Kun en radikalisert venstreside kan redde Europa

Sparepolitikken i EU er ikke «for radikal» som enkelte venstrekritikere hevder, snarere tvert imot, den er for overfladisk. Den er et forsøk på å unngå krisens faktiske røtter.

Etter valgsuksessen til EU-skeptiske innvandrerfiendtlige partier i land som Frankrike og Storbritannia har mange liberalere ytret sjokk og vantro. Men det er noe påtatt naivt over deres overraskelse og indignasjon, i deres undring over hvordan det var mulig at det populistiske høyre kunne få så stor oppslutning. Det man heller burde undre seg over er hvorfor det tok den innvandringsfiendtlige høyresiden så lange tid å få sitt endelige gjennombrudd.

Da Jean-Marie Le Pen nylig kom med en smakløs gasskammervits om en fransk-jødisk popsanger – «vi fyller ovnen neste gang» (Le Pen benekter at dette var antisemittisk) – kritiserte hans datter, Marine Le Pen, ham offentlig og frontet dermed sitt image som sin fars menneskelige ansikt. Det er irrelevant om denne familiekonflikten er et spill for galleriet eller ikke – vekslingen mellom disse to ansiktene, det ene brutalt og det andre sivilisert, er det som definerer dagens populistiske høyreside. Under det siviliserte offentlige ansiktet lurer det en obskøn og brutal underside, og forskjellene angår ikke bare i hvilken grad denne undersiden vedkjennes offentlig. Selv om denne obskøne undersiden forblir ute av syne, selv om det ikke finnes noen sprekker den kan trenge seg gjennom, er den der som en taus forutsetning, som et usynlig referansepunkt. Uten farens spøkelse, eksisterer ikke Marine Le Pen.


IMFs feilberegninger

Det er ikke noe overraskende i Le Pens budskap: en sedvanlig antielitistiske arbeiderklassepatriotisme som angriper internasjonale finansmakter og det fremmedgjorte byråkratiet i Brussel. Og faktisk danner Le Pen en klar kontrast til de sterile europeiske teknokratene: Når hun tar opp vanlige folks bekymringer, bringer hun lidenskapen tilbake til politikken. Selv enkelte desorienterte venstrefolk har falt for fristelsen til å forsvare henne: Hun avviser de ikke-valgte finansteknokratene i Brussel som brutalt følger interessene til den internasjonale finanskapitalen og forbyr enkeltlandene å prioritere velstanden til deres egen befolkning. Slik fronter hun en politikk som skal være i kontakt med det som bekymrer og opptar vanlige arbeidsfolk – hennes partis fascistiske utbrudd tilhører visstnok fortiden. Det som forener Le Pen og de europeiske venstrefolkene som sympatiserer med henne, er deres felles avvisning av et sterkt EU, og en tilbakevending til nasjonalstatenes fulle suverenitet.

«Ok, dere knuser egg over hele Europa, men hvor er omeletten dere har lovet oss?»

Problemet med denne felles avvisningen er at Le Pen ikke leter etter uroens årsaker i de mørke hjørnene hvor de faktisk befinner seg, men under lyset, fordi man ser bedre der. De begynner med det riktige premisset: Den mislykkede sparepolitikken til ekspertene i Brussel. Da den rumenske sosialisten og forfatteren Panait Istrati besøkte Sovjetunionen på 1930-tallet, i tiden med de store utrenskningene og skueprosessene, forsøkte en sovjetapologet å overbevise ham om at vold mot fiendene var nødvendig med ordtaket «Du kan ikke lage en omelett uten å knuse noen egg». Istrati svarte tørt: «Ok, jeg ser de knuste eggene, men hvor er omeletten din?» De samme kan vi si om sparepolitikken teknokratene i Brussel har påtvunget: «Ok, dere knuser egg over hele Europa, men hvor er omeletten dere har lovet oss?»

Det minste man kan si er at den økonomiske krisen fra 2008 gir solide bevis på hvordan det ikke er folket, men ekspertene selv, som ikke vet hva de holder på med. I Vest-Europa ser vi nå at våre ledere vet stadig mindre hvordan de skal styre. Se hvordan EU takler krisen i Hellas: De presser Hellas til å tilbakebetale gjeld, men samtidig ruinerer de landets økonomi og sørger for at gjelden aldri vil bli tilbakebetalt. I desember 2012 publiserte IMF selv forskning som viste at den økonomiske skaden fra aggressive sparetiltak kan være tre ganger større enn tidligere antatt, dermed motsa de sitt eget råd om sparing for å løse krisen i eurosonen. Først da innrømmet IMF at å tvinge Hellas og andre gjeldsrammede land til å redusere underskuddene for raskt var kontraproduktivt, først da, etter at flere hundre tusen jobber hadde gått tapt på grunn av slike «feilberegninger».


Europa er en global visjon

Det er som om gjeldens leverandører og oppsynsmenn bebreider de forgjeldede landene for ikke å føle nok skyld – de anklages for å føle seg uskyldige. Se bare på EUs press på Hellas for å innføre sparetiltak – dette presset passer perfekt til det psykoanalysen kaller overjeg. Overjeget er ikke en etisk aktør, men en sadistisk aktør som bombarderer subjektet med umulige krav, som på obskønt vis nyter at subjektet ikke klarer å oppfylle dem. Overjegets paradoks er, som Freud så så klart, at jo mer vi adlyder dets krav, jo skyldigere føler vi oss. Forestill deg en ond lærer som gir sine elever umulige oppgaver, og så gliser sadistisk når han ser angsten og panikken bre seg i klasserommet. Dette er det som er så fryktelig feil med EUs krav og ordre: De gir ikke Hellas en sjanse, fordi Hellas’ sammenbrudd er en del av spillet.

Her finner vi det sanne budskapet til de «irrasjonelle» folkelige protestene i hele EU: De som protesterer vet godt at de ikke vet, de later ikke som om de har enkle og raske svar, men instinktet deres sier dem at de som sitter med makten heller ikke har svarene. I dagens Europa leder de blinde de blinde. Sparepolitikk er ikke vitenskap, ikke en gang i videste forstand. Det ligner heller en samtidig form for overtro – en slags spontan reaksjon på en ugjennomtrengelig kompleks situasjon, en blind sunn fornuft-reaksjon som sier «noe gikk galt, vi er på et vis skyldige, vi må betale prisen og lide, så la oss gjøre noe som smerter og bruke mindre …» Sparetiltakene er ikke «for radikale», som enkelte venstrekritikere hevder, de er snarere tvert imot for overfladiske. De er et forsøk på å unngå krisens faktiske røtter.

Men kan ideen om et forent Europa reduseres til et brusselsk teknokratstyre? Beviset på at det ikke er tilfellet er at USA og Israel, to stater som er besatt av ideen om suverenitet, på et dypt og ofte svært tilslørt nivå oppfatter EU som selve fienden. Denne oppfatningen, nedtont i den offentlige diskursen, selvfølgelig, eksploderer i dens underjordiske obskøne tvilling, den høyreekstreme kristenfundamentalistiske politiske visjonen med dens maniske frykt for en ny verdensorden: Obama er i hemmelig sammensvergelse med FN, internasjonale styrker vil intervenere i USA og sette alle sanne amerikanske patrioter i konsentrasjonsleirer – allerede for noen år siden fantes det et rykte om at latinamerikanske tropper hadde begynt å bygge konsentrasjonsleirer på prærien i Midtvesten.

Denne konspirasjonsteorien brukes av innbitte kristenfundamentalister, eksempelvis i bøkene til Tim LaHaye – tittelen på en av LaHayes romaner peker i denne retning: The Europa Conspiracy. USAs sanne fiende er ikke muslimske terrorister, de er bare marionetter manipulert i det skjulte av europeiske ateister, Antikrists sanne styrker som vil svekke USA og etablere en ny verdensorden under FNs herredømme. På et sett har de rett: Europa er ikke bare en geopolitisk maktblokk blant andre, Europa er også en global visjon som i siste instans er uforenlig med nasjonalstatene, en visjon om en transnasjonal orden som garanterer visse rettigheter (velferd, frihet). Denne dimensjonen ved EU er nøkkelen til å forstå Europas såkalte svakhet: Det finnes en overraskende korrelasjon mellom europeisk forening og Europas tap av global militærpolitisk makt.


Sivilisert høyreekstremisme

Så hva er galt med teknokratene i Brussel? Ikke bare deres politikk, deres falske ekspertise, men også deres modus operandi. Dagens grunnleggende politiske modus er en avpolitisert ekspertstyrt administrering og koordinering av interesser. Den eneste måten å introdusere lidenskap i dette feltet på, å aktivt mobilisere folk, er med frykt: frykt for innvandrere, frykt for kriminalitet, frykt for gudløs seksuell perversjon, frykt for en overdimensjonert stat med den høye skattebyrden det medfører, frykt for miljøkatastrofe, frykt for trakassering (politisk korrekthet er en eksemplarisk liberal form for fryktpolitikk). Progressive liberalere er, selvsagt, skremt av den populistiske rasismen. Men et nærmere blikk avslører raskt hvordan deres multikulturelle toleranse og respekt for de (etniske, religiøse, seksuelle) andre, deler et grunnleggende premiss med innvandringsmotstanderne: Frykten for de andre er tydelig i liberalernes besettelse av trakassering. Den andre er ok, men bare så lenge dennes nærvær ikke er påtrengende, så lenge den andre ikke er en ordentlig annen.

Dermed er det ikke overraskende at temaet toxic subjects vinner terreng. Begrepet kommer fra populærpsykologien som advarer oss mot følelsesmessige vampyrer som tærer på oss der ute, men det strekker seg langt utover umiddelbart mellommenneskelige relasjoner: predikatet ’giftig’ dekker en rekke egenskaper som tilhører totalt forskjellige nivåer (naturlig, kulturelt, psykologisk, politisk). Det kan være en innvandrer med en dødelig sykdom som bør bli satt i karantene; en terrorist med dødbringende planer som bør forhindres; en fundamentalistisk ideolog som bør ties i hjel fordi han sprer hat; en forelder, lærer eller prest som misbruker og korrumperer barn. Det som er toxic, er i siste instans den utenlandske naboen som sådan, slik at det endelige målet for alle normer som regulerer mellommenneskelige relasjoner er å sette i karantene eller i det minste å nøytralisere og begrense denne giftige dimensjonen.

I dag finner vi en hel rekke produkter på markedet som er fratatt sine skadelige egenskaper: kaffe uten koffein, fløte uten fett, alkoholfritt øl. Og vi kunne fortsette listen: Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powells doktrine om krig uten døde (på vår side, selvfølgelig) som krig uten krig, samtidens redefinering av politikk som ekspertadministrering som politikk uten politikk, eller dagens tolerante liberale multikulturalisme som en erfaring av den andre uten dennes annenhet – den koffeinfrie andre som danser fascinerende danser og har en økologisk sunn holistisk tilnærming til virkeligheten, mens trekk som konebanking forblir ute av syne.

Er ikke denne detox-en av innvandreren (den andre) hovedpoenget til Nigel Farages UKIP? Farage gjentar stadig at han ikke er mot fremmedarbeidere i Storbritannia, at han setter stor pris på hardtarbeidende polakker og deres bidrag til den britiske økonomien. Da LBC spurte ham om hvorfor han sa at folk ikke ville likt å ha rumenere boende i naboleiligheten, ble kontrasten umiddelbart trukket til tyske naboer – det som bekymret ham, sa han, var at folk med kriminelle rulleblad fikk lov til å reise inn i Storbritannia. Dette er politikken til den «siviliserte» innvandrerfiendtlige høyresiden: detox av naboen – gode tyskere versus slemme rumenere eller romfolk. Denne ideen om en detox av Naboen gir en fri passasje fra det direkte barbariet til et barbari med et menneskelig ansikt. Under hvilke betingelser oppstår det?


Forening av to ytterpunkter

Walter Benjamins gamle tese om at all framvekst av fascisme vitner om en mislykket revolusjon, er ikke bare fortsatt gyldig, men kanskje mer presis enn noensinne. Høyreliberalere liker å peke på likhetene mellom «ekstremisme» til høyre og til venstre: Hitlers terror og leirer imiterte bolsjevikenes terror, leninistpartiet lever videre i dagens Al-Qaida. Men viser ikke dette heller hvordan fascisme erstatter (tar plassen til) en mislykket revolusjon? Fascismens framvekst er venstresidens nederlag, men også et bevis på at det fantes et revolusjonært potensial, en misnøye, som venstresiden ikke klarte å mobilisere. Stemmer ikke dette også for dagens «islamske fascisme»? Henger ikke framveksten av radikal islam uløselig sammen med den sekulære venstresidens bortfall i muslimske land?

I dag framstilles Afghanistan som verdens mest fundamentalistiske islamske land, men hvem husker fortsatt at for førti år siden var det et land med en sterk sekulær tradisjon og et mektig kommunistparti som tok makten uavhengig av Sovjetunionen? Som Thomas Frank har vist, gjelder det samme for Kansas, USAs hjemlige versjon av Afghanistan: Den samme delstaten som på 1970-tallet var en bastion for venstreradikal populisme, er i dag en bastion for kristenfundamentalisme.1 Og det samme gjelder for Europa: Det venstreradikale alternativets nederlag overfor den globale kapitalismen skaper innvandrerfiendtlig populisme.

Selv i tilfeller av klart fundamentalistiske bevegelser, bør vi ikke overse den sosiale bestanddelen: Taliban blir regelmessig framstilt som en fundamentalistisk islamistgruppe som styrer med terror. Men da de våren 2009 tok kontroll over Swat-dalen i Pakistan rapporterte New York Times at de skapte et «klasseopprør som utnytter det dype gapet mellom en liten gruppe velstående jordeiere og deres jordløse leietakere».2 Hvis Taliban, med sin utnyttelse av fattige bønders elendige situasjon, «må få alle alarmklokker til å ringe om det stadig overveiende føydale Pakistan», hva forhindret Pakistans liberale demokrater og USA i å «dra fordel» av denne situasjonen og forsøke å hjelpe de jordløse bøndene? Den sørgelige implikasjonen av dette faktum er at Pakistans føydalkrefter er det liberale demokratiets «naturlig allierte». Og det samme gjelder, mutatis mutandis, for Farage og Le Pen: Deres framvekst er baksiden av den radikale venstresidens bortgang.

Det skremte liberalere bør lære av dette er følgende: Bare en radikalisert venstreside kan redde det som er verdt å reddes av den liberale arven. De sørgelige utsiktene som henger over oss hvis det ikke skjer er foreningen av to ytterpunkter: et styre av navnløse finansteknokrater som bærer en maske av populistiske pseudo-lidenskaper.

Oversatt av R.N.

Slavoj Zizek er filosof.