Bli aksjonær i et menneske!

Nye selskaper som Upstart, Pave og Lumni vil gjøre metaforen menneskelig kapital til virkelighet.

Da Xavier Dorison og Thomas Allart lagde tegneserien HSE. Human Stock Exchange så de på den som science fiction. Men snart kan den gå for å være en dokumentar. Settingen er som følger: Når økonomien i de industrialiserte landene utslettes av en krise uten sidestykke i historien, synes bare en finansverdi å ha overlevd: mennesket. Samfunnets «vinnere» kan notere seg på en egen børs og få summen på kapitaliseringen. De heldige velges ut etter drastiske kriterier – yrke, inntekt, men også sivilstatus, glukosenivå, «sosio-relasjonell koeffisient» – og betaler en del av inntektene sine som utbytte til aksjonærene.

Det svært så virkelige mennesket Adam Steege kunne vært en av personene i HSE. For å finansiere sitt nystartede selskap for kirurgisk utstyr lagde han en profil på crowdfunding-nettstedet Upstart som ble etablert i 2012. Mens det på tradisjonelle folkefinansieringsnettsteder, som Ulule, er prosjekter som selges til investorene, er det på Upstart enkeltindividet som legges ut på markedet. Steeges CV har åpenbart vært overbevisende: Den 27 år gamle Columbia-utdannede ingeniøren hentet inn 60 000 dollar fra 26 investorer, som han nå skylder seks prosent av sin årsinntekt i ti år.

Flere hundre amerikanere har tegnet human capital contracts på nettsteder som Upstart, Pave og Lumni. Pengene de får kan de bruke på alt mulig: bygge opp et selskap, skaffe seg en utdannelse, tilbakebetale studielån, men også finansiere en turné, en filminnspilling eller et sportsarrangement. Nettstedene fungerer litt forskjellig: Hos Upstart utbroderer kandidatene om sine karrierer og prosjekter, mens plattformen lager en projeksjon av deres forventede framtidige inntekt. Investorene, kalt backers, satser på de de liker i bytte mot en andel (inntil sju prosent) av deres framtidige inntekter i et avgrenset tidsrom (fra fem til ti år). Upstart tar tre prosent av midlene som samles inn i gebyr.


Avkastning på åtte prosent

Fra investorenes perspektiv er dette opplegget interessant fordi det er lite risikabelt: Et oppstartsselskap går konkurs i tre av fire tilfeller,1 mens en amerikaner med utdannelse fra Harvard eller Columbia har 99 prosent sjanse til å «lykkes» – og å få store inntekter. Selv om de mislykkes på sitt første forsøk, har de som regel den nødvendige menneskelige kapitalen til å komme seg fort på beina igjen. Når man investerer i en person snarere enn et selskap, kan man trygt stole på sosiale karrierers forutsigbarhet og stabilitet.

Den eksakte statusen til disse hybridkontraktene er ikke helt klar. De fungerer som lån for en tidsavgrenset periode, men beløpet på tilbakebetalingen er ikke fastsatt (slik en rente er): den avhenger, som aksjer, av personenes resultater. Uansett om the backers anses som kreditorer eller aksjonærer, garanterer Upstart at de vil få en avkastning på minst åtte prosent, hvis nivået på de genererte inntektene samsvarer med deres estimater.

Det kan være at et vanlig banklån i siste instans vil være billigere for de unge gründerne, men dette systemet har andre fordeler. For det første må de ikke betale i de årene de ikke tjener noe, og kan dermed ta stor risiko. Dessuten er det ingenting som hindrer dem, juridisk sett, i å bli geitebønder på en økofarm i Idaho. Og ikke minst får de gryende gründerne råd og et nettverk fra investorene som har all interesse av å åpne adressebøkene og gi dem kunnskap. Det finnes også mekanismer for å unngå at gründeren til framtidens Facebook eller Instagram tvinges til å betale millioner til sin mesen, blant annet et tak for hvor mye de må betale.


Arbeidskraft som finansprodukt

Disse nettstedene gir full mening til det berømte uttrykket «menneskelig kapital», definert av OECD som «helheten av kunnskaper, ferdigheter, kompetanse og egenskaper som legger til rette for å skape personlig, sosial og økonomisk velvære».2 Begrepet dukket opp på 1960-tallet og ble svært populært innen human resources på 80-tallet og har siden vært en retorisk trope i den nyliberale ideologien om individet som sin egen bedriftsleder: På samme måte som fysisk kapital (fabrikker, maskiner) er en verdikilde for bedrifter, er det opp til hver enkelt å få sin «menneskelige kapital» til å blomstre, særlig gjennom livslang læring. Men med firmaer som Upstart har vi gått fra metafor til virkelighet. Steeges kapital har en eksplisitt tallfestet markedsverdi, og en forventet avkastning for aksjonærene.

»Fotballspillere kan bli de første fysiske personene som tar steget fra varegjøringen til finansaliseringen av mennesket.»

Om denne selvpålagte varegjøringen kan virke ubehagelig, er den egentlig bare en rå eksplisering av et fenomen som er like gammelt som kapitalismen og lønnsarbeidet. Kapitalismen er riktignok fintfølende nok til å skille mellom «arbeideren» og «arbeidskraften» – det vil si at lønnsmottakeren, i motsetning til slaven, eier seg selv og bare leier bort «kraften» sin mot lønn. Varegjøringen av lønnsmottakeren er dermed begrenset til et bestemt arbeid i et gitt tidsrom. Men om dette skillet er berettiget – i praksis er ikke lønnsarbeideren en slave – er det ikke desto mindre flytende: yrkesskader er et av mange bevis på kravet til, om ikke ofringen av, arbeiderens kropp. Bes ikke bedriftsledere også gi bedriften sin kreativitet, hukommelse, motivasjon, personlighet, sosiale relasjoner, det vil si hele sitt liv? Slik de skumleste fortellinger kan bli virkelighet, synes begrepet menneskelig kapital som den meste presise beskrivelsen på den mobiliseringen av kropp og sjel som nyliberalismen faktisk krever av lønnsmottakerne.

Men her gjør man seg klar til å ta et nytt steg. Er arbeidskraften selv i ferd med å gå fra å være en vare til å bli et finansprodukt? Dette forutsetter at det er mulig å gjøre arbeidskraft om til verdipapirer, som gir eierne en kontantstrøm og som kan kjøpes og selges på et sekundærmarked. Når investorene ikke eier en fysisk eiendom, men enkle kontrakter, har de hele tiden muligheten til å trekke seg ut fra investeringen. Sagt på en annen måte, de har eierskap til likviditet.


Sportsspekulasjon

Alt kan potensielt bli gjort til en finansverdi: et fat olje, et kilo hvete, egenkapitalen til et selskap, statsgjeld, retten til å forurense. Kan Steeges arbeidskraft bli det også, som i Dorison og Allarts dystopiske tegneserie? Bare delvis. «Verdipapiret Steege» har en tallfestet markedsverdi, beregnet av Upstarts algoritme, og den gir utbytte til eierne. Men Steege forblir for øyeblikket en og udelelig: Han er ikke delt opp i flere verdipapirer. Og det av den grunn at det ennå ikke finnes noe sekundærmarked der investorene kan selge ham stykkevis.

Men vi bør ikke bli overrasket om et slikt marked oppstår, for det eksisterer allerede på sportsfeltet, hvor varegjøringen riktignok har en særegen form. Klubbene kjøper forskjellige stjerner på overgangsmarkedet, selv om de teknisk sett kjøpes fri fra tidsavgrensede kontrakter. Fotballspillere kan raskt bli de første fysiske personene som tar steget fra varegjøringen til finansaliseringen av mennesket.

Kjøp av andeler i fotballspillere er forbudt i England og Frankrike, men er allerede utbredt i Brasil, Argentina, Portugal og Spania. Over tusen spillere i verden tilhører hegdefond, disse kjøper dem som oftest fra klubber med økonomiske problemer. For 2,6 millioner euro overførte FC Porto i 2011 en tredjedel av kontrakten til den unge franske spilleren Eliaquim Mangala til Doyen Sport, et datterselskap av et hedgefond spesialisert på uranutvinning. I dette tilfellet dreier det seg ikke for investorene om å slå kloa i en prosentandel av kontantstrømmen spilleren genererer, men om å få en avkastning når kontrakten videreselges.

Men andelene i Mangala er ikke børsnotert: De er fortsatt i det uoversiktlige feltet av private equity og selges og kjøpes dermed av spesialiserte hedgefond. Fotballspilleren kan deles i biter og spres mellom klubben og ulike spekulasjonsfond, men fotballspillermarkedet er fortsatt lite likvid.

Men ingenting hindrer det i prinsippet å bli det. Den kaliforniske handelsplattformen Fantex ønsker å ta skrittet fullt ut og børsnotere idrettsstjerner. Fantex forsøker nå å skaffe 10,5 millioner dollar fra investorer som er rede til å satse på den amerikanske fotballstjernen Arian Foster. Ambisjonen er å selge 1,05 millioner andeler i Foster til det store publikum, for ti dollar stykket. Hvis Fantex klarer å hente inn disse midlene, vil Foster få ti millioner dollar, Fantex de resterende 500 000 og aksjonærene 20 prosent av spillerens årsinntekt.


Studenter med økonomisk potensial

Det er lett å forestille seg at en slik verdipapirisering vil spre seg til andre felt. I en hypotetisk nær framtid kan andelen i en student kjøpes og selges uten at studenten nødvendigvis blir informert. Men hvis denne finansialieringen av menneskelig kapital skal tas helt ut, må den masseproduseres og standardiseres. Finanssektoren er alltid på jakt etter likvide midler og trenger store og dype sekundærmarkeder, hvor verdipapirene kan omsettes. Men en fotballstjerne til 20 millioner euro er en for svak økonomisk basis til å holde oppe et marked med et tilstrekkelig transaksjonsvolum til å garantere eierskap av likviditet. Derfor vil finanssektoren anstrenge seg for å innlemme maksimalt med menneskelig kapital og strømlinjeforme den for å samle den i strukturerte produkter eller børsindekser.

Det er dette øyeblikket de interesserte investorene kan oppleve en viss skuffelse. For en slik masseproduksjon for markedet risikerer raskt å ledsages av en kvalitets-nedgang. Upstart velger riktignok bare ut kremen av kremen, nemlig unge nyutdannede fra de beste universitetene. Men etter at landets elite har blitt mobilisert, kan andre selskaper bli mindre selektive på kvaliteten til kandidatene som tilbys investorene. På samme måte som investeringsbankene fetet seg opp på boliglån til fattige, såkalte subprimelån, og satte dem sammen i pakker for å gjøre dem til strukturerte produkter med «AAA»-stempel, er det ikke vanskelig å forestille seg at klaser av «kontrakter på menneskelig kapital» av tvilsom kvalitet kan settes sammen i nye eksotiske finansprodukter som kan prakkes på pensjonsfondene.

At lettlurte investorer plutselig blir sittende på råtne verdier er utvilsomt synd, men det finnes langt skumlere utsikter her. Universitetet i Oregon har allerede opprettet et pilotprosjekt basert på et lignende prinsipp som Upstart: I stedet for å betale skolepenger (som oftest via lån), kan studentene forplikte seg til å betale tre prosent av deres framtidige inntekt i tjue år til et spesialfond forvaltet av delstaten Oregon. I siste instans betaler de som tjener best mer for utdannelsen enn de andre. Mens folk med økonomiske problemer unnslipper gjeldsbyrden.

Folkene bak dette programmet nøler ikke med å snakke om «sosial sikkerhet». Hadde de ikke vært redde for å bli latterliggjort, kunne de sagt som Louis Blanc: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov .«Men bare hvis man ser bort fra de uunngåelige konsekvensene av denne oppskriften: For å sikre sin økonomiske bærekraft vil universitetet i Oregon drives til å redusere mest mulig såkalte yrkeskvalifiserende fag og ta inn studenter etter økonomisk snarere enn intellektuelt potensial. Finansielt ingeniørskap kan gjøre mye, men det er ikke i nærheten av å realisere det kommunistiske idealet.

Oversatt av R.N.

Laura Raim er journalist.