Grenser uten nasjoner

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget i Midtøsten. Og statene synes ikke lenger i stand til å håndtere uroen og spenningene i regionen. Vi er nå vitne til den moderne nasjonalstatens fullstendige kollaps i regionen.

«Planlegger Europa en ny Sykes-Picot-avtale?» spurte en kollega meg i Beirut nylig. Sykes-Picot-avtalen var en hemmelig avtale Frankrike og Storbritannia inngikk i mai 1916 som tegnet opp et nytt kart over Midtøsten. Spørsmålet var basert på to antakelser: Det gamle Midtøsten-systemet fra første verdenskrig har rast sammen og Europa både kan og vil etablere en ny politisk orden i området.

Kartet over Midtøsten er faktisk villedende. Grensene til Irak, Syria, Libanon, Tyrkia og Jemen er i dag fiktive og avspeiler ikke virkeligheten. Grensen mellom Syria og Irak sluttet å eksistere i 2012, om ikke før. På irakisk side kontrollerer Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL) en stor del av ørkenprovinsen Anbar og nærmest hele Falluja. Denne sunnimuslimske islamistgruppen tok i tillegg nylig kontroll over Mosul. ISIL er også til stede på den andre siden av grensen, nord i Syria, fra Abu Kamal helt til Raqqa og Aleppo.


Folket protesterer

Også Syrias grense mot Libanon i vest er uklar. Libanon fungerer som forsyningsbase for de syriske opprørerne, som kunne bevege seg relativt fritt her inntil det syriske regimet gjenerobret regionen Qalamun og borgen Krak des Chevaliers i mai. Og libanesiske Hizbollah-krigere ga massiv støtte til den syriske regjeringshæren under slaget i Al-Qusayr i mai i fjor. Streker på kartet er altså intet hinder for de stridende. Men egentlig begynte grensen mellom Syria og Libanon å smuldre opp for lenge siden, nemlig i 1976, da Syria sendte tropper til det borgerkrigsherjede Libanon.

Ved Syrias grense mot Tyrkia i nord møter de syriske opprørerne få hindringer og evakuerer sårede til de tyrkiske byene Antakya og Gaziantep. Men det som uroer de tyrkiske myndighetene mest, er den dominerende rollen Det demokratiske unionspartiet (PYD) – en avlegger av Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) – har i store deler av de kurdiske områdene nord i Syria. Etter den svimlende opptrappingen av kurdiske angrep i Tyrkia, endte PKK og tyrkiske myndigheter til manges overraskelse med å undertegne en våpenhvile i januar i fjor. På kartene finnes det ingen indikasjon på kurdernes økende innflytelse, og heller ikke på en de facto kurdisk stat i Nord-Irak, under ledelse av den kurdiske regionalregjeringen (KRG), som siden mai har pumpet opp og eksportert olje uten tillatelse fra de irakiske sentralmyndighetene.1 Og etter at kurdiske peshmerga-soldater tok kontroll over Kirkuk i juni i år, råder kurderne over enorme oljeressurser.

«Det finnes ikke lenger noen nasjonal visjon. Nå stemmer sjiaer på sjiaer, sunnier på sunnier, og kurdere på kurdere.»
Falah Mustafa Bakir, utenriksminister, den kurdiske regionalregjeringen

Grensene i Midtøsten er altså fullstendig utvisket. Det er et resultat av oppløsningen av statene i området, som begynte med borgerkrigen i Libanon i 1975. Den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 la Saddam Husseins regime i grus, og ødela samtidig alle landets institusjoner. Siden har Irak vært preget av vold og borgerkrig. Etter tilbaketrekkingen av de amerikanske styrkene i desember 2011, har ingen klart å skape ro og orden og få på plass et fungerende system. Til tross for at oljeproduksjonen har startet opp igjen og milliardene flommer inn, opplever Irak stadig politiske omveltninger.2 De ikke-voldelige protestene mot fattigdom og korrupsjon i 2011 var et uttrykk for folkets misnøye. I 2013 ble folkets protestaksjoner derimot slått hardt ned. Jihadistenes vekst og erobring av flere byer vest i Irak, deriblant Mosul, er delvis en reaksjon på dette.


Utenlandsk innblanding

Grensene stanser heller ikke flyktningstrømmene. Mer enn to millioner irakere og 2,8 millioner syrere er på flukt (i tillegg er 6,5 millioner syrere internt fordrevne – i alt er 40 prosent av Syrias befolkning på flukt).3 Disse massive migrasjonene har ført til religiøs segregasjon og flere minoritetsgrupper har forsvunnet helt. I 1914 fantes det 20 prosent kristne i Midtøsten. I dag er de fem prosent. Gamle religiøse folkegrupper som mandeere, shabaker og yarsanere har minket så kraftig i antall etter Irak-krigen at de risikerer å forsvinne helt.

Dreier så dette seg bare om en oppstykking av det Midtøsten som ble skapt etter første verdenskrig og Sykes-Picot-avtalen? Nei, denne krisen er dessverre langt mer alvorlig. Det er ikke bare den gamle regionale organiseringen til britene og franskmennene som raser sammen. Vi er vitne til den moderne nasjonalstatens fullstendige kollaps i Midtøsten.

Analytikerne ser situasjonen fra to synsvinkler: Ytre påvirkning og indre religiøse konflikter. En lang rekke artikler, og rapporter fra tenketanker og orienteringsdokumenter tar enten for seg konflikten mellom sjia- og sunnimuslimer eller de bakenforliggende motivene til stormaktene. Sistnevnte skal etter sigende forstyrre stabiliteten i regionen for å sikre seg selv en dominerende rolle i et svekket Midtøsten.

Utenlandsk innblanding har utvilsomt gått kraftig ut over statene i området, deriblant også opprettelsen av staten Israel i 1948. Men vi bør ikke la disse ytre sjokkene dekke over de indre årsakene til de arabiske statenes sammenbrudd. Den arabiske våren ga flere av dem nådestøtet fra innsiden. Regionens mange sosiale og økonomiske problemer – rask befolkningsvekst over lang tid, høy arbeidsledighet blant unge, konsentrasjon av rikdom på få hender – har ført til uholdbare tilstander. Analytikerne tilskriver uten tvil de ytre aktørene en altfor stor rolle.


Fremmedgjorte kristne

Denne veletablerte oppfatningen skriver seg fra Det osmanske rikets fall, som ifølge sultanene var forårsaket av de kristne stormaktene. For å overleve utnyttet osmanene med kløkt rivaliseringen mellom russerne og britene, men samtidig framdyrket de innad i riket en anti-vestlig og anti-europeisk holdning som fikk fatale konsekvenser for rikets kristne innbyggere. Det er liten tvil om at det var en europeisk enighet om at Det osmanske riket skulle bestå som gjorde at det faktisk overlevde 1800-tallet. Da Muhammad Alis styrker gikk mot Konstantinopel, var det de europeiske hærstyrkene, under russisk kommando, som reddet osmanene fra egyptisk invasjon (i 1833 og 1840). Og under Krimkrigen (1853–1856) tok de vestlige stormaktene osmanenes parti mot russerne.

Årsakene til Det osmanske rikets endelikt er altså innenrikspolitiske. På 1800-tallet ble tre store reformer iverksatt for å gjøre riket om til en moderne stat, og de osmanske undersåttene om til fullverdige borgere: Tanzimat i 1839, utvidelsen av Tanzimat-reformene i 1856 og innføringen av et konstitusjonelt monarki i 1876 (en styreform som bare varte i to år).4 Stikk i strid med det mange tror i Midtøsten, var det ikke en utenlandsk konspirasjon som delte riket, men de despotiske ungtyrkernes beslutning om å delta i første verdenskrig på tysk side.

De moderne araberstatene har arvet de gamle osmanske motsetningene, særlig religiøse splittelser og spenninger som var et resultat av systemet med millet (beskyttede trossamfunn). Det osmanske riket var et muslimsk teokrati, der rikets religiøse minoriteter (gresk-ortodokse, armenere, jøder og ortodokse syrere) hadde selvråderett i saker som angikk dem. Det var opprinnelig de kristne undersåttenes oppgave å administrere og beskytte landet – gjennom eliteinfanterikorpset janitsjarene. Men i andre halvdel av 1800-tallet mistet Det osmanske riket flere områder på Balkan, og de kristne utgjorde ikke mer enn en fjerdedel av befolkningen. Sultan Abdülhamit 2 bestemte seg derfor for å styrke den islamske ideologien og fremmedgjorde dermed ytterligere de kristne, som også ble utsatt for vold.


Samlet under islam

Det osmanske millet-systemet ble også etablert i Libanon, av franskmennene. De forskjellige trossamfunnene hadde selvråderett i indre affærer og kvoter i alle de nasjonale institusjonene. Det ble en uskreven regel at presidenten skulle være maronitt (kristen), parlamentslederen sjia og statsministeren sunni. Etter andre verdenskrig, da Midtøsten ble dratt mellom konservative monarkier og arabisk-nasjonalistiske republikker, var millet-systemet i Libanon et unntakstilfelle.

I løpet av de to etterfølgende tiårene undergravde panarabismen nasjonalstatens legitimitet, men den klarte ikke å samle regionen. Helt siden Baath-partiets statskupp i 1963, har Syria vært ledet av en kaste som er kraftige motstandere av sin egen stats legitimitet, og som ville fullbyrde den panarabiske samlingen. Regimet har sensurert og undertrykt mange indre uenigheter: De syriske overklassene har aldri blitt enig om en felles politisk kultur. Og ideologien kvalte de eksisterende forskjellene i samfunnet, til fordel for et republikansk dynasti – med suksess i Syria, men ikke i Egypt, Libya eller Jemen, der den «arabiske våren» forandret alt. Forskjellen mellom arabiske «republikker» og monarkier (Jordan, Marokko, Gulf-landene) hadde ikke lenger noen betydning.

Fra det osmanske riket til dagens jihadister

Fra det osmanske riket til dagens jihadister

I Irak – som i Syria og Egypt – har jordeierne og middelklassen i byene liten makt, noe som er et stort problem, for det har forhindret en autonom politisk offentlighet. Da landet ble selvstendig i 1932, førte dette til at hæren styrket sin makt gjennom demagogiske slagord om arabisk samling, frigjøringen av Palestina (som fremdeles var britisk mandatområde) og sosial rettferdighet. De siste tretti årene har de militære institusjonene og regjeringsbyråkratiet vist at de ikke mestrer situasjonen i landet, og ettersom den økonomiske krisen har forverret tilstanden ytterligere, har de bare økt undertrykkelsen. Den arabiske våren ga de republikanske arabiske statene nådestøtet, men de var allerede ødelagt fra innsiden. Monarkiene var derimot ikke misfornøyde med framveksten av politisk islam, ettersom de regjerer i dens navn. I dag virker de mer stabile enn republikkene, situasjonen fra 1950- og 1960-tallet er dermed snudd på hodet.

Opp gjennom historien har islam alltid vært en samlende kraft. Profeten Muhammad klarte å samle nomadestammene på den arabiske halvøya, som deretter forsøkte å skape et rike under hans etterfølgere. Også ikke-arabiske dynastier sluttet seg til Muhammads lære, som samanidene i Sentral-Asia og seldsjukkene som konverterte til islam. Islam samlet flere folkegrupper og stammer som valgte et felles politisk styresett, mens jødene og de kristne ble tilskrevet en lavere, men beskyttet status som dhimmi (ikke-muslimske borgere).


Mer enn religion

Dagens politiske islam har brutt med religionens universalistiske dimensjon og skaper mer splittelse enn samling. Både konservative monarkier og reaksjonære, væpnede jihadistgrupper påberoper seg islam. I Syria slåss sjiamuslimske jihadister (libanesisk Hizbollah og irakiske Asa’ib Ahl al-Haq) mot sunnimuslimske jihadister. Det viser hvilken avgrunn som skiller de forskjellige islamistgruppene.

Den Irak-baserte jordanske islamistlederen Abu Musab al-Zarqawi holdt alltid en viss avstand til Osama bin Laden, også etter at han hadde sverget troskap (baya) til ham i oktober 2004, halvannet år før han ble myrdet. I Syria ble Jabhat al-Nusra dannet våren 2012, under ledelse av Abu Mohammad al-Golani, og fikk Al-Qaidas støtte. Men lederen for de irakiske jihadistene, Abu Bakr al-Baghdadi kunngjorde at han ville danne ISIL. Det markerte starten på en nådeløs kamp mellom de to jihadist-grenene. Al-Qaidas leder, Ayman al-Zawahiri, krevde at ISIL skulle oppløses. Men hans personlige utsending, Abu Khalid al-Suri, som hadde fått i oppdrag å gjøre slutt på konflikten mellom de to gruppene, ble myrdet i Aleppo i februar. Bare i år har flere hundre mistet livet i kamper mellom de to gruppene.

Denne religiøse volden viser Iraks politiske og sosiale oppløsning. Midt i en stor krise, ser innbyggerne at den politiske offentligheten ikke rommer annet enn religionskonflikter. «Det finnes ikke lenger noen nasjonal visjon i Irak,» sier Falah Mustafa Bakir, KRGs utenriksminister. «Den tiden er forbi. Nå stemmer sjiamuslimer på sjiamuslimer, sunnimuslimer på sunnimuslimer, og kurdere på kurdere.»

Men om sammenstøtene i Midtøsten har tatt en religiøs vending, er de ikke grunnleggende religiøse, og overfokuseringen av denne dimensjonen kan føre til forhastede slutninger. I tilfellet Syria ville for eksempel en ren religiøs analyse antyde at konflikten står mellom sunnimuslimer og en koalisjon av alawitter og sjiamuslimer. En slik tolkning utelater imidlertid spenningene og motsetningene mellom Assad-dynastiet og Iraks statsminister Nuri al-Maliki.


Skiftende allianser

Denne analysen forutsetter også at Bashar al-Assad kunne ha til hensikt å danne en alawittisk ministat i kystfjellene. Men de regimetro styrkene kjemper i hele landet, og de er fremdeles til stede både i nord (i Qamishli) i øst (i Deir ez-Zor) og i sør (i Daraa). Myndighetene ønsker altså å beholde kontrollen over hele Syria, og ikke danne en alawittstat eller en annen ny nasjon. Og når man som en del av denne tolkningen snakker om en sunnimuslimsk opposisjon, forutsetter man at det finnes en enhet og et samhold mellom de opposisjonelle styrkene, noe som overhodet ikke stemmer.

Til tross for spådommene om dets nært forestående fall – først i 2011, så i 2012 – har Assad-regimet overlevd. Men til en høy pris: Den grusomme krigføringen har ødelagt landets sosiale lim og all infrastruktur, og tvunget flere millioner på flukt. Det sjokkerende fraværet av forsøk på dialog med motstanderne, har gjort vold til det eneste mulige utfallet.

Assad sitter fremdeles ved makten og kontrollerer fremdeles hæren. En av hovedårsakene til dette, er måten regimet har framstilt opprørerne på. Myndighetene gjør alt for å holde liv i ideen om at dette er en væpnet konflikt mellom fanatiske islamister og et nasjonalistisk, verdslig og framskrittsvennlig regime som beskytter minoritetene. Assads største seier – i tillegg til å ha klart å holde seg ved makten så lenge – er at han har overbevist verden om at han kjemper mot salafistiske jihadister. Og at regimets fall vil gi dem fritt spillerom.

Det foregår en asymmetrisk krig mellom de regimetro og de syriske opprørerne. Men det dreier seg ikke om kvalitative eller kvantitative forskjeller i tilgjengelige våpen. Kontrasten ligger i at de regimetro har en sentralisert hær og en samordnet militærkommando, mens opprørerne består av utallige væpnede grupper som er mer eller mindre samlet og inngår i stadig skiftende allianser. Den syriske hæren kan bestemme seg for å samle styrkene på et gitt sted til et gitt tidspunkt for å knuse motstanderne der og da, men den kan ikke kontrollere hele territoriet.


Nytt kart

Alle disse konfliktene undergraver de politiske systemenes ideologiske grunnlag. Det syriske Baath-partiet, med sin panarabiske doktrine, fører en krig mot opposisjonen, med støtte fra Den islamske republikken Iran. Opposisjonen støttes av de arabiske Golf-statene, deriblant Saudi-Arabia og Qatar. Og krigen i Syria undergraver den grunnleggende kompromisstanken som har preget Libanon siden selvstendigheten i 1943: Maronittene søker ikke støtte fra Frankrike, og muslimene holder avstand til den arabiske nasjonalismen. I tillegg setter Hizbollahs deltakelse i krigen i Syria spørsmålstegn ved Libanons nøytralitet.

Palestina-konflikten var lenge de arabiske nasjonalistenes hellige sak. Nå er den ikke lenger så sentral. Både de arabiske regimene og islamistbevegelsene har brukt den til alle formål, men det har aldri vært deres kamp. I de regionale omveltningene vi i dag er vitner til, har Palestina i stor grad blitt glemt.

Kreftene som nå står mot hverandre forsøker å påberope seg fortidens arv, men de har ingen alternative prosjekter for nasjonalstaten som sådan. Ingen kjemper for Libanon, Irak eller Syria. De representerer lokale eller religiøse interesser, eller stammeinteresser, og står bak altutslettende voldshandlinger, men de forsøker ikke å bygge opp igjen noe i kjølvannet av ødeleggelsene. Når kaos ikke lenger hersker i Midtøsten, vil det politiske kartet nødvendigvis ha endret seg. Men hvordan vil det se ut?

Oversatt av G.U.

Vicken Cheterian er journalist.

  • Kaiwan Bahroz

    The End of the Modern Middle
    East?

    by Gabriel Scheinmann?inFocus
    Quarterly?Spring 2014

    Until now, the post-Ottoman Middle Eastern
    order, fashioned by wartime exigency, imperialist ambitions, and ignorance of
    local identities, has survived independence, revolutions, and wars. A political
    map of the region sketched in 1930 looks nearly identical to one drawn in 2010.
    Even as the ongoing Arab revolt exposes submerged seams, Washington remains
    committed to defending the cartographic status quo.

    In contrast, the geopolitical evolution of
    modern Europe has entailed the gradual emergence of nation-states out of the
    ashes of numerous multi-ethnic European empires. Just as the concept of
    self-determination eventually led to the greatest period of peace in Europe’s
    history, the Balkanization of the Middle East, while violent at present, could
    lead to a more peaceful region in the future.

    The Post-Ottoman Regime

    As it did in Europe, World War I and the
    collapse of the Ottoman Empire radically transformed the political geography of
    the Middle East. Ottoman provinces became Arab kingdoms and Christian and
    Jewish enclaves were carved out in Lebanon and Palestine, respectively. Syria,
    Libya, and Palestine were names resurrected from Roman antiquity: Libya
    reappeared in 1934, Palestine was merely a Syrian appendage, and the French
    mandate marked the first time Syria had been used as the name of a state. Iraq
    had been a medieval caliphal province, whereas Lebanon was a mountain and
    Jordan a river. The new Arabic-speaking states adopted derivations of the Flag
    of the Arab Revolt, which had been wholly designed by British diplomat Sir Mark
    Sykes. The four colors of the Arab flag—black, white, green, and red—each
    represented the standards of different Arab dynasties—Abbasid, Umayyad,
    Fatimid, and Hashemite—and remain the colors of half of today’s Arab states.

    Furthermore, the borders of the new states
    were determined not by demography, but by the secret Sykes-Picot Agreement,
    which became the blueprint of today’s map. A large Kurdish population was
    divided among four states, Turkey, Iran, Iraq, and Syria. Shiite Arabs were
    similarly split, running from Iraq, Kuwait, Bahrain, and the eastern provinces
    of Saudi Arabia. Alawites, a heterodox Shiite Arab sect, were subdivided, residing
    today along the northern Lebanese, Syria, and southwestern Turkish coasts. The
    Druze were distributed between what today is Israel, Lebanon, and Syria.
    Lebanon, supposedly a Christian redoubt, entailed large Sunni and Shiite Arab
    populations, as well as Alawi and Druze. At the dawn of the 21st century,
    minority ethnic groups ruled Iraq, Lebanon, Syria, and Bahrain, often
    repressively.

    By the 1960s, Arab republics outnumbered Arab
    monarchies, as coups were common and kingdoms were overthrown. Attempts to merge
    alien states—such as Syria with Egypt and Iraq with Jordan—were short-lived and
    repeated failure to excise the Zionist presence marked the end of the endeavor.
    Arab leaders proved more interested in maintaining their own European-delivered
    fiefs than in abdicating their cathedra for the greater Arab cause. Through it
    all, neither independence nor Israel had altered the imperial map.

    While the external borders remained
    unaltered, ethno-religious strife was evident throughout. The creation of
    Greater Lebanon, turning a once Christian enclave into a multi-communal state,
    led to decades of discontent that ultimately erupted into a full-blown ethnic
    civil war, killing over 100,000. In Iraq and Syria, strongmen from minority
    groups adopted Baathism, a secular Arab nationalist ideology, in order to
    centralize power and subdue ethnic differences, but to little avail. Sunni Arab
    uprisings against an Alawite Arab regime in Syria in the 1980s and Shiite Arab
    uprisings against a Sunni Arab regime in Iraq in the 1990s were squashed. The
    Sykes-Picot order barely flinched.

    Similarly, varied efforts were made to
    forcefully marginalize Kurdish identity. Kurds were stripped of their Syrian
    citizenship in 1962 and both the Asad and Hussein regimes attempted to
    «Arabize» Kurdish areas by expelling local populations and
    supplanting them with Arabs from elsewhere. Saddam’s infamous gassing of large
    Kurdish populations in Halabja in 1988 and the broader al-Anfal ethnic
    cleansing campaign mar Kurdish history. In Turkey, Kemalism, also a
    secular-nationalist ideology, attempted to «Turkify» the country’s
    large population of Kurds, going so far as to denying their existence through
    the ubiquitous use of the term «Mountain Turks.» A Kurdish insurgency
    has blazed across southeastern Turkey for several decades, with upwards of
    50,000 casualties.

    Even after excising themselves from direct
    regional control, external powers have repeatedly intervened to caulk the
    cracks exposed by ethnic violence. Twice, first in 1958 and again in 1982, American
    forces were sent to quell ethnic violence in Lebanon. After the Gulf War,
    Washington imposed no-fly zones in Iraq to protect the Kurds and Shia
    respectively from Sunni Baathist attacks. More recently, French and U.S. forces
    have tried to roll back a secessionist Tuareg state in northern Mali.
    Meanwhile, Washington flatly opposes Kurdish moves towards independence,
    chastising KRG-Turkish strategic cooperation and supporting Baghdad. Whatever
    the outcome in Syria, U.S. and European officials agree on keeping Syria
    intact. No matter the volatility, Washington, Paris, and London have clung onto
    the post-war order that they created.

    A reluctance to contemplate redrawing the map
    is understandable. Today’s Middle East is itself an example of poorly-executed
    partitions. Inviolable political borders are the defining characteristic of
    state sovereignty, without which the modern concept of citizenship or
    nationality is meaningless. Only in extraordinary circumstances and from
    positions of power, such as in Kosovo, do states support unilateral partitions.
    For example, Kosovo remains unrecognized by states that have secessionist
    movements of their own, such as Spain, Russia, and China. By violating the
    sanctity of sovereign borders, precedents become set. If Kosovars deserve
    self-determination, why don’t Tibetans, Catalans, or Chechens? In order to
    maintain global stability, states shy away from fiddling with borders,
    concerned that the redrawing may never end.

    Looking in the Mirror

    Ironically, today’s Europe, which also once
    consisted of multi-ethnic empires, is the result of a century of partitions,
    secessions, and wars of self-determination. The Ottoman Empire once ruled
    southeast Europe, including Greece, the Balkans, Romania, and Bulgaria. Prior
    to World War I, the Russian Empire roosted on eight modern European states.
    Norway achieved independence from Denmark and then Sweden only in 1905.
    Austria-Hungary was a conglomeration that has given way to six independent
    nation-states. Nearly a century after its creation, the dissolution of
    Yugoslavia—from whence comes «Balkanization»—has resulted, so far, in
    seven states. Meanwhile, Spain, the United Kingdom, and Belgium may look
    different in coming years as they grapple with Catalan, Scottish, and Flemish
    nationalism, respectively. Europe has become a bastion of nation-states—50 in
    total—and is a shining example of how squiggly borders can lead to greater
    peace and stability. Recent events in Ukraine only highlight this dynamic.

    With few exceptions, each European state now
    exclusively consists of a people with a shared ethnicity, a shared language,
    and a shared religion. The French speak French in France; Germans speak German
    in Germany. In contrast, the modern Middle East houses only four such
    entities—Iran, Saudi Arabia, Israel, and Turkey—and even these, as renowned
    Middle Eastern historian Bernard Lewis once wrote, have exceptions.
    «Iran» is a modern term, Arabic has no word for Arabia, and Israeli
    Arabs, without including those in the West Bank, comprise nearly 20% of the
    Jewish State’s population. Turkey’s supposed ethnic homogeneity ignores its
    15-million strong Kurdish population and was achieved only following the
    massacre of 1.5 million Armenians and forced expulsion of 1.5 million Orthodox
    Greeks in the aftermath of World War I.

    Previous flickers of self-determination were
    contemplated, but never fully realized. President Wilson’s Fourteen Points
    included a specific reference to self-rule for the Ottoman Empire’s non-Turkish
    minorities, yet was never implemented. After expelling the British-installed
    Hashemite ruler of Damascus in 1920, France, more aware of the ethnic mosaic
    than their cross-Channel collaborators, actually created five separate
    Levantine states based on the Ottoman vilayets: Greater Lebanon, an Alawite
    mountain state, a Druze mountain state, the State of Aleppo, and the State of
    Damascus. However, concerned that a rising Germany was making inroads into its
    colonies, France acquiesced to a unified Syria in 1936. Only Lebanon survived
    as an independent entity and, even then, had incorporated large, non-Christian
    areas over French objections.

    Similarly, the 1920 Treaty of Sevres, which
    ended the war between the Ottomans and the Allies, granted immediate
    independence to the Hijaz and Ottoman Armenia—sometimes known as
    «Wilsonian Armenia» after the United States drew its borders—and
    eventual statehood to Ottoman Kurdistan. However, these arrangements were also
    quickly reversed three years later after Turkish forces smashed the
    Western-backed Greek and Armenian armies. A renegotiated settlement, the Treaty
    of Lausanne, ended the dreams of Greater Kurdistan and Greater Armenia and set
    the boundaries of modern Turkey. Implementation of any of these paths would
    have dramatically altered the post-Ottoman era.

    The Identity Revolution

    The map of the modern Middle East is
    potentially on the cusp of drastic changes. A renaissance in Kurdish
    nationalism, as a result of the U.S.-led liberation—their word—of Iraq,
    threatens to dramatically redraw the boundaries in the heart of the region. The
    semi-autonomous Kurdish Regional Government in northern Iraq issues its own
    visas, hoists its own flag, and speaks its own language. A recent truce is
    intended to end the Kurdish armed insurgency in Turkey in return for far greater
    official Turkish recognition of Kurdish identity. As an outcome of the Syrian
    conflict, Kurds have declared a provincial government in the northeast corner
    of Syria, which they’ve renamed «Rojava» or Western Kurdistan. Kurds
    now control a 400mile-wide band of territory, from the Iran-Iraq border to the
    Syrian town of Ras al-Ain, and are expanding their jurisdiction.

    The U.S-led overthrow of the minority Sunni
    regime in Iraq marked an etch-a-sketch moment in the modern Middle East.
    Majority Shiite rule returned to Baghdad for the first time since the
    seventeenth century, raising the hopes of beleaguered Shiite Arab populations
    in Kuwait, Bahrain, and eastern Saudi Arabia. A recent Iraqi cabinet statement
    of support for the creation of three new provinces in western Iraq, giving
    Turkmen, Christians, and Sunni Arabs a greater share of the federal budget,
    will likely not satisfy newly dispossessed Sunnis who have demanded greater
    autonomy from Baghdad.

    Likewise, the Syrian uprising has unleashed
    ethnic sectarianism that claws at the current borders. Iraqi and Lebanese
    Shiite fighters have poured into Syria to help preserve Alawite rule in
    Damascus. Ethnic cleansing in coastal Syria has entertained talk of the
    creation of «Alawitistan», an Alawite enclave protected by the
    mountains that could eventually stretch into northern Lebanon and Turkey’s
    Hatay province. The trans-national Islamic State of Iraq and al-Sham (ISIS) is
    a key force in the Syrian rebellion and recently took over the major Sunni
    cities of Ramadi and Fallujah, as violence has spiraled to nearly 2007 levels.
    A Druze enclave could emerge in southern Syria, containing the nearly 1 million
    Lebanese and Syrian Druze. In the future, Iraq, Syria, and even Lebanon may
    only be rump states, as co-nationals seek to consolidate control across
    existing borders.

    While these changes could take decades to
    play out, new entities have already made their first leaps towards
    independence. In 2011, South Sudan seceded along ethno-religious lines, marking
    the first internationally recognized change in the borders of a Middle Eastern
    state in nearly 80 years. Meanwhile, Ghaddafi’s downfall not only threatens to
    devolve power to Libya’s former city-states, but has also impacted the
    identities of Libya’s neighbors. In April 2012, the National Movement for the
    Liberation of Azawad declared the independence of northern Mali, setting in
    motion the French-led intervention to roll back the secession and restore
    Malian sovereignty last year. The «Arab Spring» has also roused
    Berber identity in Libya, Algeria, and Morocco, where a Moroccan minister spoke
    Amazigh, the Berber language, for the first time in parliament.

    Ending support for the Sykes-Picot order is
    not equivalent to unilaterally redrawing the map of the Middle East from Washington.
    Events on the ground, such as Kurdish nationalism, Alawite retreats, or Sunni
    Arab brotherhood, will drive these changes. The emergence of Kurdistan or
    Alawitistan or the shrinking of the Maronite enclave in Lebanon could partition
    clashing nations and dim long-running ethno-religious violence. Like the
    Balkanization of Europe, cultures would still compete, but the reduced stakes
    could ultimately lead to a more stable and peaceful region.

    Writing in 1989, historian David Fromkin
    compared Europe’s political evolution to that of the Muslim Middle East. The
    length of time may be different, «but its issue is the same: how diverse
    peoples are to regroup to create new political identities for themselves after
    the collapse of an ages-old imperial order to which they had grown accustomed.
    The Allies proposed a post-Ottoman design for the region in the early 1920s.
    The continuing question is whether the peoples of the region will accept
    it.» A quarter-century later, Fromkin’s question is in the process of being
    answered. The peoples of the region no longer accept the post-Ottoman system
    and their calls for self-determination echo those of European peoples of the
    last few centuries. Perhaps we should heed their call.

    Gabriel Scheinmann is a PhD candidate at
    Georgetown University and an analyst at Wikistrat, Inc. An earlier version of
    this article appeared in The Tower Magazine.