KORTFILMFESTIVALEN I GRIMSTAD. Stadig flere billedkunstnere beveger seg inn på filmens arena. Innen filmkunst og den frie kortfilmen finner man stadig flere interessante måter å forholde seg til virkeligheten på. Men noen ganger er det problematisk.

Kortfilmfestivalen i Grimstad presenterte i år en rekke kortfilmer laget av billedkunstnere. I programmet kan vi lese: «Samtidskunsten handler i dag i stor grad om identitet, roller, iscenesettelse, virkelighet og fiksjon, og billedkunstnere gjør suksess med spillefilm på kino. Vi spør oss derfor: Er Kunsthøgskolen den nye filmskolen?»

En iøynefallende problemstilling under et debattforum om filmkunstnere på festivalen er i hvor stor grad estetisk orienterte kunstnere er ansvarlig for etikken bak den virkeligheten de presenterer. Hvor redelig bør en regissør være i sin «kontrakt» med publikum?

Et eksempel er kunstneren Margarida Paivas 20 minutter lange kortfilm I Will Hurt You Before You Hurt Me på festivalprogrammet. Jeg ser filmen uten å være orientert på forhånd. Den tar for seg kvinnelige mordere som forteller om sitt forhold til det å drepe og hvordan de drepte. Det er rystende utsagn om barnedrap og egen kynisme. Filmens fragmenterte bilder viser kvinner sittende delvis inne i mørket og kvinner som vandrer på avstand ute i forskjellige landskap. Vi ser aldri munnen til de som snakker. Er det stemmene til morderne jeg hører? Er det dem jeg ser? Først senere, gjennom rulleteksten og i katalogens beskrivelse – «sammenklipping av improvisert og ekte materiale» – forstår jeg at det jeg har sett er delvis konstruert. Innholdet er hentet fra en intervjubok med kvinnene.

Det er muligens slik at man bør ha lest en slags «bruksanvisning» før man ser en film. Eller burde det ha vært advarsel nok at Paiva har en master fra Kunstakademiet i Oslo? Hva betød det egentlig at Paiva brukte «ekte materiale»? Når man er utdannet kunstner gjelder andre regler enn for dokumentarfilmskapere.

Abstrakt menneskelighet

Muligens er kortfilmen et friere uttrykk enn vanlig dokumentar og spillefilm. Under festivalen tar jeg en prat om kortfilmprogrammet med Norsk filminstitutts tidligere kortfilmkonsulent og festivalens populære ordstyrer, Kalle Løchen, som kjemper for kortfilmen som et selvstendig kunstnerisk uttrykk:

– På 10, 30 eller 60 minutter skal kortfilmen være noe annet enn billedkunst, litteratur og spillefilm. Kortfilmen er fri fra konvensjoner. Den må ikke nødvendigvis ha en historie eller dramaturgisk løsning som spillefilmen. Kortfilmen definerer seg selv – men gjerne ved en karakterrepresentasjon. Når karakter, tilstand og situasjon henger sammen, så skapes en fortelling uten dramaturgisk forløp, sier Løchen.

Ut fra hva Løchen sier, kan kortfilmen ligge mer opptil essayfilmen, slik den gjerne defineres i et grenseland mellom fiksjon, videokunst og dokumentar. Den har via filmskapere som Chris Marker (Sans Soleil, 1983) ofte blitt gjenkjent med en subjektiv fortellerstemme, disossiative bilder og et kjettersk innhold. Essayfilmen er gjerne personlig, kontrastfull, kompleks eller motsetningsfull.

Et eksempel fra Kortfilmfestivalen er Anne Haugsjerds Opp ned er alt abstrakt … sa pappa. Denne filmen kunne ha vært et standard dokumentarportrett av hennes far, kunstneren Helge Haugsgjerd. Men regissøren, som er utdannet fra Statens håndverk- og kunstindustriskole, blander seg selv inn i fortellingen, og blander nåtid og fortid. Filmen åpner med en lang sekvens om hvordan hun jobber med å få stilt ut sin døde fars kunstverk.

Mens spillefilm og klassisk dramautvikling forventer en hovedkarakter som leder publikum fra begynnelse til slutt, er altså kortfilmen og essayfilmen langt friere i formen – mening kan gjerne oppstå av bilder i en dissosiativ rekkefølge. Løchen mener det er like mye film som alt annet:

– Jeg leter etter menneskelighet i alt jeg ser, uansett om det er abstrakt kunst eller ikke. Jeg må føle noe, kjenne og gjenkjenne noen ting. Det er grunnlaget for at jeg er interessert i kunst, og særlig film. Også der mennesket faktisk ikke finnes i en film, så finnes det grad av menneskelighet. Den som har noe å fortelle, har noe å fortelle fordi man har seg selv i det på en eller annen måte, sier han.

Jord over vind

En kunstner har den samme kunstneriske friheten enten verket skal vises i et galleri eller på en filmfestival. Men publikums forventninger på en filmfestival kan være annerledes enn i galleriet.

– Hva med situasjoner der kunstneren tar for seg virkelige hendelser, finnes det overhodet grenser for hvor langt en kunstner kan manipulere virkelige hendelser?

– Dokumentarutrykket er å fortelle om en sannhet. Men i Norsk filminstitutts (NFI) program «Nye veier til dokumentar» har vi tillatt at man forsøker å viske ut grensene mellom dokumentar, fiksjonsutrykk og billedkunstutrykk. Man kan blande det sammen, og likevel fortelle en historie om virkeligheten. Film er jo i seg selv en manipulasjon eller forskyvning av virkelighet. Kortfilmen er fri fra konvensjoner, regler og normer for hvordan man skal fortelle. Man kan være enda mer personlig og ærlig i utrykket, sier Løchen.

– Men hva om noen eksempelvis laget en snuff-film og kom på festivalen her i Grimstad ved å påstå at det er en mockumentary?

– En film er det jo uansett. Men det er ikke en dokumentarfilm, selv om den er virkelig.

– Men skjer det noe med deg om du får høre at drapet du så var virkelig?

– Det er ikke gøy hvis noen har løyet om virkeligheten. En kunstner er nødt til å være ærlig, overfor seg selv og de man forteller til. Men samtidig er publikum, mottakeren, selv fri til å tolke, assosiere, hva man tar inn, og gjenkjenner. Samtidig er dette etiske problemstillinger som alle som er ute etter å fortelle noe om virkelighet, må bli konfrontert med – med en redelighet overfor de og det man presenterer, sier Løchen.

Er det en merkbar forskjell mellom kunstnere og filmskapere utdannet på filmskoler? En svært interessant filmskaper i Grimstad var regissør Jørn Utkilen som viste en 40 minutter lang film med den paradoksale tittelen Jord over vind. Filmen viser en forskrudd virkelighet som utspiller seg mellom noen få personer ute i et landlig villastrøk. En far og sønn sykler langs landeveien. Andre karakterer er den tause ekskona, en snål vennlig innvandrer, en veslevoksen jente og den rastløse vennen som stadig løper rundt. Filmspråket og de vridde situasjonene uten noe sammenhengende narrativ kunne minne om et arbeid fra en billedkunstner. Men Utkilen er utdannet fra en filmskole i Stockholm. Løchen mener at Utkilen har funnet en egen måte å skape sitt univers på gjennom kortfilmer:

– Han er en original stemme, som har blitt sammenlignet med Wes Andersen, Roy Anderson og Todd Solondz. Men han er også forskjellig fra dem. Han er en spesiell skikkelse og kunstner som driver og vrir på et virkelighetsbilde, en skrudd eller forskjøvet virkelighet som har sine gjenkjennelige biter, spisset gjennom karakterene, sier han.

Utkilens originale måte å jobbe på ga ham solid økonomisk støtte fra NFIs omtalte program. I Jord over vind fikk skuespillerne også være med på å bygge noen av rollefigurene sine, men hva filmen handlet om, det fikk de ikke vite.

Show and tell

En annen kortfilm i kunstsjangeren er laget av Claus Arthur Breda-Guldbrandsen – som er utdannet på et kunstakademi. Han viste den svært estetiske 18 minutter lange kortfilmen The Forester. Den er hovedsakelig i svart/hvitt, er laget til et langt lydspor med samtidsmusikerne Susanna og Ensemble neoN. Filmen beveger seg i et skoglandskap, med skikkelser som gradvis trer fram foran kameraet. En film uten narrativ, men med uttrykk som lengsel og ensomhet, stillhet og naturmystikk. Filmspråket kan minne om Tarkovskij med våte elveleier og ansikter stirrende tomt ut i et flatt naturlandskap. Selv uten et tydelig narrativ lar det seg gjøre å tolke bilder som en følelse av en helhetlig film. Løchen kaller verket «et organisk hele av musikk og bilde»:

– Gulbrandsen jobber mye med det visuelle og det abstrakte, med en total kontroll over det han gjør. The Forester er bygget rundt stemninger, absurde situasjoner og bilder. Eksempelvis står en dør midt ute i en skog. Her går man over en terskel, fra et land til et annet, det såkalte grenselandet. Det finnes et mørke der som både er forlokkende og fryktelig, sier Løchen.

En annen film som fanget min oppmerksomhet på festivalen var CYRK av kunstneren Jorunn Myklebust Syversen. Den 20 minutter lange filmen tar for seg monteringen og demonteringen av sirkus Arnardo gjennom et døgn. Filmen har sterke visuelle kvaliteter og flyvende kamerabruk. Filmfotografen skaper en estetikk over lys og skygge, framtredelser og romlige myke bevegelser. Teltduk, teltstenger, vogner, dyr og sirkusartister om hverandre. Dessuten en hyllest til arbeiderne, der de anstrenger seg med det enorme teltet, monteringen av hele dette underholdende kostebinderiet som et sirkus er. Og som i essayfilmen, brukes en kommenterende fortellerstemme. Men selv har jeg dessverre vanskelig for å henge med, for regissøren bruker en polsk stemme. Løchen mener likevel at stemmen har sin plass:

– Først skjønner man ikke hvor stemmen kommer fra. Da er spørsmålet om dette bare blir «show and tell», eller om filmen får en utvidet dimensjon ved det. Stemmen er jo fra hva du ser, i det øyeblikket du skjønner at det er det den gjør, sier Løchen.

Regissørens frihet

Kortfilmen er fri fra kravet om en fortelling eller et narrativ. Det kan oppleves forfriskende i forhold til den underholdende fortellende spillefilmbransjen. Spillefilmens standard historiefortellere synes å ha forlest seg på Robert McKees standardverk Story (1997) og ender ofte opp med å bare lage det samme. Som mangeårig publikummer og filmkonsulent er Løchen av den oppfatning at nesten alt er fortalt:

– Alle historier går og sirkulerer igjen og igjen. Så hvem er det som har rett til å fortelle en enda en gang til, hvem har denne «retten» til å fortelle akkurat denne triste eller gode historien? Men når man har sett nesten alt, så dukker det likevel opp en film som overrasker, sier Løchen.

Tidligere har Løchen uttalt at bare den kunstneriske filmen er bra nok, så kan man regne med at tv kommer løpende for å kjøpe. Dessverre er det sjelden at de synes det har noe med tv å gjøre:

– Jeg har stadig blitt trist og lei meg på vegne av de kunstnere som ønsker å fortelle filmatisk. Kortfilmen, som et fritt kunstnerisk uttrykk, er faktisk så fri at den ikke blir distribuert i det hele tatt.

Internett og streaming har foreløpig heller ikke gitt store inntekter, til tross for at dette er et enormt voksende marked for kortfilm.

I Norge har vi en unik finansieringsmulighet for kortfilmskapere, til mange hundre tusen per film. Men verden rundt lages likevel kortfilm på lav- eller nullbudsjett. Ofte er dette filmer som ikke tar hensyn til om de blir publikumsvinnere. Og det er en drøss av festivaler for disse.

Den frie og gjerne ufinansierte kortfilmen vitner om regissørens frihet til å følge sin egen nese, også med nyvinninger ingen forstår med det første, eller aldri forstår.

© norske LMD. truls@lmd.no