser
I denne saken er det best å være skeptisk til de tospannene man tror er forbundet til evig tid. Forbeholdet gjelder for proteksjonisme og venstrepolitikk like mye som for demokrati og grenseåpning. Historien viser at handelspolitikk ikke har noe bestemt politisk innhold.1 Napoleon 3 forente en autoritær stat med frihandel. Nesten samtidig hevdet Republikanerne i USA at de var bekymret for amerikanske arbeidere for å forsvare landets storkonsern, de såkalte robber barons i stålindustrien som bønnfalt om tollbeskyttelse. I partiprogrammet fra 1884 står det: «Det republikanske partiet oppsto som følge av hat til slavearbeid og et ønske om at alle mennesker skal være virkelig frie og likeverdige, derfor er partiet ufravikelig imot å sette våre arbeidskarer i konkurranse med alle former for servilt arbeid, om det er i USA eller i utlandet.»2 På denne tiden fryktet de allerede kineserne. Men den gang dreide det seg om de mange tusen rallerne fra Asia som de kaliforniske jernbaneselskapene hadde rekruttert til slavearbeid for luselønninger.

«Obama nevner knapt at avtalens geopolitiske dimensjon betyr langt mer enn hypotetisk vekst, velstand og arbeidsplasser.»

Et århundre senere var USAs internasjonale holdning en helt annen. Demokrater og republikanere konkurrerte om å synge de svulstigste serenader for frihandelen. Knapt en måned etter at han hadde flyttet inn i Det hvite hus, brukte Bill Clinton en tale på et universitet 26. februar 1993 til å fremme den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta, som ble vedtatt noen måneder senere. I talen erkjenner han at «den globale landsbyen» har ført til arbeidsledighet og lave lønninger i USA, men foreslår å haste videre i samme retning: «Vår tids sannhet er og må være denne: Åpen og konkurransebasert handel vil berike oss som nasjon. Den får oss til å innovere. Den tvinger oss til å konkurrere. Den gir oss nye kunder. Den fremmer global vekst som ingen rike land kan håpe å vokse seg rikere uten. Den gjør at våre produsenter, som også er forbrukere av tjenester og råvarer, kan lykkes.»

På denne tiden hadde allerede de ulike rundene med internasjonal handelsliberalisering halvert tollavgiftene fra 45 prosent i 1947 til 3,7 prosent i 1993. Det betød lite: Fred, velstand og demokrati krever at man alltid går et skritt lenger. «Som filosofer fra Thukydid til Adam Smith har påpekt, går handelens vaner mot krigens vaner,» sa Clinton. «Slik naboer som bygger hverandres låver er mindre trolige til å bli ildspåsettere, er folk som løfter hverandres levestandard gjennom handel mindre trolige til å bli stridende. Så hvis vi tror på demokratiets bånd, må vi beslutte oss for å styrke handelens bånd.» Dette prinsippet gjaldt imidlertid ikke for alle land, for den demokratiske presidenten signerte i mars 1996 en lov som skjerpet handelssanksjonene mot Cuba.


Geopolitikk, ikke arbeidsplasser
Ti år etter Clinton gjentok EUs handelskommissær Pascal Lamy – en fransk sosialdemokrat som senere ble leder for Verdens handelsorganisasjon (WTO) – Clintons analyse: «Jeg mener, av historiske, økonomiske og politiske grunner, at handelsliberalisering bringer framskritt for menneskeheten. Man har skapt mindre ulykke og konflikter når man har åpnet handelen enn når man har stengt den. Der hvor det er handel, stopper våpnene. Montesquieu har sagt det bedre enn meg.»3 Men på 1700-tallet kunne ikke Montesquieu vite at de kinesiske markedene skulle åpnes et århundre senere, ikke på grunn av encyklopedistenes overbevisninger, men med kanonbåter, opiumskrigene og plyndringen av Sommerpalasset. Dette kan ikke Lamy være uvitende om.

Barack Obama er mindre entusiastisk enn sin forgjenger – kanskje handler det om ulike lynner – men han viderefører frihandelskredoet til de amerikanske multinasjonale selskapene – europeiske også, og sant å si alle lands – for å forsvare TTIP: «Vi må få til dette, fordi en avtale kan øke vår eksport med flere titalls milliarder dollar, skape flere hundre tusen nye arbeidsplasser – både i USA og i EU – og fremme vekst på begge sider av Atlanteren.»4

Noe Obama knapt nevner er at avtalens geopolitiske dimensjon betyr langt mer enn hypotetisk vekst, velstand og arbeidsplasser. Washington har et lengre perspektiv og ser ikke på TTIP som en måte å erobre Europa på, men som et middel for å fjerne alle utsikter til tettere bånd mellom Europa og Russland. Og ikke minst, for å demme opp for Kina.

Men også på dette punktet er sammenfallet med de europeiske lederne totalt. «Vi ser stige fram disse framvoksende landene som utgjør en fare for den europeiske sivilisasjonen,» mener for eksempel Frankrikes tidligere statsminister François Fillon. «Og vårt eneste svar er intern splittelse? Det er galskap.»5 Og Nettopp TTIP, sier europarlamentarikeren Alain Lamassoure, kan få de atlantiske alliansepartnerne til å «bli enige om felles standarder for siden å tvinge dem på kineserne».6 Samme formål har også en Washington-regissert frihandelsavtale i Stillehavet (Trans-Pacific Partnership, TPP), der Kina ikke er invitert.


Land som forbruksvarer
Det er ikke tilfeldig at en av TTIPs mest ihuga tilhengere, Richard Rosecrance, leder et forskningssenter for forbindelser mellom USA og Kina. I boka The Resurgence of the West: How a Transatlantic Union Can Prevent War and Restore the United States and Europe (2013) utbroderer han ideen om at den parallelle svekkelsen av de to transatlantiske stormaktene må lede til at man slutter rekker i møte med de mektige framvoksende landene i Asia: «Hvis ikke disse to halvdelene av Vesten slår seg sammen og danner en større enhet for forskning, utvikling, forbruk og finans, vil de begge tape terreng. De østlige nasjonene, ledet av Kina og India, vil gå forbi Vesten i vekst, innovasjon og inntekt – og til slutt i militærmakt.»7 General Rosecrances appell minner om økonomen Walt Whitman Rostows berømte analyse av vekstens etapper: Etter at et land har tatt av, bremser farten gradvis opp fordi det allerede har realisert de raskeste produktivitetsgevinstene (som utdanningsnivå og urbanisering). I dette perspektivet vil ikke vekstraten til de vestlige økonomiene, som nådde full modenhet for flere tiår siden, kunne gjeninnhente vekstratene i Kina eller India. Et tettere fellesskap mellom USA og Europa er dermed det siste trumfkortet. Med et slikt fellesskap vil de kunne fortsette å tvinge sine regler på de uorganiserte oppkomlingene. Som etter andre verdenskrig, forsøker man å påkalle en ekstern trussel – den gang den politiske og ideologiske trusselen fra Sovjetunionen, nå den økonomiske og handelsmessige fra det kapitalistiske Asia – for å samle under den gode (amerikanske) hyrde flokkene som frykter at hjørnesteinen til den nye verdensorden ikke lenger vil befinne seg i Washington, men i Beijing.

En legitim frykt, ifølge Rosecrance, fordi «historisk sett har ’hegemoniske overganger’ mellom ledende land generelt involvert store konflikter». Men ett middel kan forhindre at «overføringen av lederskap fra en gammel hegemonisk makt (i dette tilfellet USA) til en ny, leder til krig mellom Vesten og Kina». Siden det ikke er håp om å forene de to største asiatiske landene med de kriserammede atlantiske partnerne må man spille på rivaliseringen mellom dem og sperre dem inne i regionen med støtte fra Japan – et land som er lenket til den vestlige leiren av frykten for Kina, så til de grader at det er Vestens «østlige endestopp».

Selv om den store geopolitiske skissen Rosecrance tegner opp framhever kultur, framskritt og demokrati, avslører visse metaforer et mindre høyverdig motiv: «Produsenten som har problemer med å selge en gitt vare, vil forsøke å utvide varetilbudet sitt. Ofte innebærer det å fusjonere med utenlandske selskaper eller utenlandsk produksjon for å øke sin markedsandel, slik Procter og Gamble gjorde da de kjøpte Gillette for noen år siden. Statene står overfor lignende insentiver.»

Det er utvilsomt fordi intet folk ennå betrakter sitt land og territorium som forbruksvarer at kampen mot TTIP bare så vidt har begynt.

Oversatt av R.N.