Arnested for den palestinske motstanden

Gaza tok imot 200 000 palestinske flyktninger fordrevet av Israel i 1948. Under elendige levekår vokste det her fram en politisk bevissthet og motstandsvilje, som Israel i over 60 år har prøvd å kvele med ekstrem brutalitet.

Etter å ha mistet styrken sin da fristerinnen Dalila klippet håret hans, faller hebreeren Samson i hendene på filisterne – hvor navnet Palestina stammer fra – som stikker ut øynene på ham. En dag henter de ham for å ha det moro med ham: «Samson tok tak rundt de to midtsøylene som huset hvilte på, den ene holdt han i med høyre arm og den andre med venstre. Så la han seg mot dem. Samson sa: «La meg dø sammen med filisterne!» Han tok i av all kraft. Da styrtet huset sammen over byhøvdingene og over alt folket som var der. Og dem han drepte da han døde, var flere enn dem han hadde drept mens han levde.» Den kjente fortellingen fra Bibelen utspiller seg i Gaza, hovedstaden til filisterne, hebreernes fiendefolk.

Gaza har i uminnelige tider vært et veikryss for handelsrutene mellom Europa og Asia, mellom Midtøsten og Afrika. Helt siden antikken har ulike stormakter kjempet om kontroll over byen og området, fra faraoenes Egypt og Romerriket til Det bysantinske riket. Det er her, i år 634, at Bysants beseires for første gang av tilhengerne av en den gang ukjent religion, islam, hvis profet Mohammed hadde gått bort to år tidligere. Gaza forble under muslimsk styre helt fram til første verdenskrig, med noen kortere og lengre mellomspill: korsfarerrikene, mongolsk invasjon, Napoleons ekspedisjon. «Like lett å ta som å miste,» skriver Jean-Pierre Filiu i sin grundige bok om området, Histoire de Gaza.1 Porten til Palestina ble erobret fra Det osmanske riket av den britiske generalen Edmund Allenby 9. november 1917, og ga den britiske hæren fri passasje til Jerusalem som den inntok 11. desember.


200 000 flyktninger

For britene dreide det seg ikke bare om å kaste sultanen, som var alliert med Tyskland og Østerrike-Ungarn, men også om å sikre seg kontrollen over et strategisk område og beskytte østflanken til Suez-kanalen, pulsåren i det britiske imperiet som den sentrale kommunikasjonsåren mellom India og London. Britene stoppet dermed Frankrikes ambisjoner i det hellige land. I 1922 ga Folkeforbundet britene mandat til å administrere territoriet som da fikk navnet Palestina, og inkluderte Gaza. De hadde også som mål å følge opp «Balfour-løftet»,2 det vil si bidra til å skape et jødisk nasjonalhjem og oppmuntre til sionistisk innvandring, noe de gjorde med stor iver fram til 1939.

Gaza og omlandet deltar i alle kampene til de muslimske og kristne palestinerne, både mot den sionistiske koloniseringen og det britiske nærværet. De deltar i det store palestinske opprøret i 1936–1939, som britene til slutt knuser. Dette nederlaget fratar palestinerne i lang tid all politisk retning og overlater det til de arabiske regjeringene å tale deres sak – i den grad de gjør det.

15. mai 1948, dagen etter staten Israel ble erklært, går de arabiske hærstyrkene inn i Palestina. Første krig, første nederlag. Territoriet staten Palestina skulle ha ifølge delingsplanen FNs generalforsamling vedtok 29. november 1947 ble stykket opp. Israel annekterer en del (spesielt Galilea), Jordan absorberer vestbredden av Jordanelva, kjent som Vestbredden. Gazastripen – et område på 360 kvadratkilometer med byene Gaza, Khan Yunis og Rafah – blir underlagt egyptisk militæradministrasjon, men forblir det eneste palestinske territoriet som ikke underkastes utenlandsk suverenitet. De 24 000 innfødte tar imot mer enn 200 000 flyktninger fordrevet av den israelske hæren. Disse lever under elendige forhold, men håper snart å vende tilbake til sine hjem. Dette massive flyktningenærværet og områdets spesielle status gjør Gaza til et av sentrene for en palestinsk politisk renessanse.


Arabiske nasjonalisme

På tross av den egyptiske kontrollen – utøvd av kongen og senere «de frie offiserene» som kaster ham 23. juli 1952 – organiserer palestinerne seg på et autonomt vis, de gjennomfører geriljaaksjoner mot Israel og demonstrerer mot alle forsøk på å bosette flyktningene permanent i Gaza. Allerede på denne tiden tyr Israel til brutale represalier, hvor en ung og ennå ukjent offiserer bemerker seg med sin brutalitet: Ariel Sharon.

28. februar 1955 leder Sharon et raid mot Gaza som tar livet av 36 egyptiske soldater (i tillegg til to sivile) og åtte israelere. Raidet får Nasser til å endre Egypts utenrikspolitikk. Hittil var han av mange blitt sett som USA-vennlig, men nå beslutter han, midt i den kalde krigen, å nærme seg Sovjetunionen. På vei til Bandung-konferansen i mars 1955, hvor den alliansefrie bevegelsen oppstår, møter han Kinas utenriksminister Zhou Enlai, som også er på vei til Bandung. Han spør ham om sovjeterne vil akseptere å levere våpen til Egypt. Svaret lar vente på seg, men 30. september annonseres til slutt en avtale om levering av tsjekkoslovakisk materiell. Sovjetunionen bryter dermed det vestlige monopolet på våpensalg til Midtøsten og gjør en brakentré.3

Men Nasser presses også til å gi palestinerne på Gaza litt mer frihet til å organisere seg i kampgrupper. 26. juli 1956 nasjonaliserer han kanalselskapet i Suez. Israel, Frankrike og Storbritannia angriper Egypt og erobrer Sinai-halvøya og Gazastripen, som blir under israelsk kontroll fram til mars 1957. Motstandsbevegelser organiserer seg. Tapene i okkupasjonen er store, «verdens mest moralske hær» begår flere massakre mot sivile. I Khan Yunis blir flere dusin personer stilt opp mot en vegg og likvidert med maskingevær, andre blir skutt med pistoler. Mellom 272 og 515 mennesker blir drept slik.4Når Israel, etter press fra USA, trekker seg ut av Sinai og Gaza, er Nassers popularitet på topp, i likhet med den revolusjonære arabiske nasjonalismen. I flyktningleirene ser en ny generasjon i eksil denne strømningen som svaret på nederlaget i 1948–1949. Denne generasjonen vil arbeide i organisasjoner som George Habashs Den panarabiske bevegelsen av arabiske nasjonalister, Baath-partiet eller ulike nasseriske bevegelser. For denne generasjonen er arabisk enhet veien til frihet for Palestina.


Palestinsk comeback

Fra deres erfaring i Gaza vil en håndfull unge folk trekke motsatt konklusjon. De hadde konfrontert Israel direkte og sett at den arabiske støtten, selv Nassers støtte, kommer med vilkår – mange av dem vil dessuten havne i egyptiske fengsler. Palestinerne må selv frigjøre Palestina, mener de. I 1959 samler de seg rundt Yasir Arafat, som selv hadde søkt tilflukt i Gaza i 1948, og grunnlegger Fatah, et baklengs arabisk akronym for «den palestinske nasjonalbevegelsen». Blant disse militante gazaerne som senere skal spille en sentral rolle på 1970- og 1980-tallet, er Salah Khalaf (Abu Iyad), Khalil el-Wazir (Abu Jihad) som blir nestleder i Fatah og drept av israelerne i Tunis i 1988, og Kamal Adwan, drept av en israelsk kommandogruppe i Beirut i 1973.

I avisen Falistinouna («Vårt Palestina», utgitt i Beirut fra 1959 til 1964) skriver de: «Alt vi krever, er at dere [de arabiske regimene] omringer Palestina i en defensiv mur og ser på kampen mellom oss og sionistene.» Og: «Alt vi vil, er at dere [de arabiske regimene] fjerner hendene deres fra Palestina.»5 Det krever utvilsomt et visst mot, i en tid da Nassers popularitet er på topp, å komme med slike kjetterske formuleringer.

Men på midten av 1960-tallet begynner vinden å snu etter at unionen mellom Egypt og Syria (1958–1961) mislykkes og avslører at araberlandene ikke klarer å snu utviklingen. Den algeriske frigjøringskampen, som seirer i 1962, blir et forbilde. I januar 1956 gjennomfører Fatah sine første militæraksjoner mot Israel og militante aktivister fra andre organisasjoner strømmer til, noe som viser at en arabisk enhet blir stadig mindre sannsynlig. Nederlaget i seksdagerskrigen i juni 1967 gjør at Fatah blir en mektig kraft og tar, med Nassers godkjennelse, kontroll over Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). I februar 1969 blir Arafat formann i PLO. Palestinerne er igjen blitt en viktig aktør i den regionale politikken, og Gaza bidrar i stor grad til dette comebacket.


Den første intifadaen

Hva skjedde i territoriet i denne perioden? Under den israelske okkupasjonen ble det organisert en militær motstandsbevegelse som omfattet en rekke organisasjoner, med unntak av Det muslimske brorskapet, som holdt seg til sosialt arbeid. Det første angrepet mot okkupasjonshæren fant sted 11. juni 1967, like etter at Egypt og de arabiske landene hadde inngått våpenhvile med Israel. Den væpnede motstanden fortsatte fram til 1971. Først med brutaliteten til Sharons tanks og utallige utenomrettslige henrettelser tok den slutt. Men om militærmotstanden var knust, kom det stadig flere politiske initiativ, spesielt forbindelsene til Vestbredden, som var svært få forut for 1967. Nå sluttet de ulike lederne opp om PLO, som de anerkjente som «eneste representant for det palestinske folket».

Kun Muslimbrødrene nektet. De hadde fått et solid fotfeste med sitt sosiale arbeid og ble tolerert av okkupasjonsmakten, som så dem som en motvekt til hovedfienden, PLO. Mujamma’ al-Islami («Islamsk senter») ble grunnlagt i 1973 av sjeik Ahmed Yassin og senere gjort lovlig av okkupanten. Men organisasjonens avventende holdning – tiden for væpnet motstand var ennå ikke inne – skapte splittelse innad hos Muslimbrødrene, en splittelse som endte med opprettelsen av Islamsk Jihad på begynnelsen av 80-tallet.

I desember 1987 bryter den første intifadaen, «steinkasteropprøret», ut på Gaza. Den får to store konsekvenser. Muslimbrødrene endrer strategi når de oppretter Den islamske motstandsbevegelsen (Hamas), som deltar i intifadaen, men nekter å danne felles front med de andre organisasjonene. PLO bruker på sin side opprøret til å styrke sin troverdighet og forhandle fram Oslo-avtalen, som Arafat og den israelske statsministeren Itzhak Rabin undertegner i Washington 13. september 1993. 1. juli 1994 etablerer Arafat Den palestinske selvstyremyndigheten.


Undertrykking, vold og fordriving

Resten av historien kjenner vi så altfor godt: avtalen mislykkes, de ulovlige bosettingene øker, den andre intifadaen (fra september 2000), Hamas’ seier i de første demokratiske valgene i Palestina i 2006 hvorpå vestlige land nekter å anerkjenne den nye regjeringen, alliansen mellom en fraksjon av Fatah og USA for å gjøre slutt på Hamas, Hamas’ maktovertakelse i Gaza i 2007, og den påfølgende blokaden for de halvannen million innbyggerne.

Den israelske hæren trakk seg ut i 2005 – uten noen koordinering med Selvstyremyndigheten – men Gazastripen har forblitt okkupert. Adgangen fra land, vann og luft er avhengig av Israel. Palestinerne nektes også tilgang til store deler av territoriet (tretti prosent av den dyrkbare marken langs grensen) så vel som havet utenfor seks nautiske mil (redusert til tre mil etter operasjonen i juli). Israelerne fortsetter å kontrollere livet til sivilbefolkningen. Blokaden Israel innførte i 2007 kveler befolkningen, på tross av unisone, men bare verbale, fordømmelser fra verdenssamfunnet, inkludert USA.

Etter tilbaketrekningen har Israel gjennomført tre store operasjoner mot territoriet: desember 2008–januar 2009, november 2012 og juli 2014. Så lenge blokaden ikke heves, så lenge palestinerne ikke får en egen uavhengig stat, vil en ny våpenhvile bare være en pause. De Gaulle forutså på en berømt pressekonferanse 27. november 1967 etter seksdagerskrigen: «Okkupasjonen kan ikke fortsette uten undertrykking, vold og fordriving», den vil skape den «motstanden [som Israel] kaller terrorisme».

Oversatt av R.N.