Et spørsmål om balanse

I konflikten i Midtøsten, hvor skylden ikke er likt fordelt, innebærer «balansert» å glemme hvilken part som er okkupasjonsmakten.

Den israelske hærens straffetokt i Gaza har vekket til live en av den moderne journalistikkens mest spontane ambisjoner: retten til latskap. I mer profesjonelle termer kalles det «balanse». Slik den høyreekstreme amerikanske tv-kanalen Fox News kaller seg, ikke uten et snev av ironi, fair and balanced, rettferdig og balansert.

I konflikten i Midtøsten, hvor skylden ikke er likt fordelt, innebærer «balansert» å glemme hvilken part som er okkupasjonsmakten. Men for de fleste vestlige journalister er dette også en måte å beskytte seg mot fanatismen til de som ikke liker å høre brysomme fakta, ved å «balansere» disse mot ordene til andre kommentatorer som bortforklarer dem. Bortsett fra at vi ikke ser den samme bekymringen for balanse i andre internasjonale kriser, for eksempel i Ukraina, og det av minst to grunner. For det første burde bildene fra et utvidet blodbad i Gaza og bildene fra en rakett-alarm på en strand i Tel Aviv få balanseskålen til å helle i en viss retning. Dessuten, fordi noen av aktørene, israelerne i dette tilfellet, har profesjonelle pr-folk, mens de andre ikke har annet å gi vestlige medier enn lidelsene til sin sivilbefolkning.

Å vekke medlidenhet er ikke et effektivt politisk våpen, det er langt bedre å kontrollere hvordan hendelsene fortelles. I flere tiår har vi blitt fortalt at Israel «går til motangrep» eller «slår tilbake». Fortellingen er alltid at denne lille fredelige staten, som er så dårlig beskyttet og ikke har noen mektig alliert, likevel alltid klarer å vinne, ofte uten en skramme! For at et slikt mirakel skal skje, må konflikten starte akkurat i det presise øyeblikket når Israel klarer å framstille seg som et sjokkert offer for onde handlinger – en kidnapping, et attentat, aggresjon, et mord. Det er på denne godt oppmerkede slagmarken at kravet om «balanse» finner sted. Den ene parten indigneres av at raketter sendes mot sivilbefolkningen, den andre innvender at det israelske «motangrepet» tok langt flere liv. Kort fortalt, krigsforbrytelser overalt, uavgjort, spill ball.

Og slik glemmer man resten, det vil si det helt sentrale: den militære okkupasjonen av Vestbredden, den økonomiske blokaden av Gaza, stadig flere ulovlige bosettinger. For nyhetene synes aldri å ha tid til å ta opp slike detaljer. Hvor mange av de største nyhetsjunkiene vet, for eksempel, at mellom seksdagerskrigen og Irak-krigen, altså mellom 1967 og 2003, ble mer enn en tredjedel av FNs sikkerhetsråds resolusjoner brutt av én stat, Israel, og at resolusjonene som oftest dreide seg om kolonialiseringen av palestinske territorier? For ikke å nevne at en betingelsesløs våpenhvile i Gaza bare vil bety å videreføre et stadfestet brudd på folkeretten.

Vi kan ikke lenger stole på at den franske regjeringen skal minne om dette. 9. juli sa François Hollande, uten et ord om de mange palestinske ofre, at den israelske regjeringen hadde rett til å «bruke alle midler til å beskytte sin befolkning mot truslene», og ga dermed avkall på all balanse. Slik ble han talerør for den israelske høyresiden.

Oversatt av R.N.