Frihet, demokrati og TISA

Handelsavtalen TISA er en trist men presis indikasjon på hvordan det står til med demokratiet i de vestlige liberale demokratiene. Friheten ligger ikke lenger i det demokratiske systemet, men i en påtvungen valgfrihet som fratar oss friheten til å velge radikal endring.

Den 19. juni, toårsdagen for Julian Assanges asyl på Ecuadors ambassade i London, offentliggjorde WikiLeaks det hemmelige forhandlingsutkastet til seksjonen om finanstjenester i frihandelsavtalen Trade in Services Agreement (TISA). Utkastet er resultatet av forrige forhandlingsrunde som fant sted i Genève fra 28. april til 2. mai. Avtaleutkastet omfatter femti land og det meste av den globale handelen med tjenester. Det foreslår regler mot reguleringer, noe som vil hjelpe de multinasjonale finanskonsernene å ekspandere inn i andre land. Avtalen vil forby mer regulering av finanstjenester, på tross av at det er en nærmest unison enighet om at finanskollapsen i 2007–2008 var et resultat av manglende regulering. Dessuten er USA svært interessert i å øke datastrømmene over grensene, inkludert finans- og persondata.

Avtaleutkastet er hemmeligstemplet for å holde TISA hemmelig ikke bare under forhandlingene, men i fem år etter at avtalen eventuelt trer i kraft. TISA-forhandlingene har ikke vært regelrett sensurert, men de har knapt vært nevnt i mediene – en marginalisering og et hemmelighold som står i skarp kontrast til de potensielt verdenshistoriske konsekvensene av avtalen: Hvis den blir en realitet, vil den få globale konsekvenser og bli en slags juridisk ryggrad for en omstrukturering av verdensmarkedet. TISA vil binde framtidige regjeringer, uavhengig av hvem som vinner valgene og hva domstolene sier. Den vil pålegge restriktive rammer for offentlige tjenester, både mot å utvikle nye og å verne om eksisterende.

Er denne diskrepansen mellom mulige politisk-økonomisk konsekvenser og hemmelighold virkelig overraskende? Er det ikke heller en trist men presis indikasjon på hvordan det står til med demokratiet i dag i de vestlige liberale demokratiene? For halvannet århundre siden skrev Karl Marx i Kapitalen at markedsutvekslingen mellom arbeider og kapitalist er «et sant Eden for de medfødte menneskerettighetene. Det eneste som rår her er frihet, likhet, eiendom og Bentham».1 Den ironiske henvisningen til Bentham, den egoistiske utilitarismens filosof, gir nøkkelen til å forstå hva frihet og likhet faktisk betyr i et kapitalistisk samfunn – for å sitere Det kommunistiske manifest: «Med frihet menes under de nåværende borgerlige produksjonsforhold fri handel, fritt salg og fritt kjøp.»2 Og med likhet menes den formale juridiske likheten mellom kjøper og selger, selv om den ene tvinges til å selge sin arbeidskraft under alle omstendigheter (som dagens utsatte arbeidere). I dag kan vi si at vi har frihet, demokrati og TISA: Frihet betyr fri flyt av kapital, så vel som finans- og persondata (begge garantert av TISA) og demokrati.


Ny fase for WikiLeaks

Hovedmennene bak finanssammenbruddet i 2008 har nå blitt ekspertene som skal lede oss på den smertefulle veien mot bedre tider. Som selvgestaltede eksperter mener de at deres råd må trumfe parlamentarisk politikk, eller som Mario Monti formulerer det: «De som styrer må ikke la seg bli fullstendig bundet av parlamentarikerne.»3 Hvilken høyere makt har så nok autoritet til å oppheve beslutningene til folkets demokratisk valgte representanter? Svaret ble gitt allerede i 1998 av Tysklands daværende sentralbanksjef Hans Tietmeyer, som hyllet de nasjonale regjeringene for å prioritere «stemmegivningen til verdensmarkedene» foran «stemmene i urnene». Legg merke til den demokratiske retorikken i denne obskøne uttalelsen: Verdensmarkedene er mer demokratiske enn parlamentsvalg siden stemmeprosessen pågår permanent i disse markedene (og viser seg kontinuerlig i markedssvingningene), ikke bare hvert fjerde år, og på et globalt nivå, ikke bare innenfor nasjonalstatens grenser. Den bakenforliggende ideen er at løsrevet fra markedets (og ekspertenes) overoppsyn er parlamentarisk-demokratiske beslutninger «uansvarlige». Demokrati er dermed markedets demokrati, den permanente stemmegivningen til markedssvingningene.

«Vi erfarer stadig mer vår frihet som det den faktisk er: en byrde som fratar oss det reelle valget om endring.»

Dette er altså hvor vi står med hensyn til demokratiet, og TISA-avtalen er et perfekt eksempel på tingenes tilstand. Nøkkelbeslutningene i vår økonomi forhandles og implementeres i all hemmelighet, ute av syne, uten noen offentlig debatt, og de setter koordinatene for kapitalens uhindrede herredømme. På denne måten begrenses beslutningsrommet til demokratisk valgte politiske aktører kraftig, og den politiske prosessen handler derfor overveiende om saker som kapitalen er likegyldig til (for eksempel «kulturkriger»).

Dette er grunnen til at offentliggjøringen av TISA-utkastet markerer en ny fase i WikiLeaks’ strategi: Inntil nå har deres aktivitet i all hovedsak dreid seg om å offentliggjøre dokumenter som viser hvordan statlige etterretningstjenester overvåker og regulerer livene våre – det sedvanlige liberale temaet om individer truet av et undertrykkende statsapparat. Nå dukker en annen kontrollerende kraft opp – kapitalen – som truer vår frihet på en langt mer forvrengt måte: den perverterer selve vår forståelse av frihet.


Valgfrihetens byrde

Siden valgfrihet i våre samfunn opphøyes til den høyeste verdi, kan sosial kontroll og dominans ikke lenger framstå som krenkende for subjektets frihet – dette må anta form (og opprettholdes) av individenes egen erfaring av seg selv som frie. Det finnes en mengde varianter av en slik ufrihet skjult som dens motsetning: Når vi frarøves universell helsedekning, fortelles vi at vi får en ny valgfrihet (til å velge vår helseleverandør); når vi ikke lenger kan stole på langvarig arbeid og bes lete etter nye usikre stillinger etter noen år, fortelles vi at vi får muligheten til å gjenskape oss selv og oppdage et nytt uventet kreativt potensial skjult i vår personlighet; når vi må betale for våre barns utdannelse, fortelles vi at vi må bli «selvets bedriftsledere», handle som en kapitalist som kan velge fritt hvordan han vil investere ressursene han disponerer (eller har lånt) – på utdanning, helse, reise. Med denne konstante bombardering av påtvungen «valgfrihet», tvunget til å ta beslutninger som vi for det meste ikke en gang er ordentlig kvalifisert til (eller har nok informasjon om), erfarer vi stadig mer vår frihet som det den faktisk er: en byrde som fratar oss det reelle valget om endring.

Kanskje kaster dette paradokset et nytt lys over vår besettelse av de pågående hendelsene i Ukraina, og også ISILs framrykning i Irak, begge har fått enorm mediedekning (i skarp kontrast til tausheten om TISA). Det som fascinerer oss i Vesten er ikke det faktum at folk i Kiev sto opp for luftspeilingen om den europeiske livsstilen, men at de (i det minste så det slik ut) simpelthen reiste seg og forsøkte å ta sin skjebne i egne hender. De handlet som en politisk aktør som iverksatte en radikal endring – noe TISA-forhandlingene viser at vi i Vesten ikke lenger har valgfriheten til å gjøre.

Oversatt av R.N.

 
Slavoj Zizek er filosof.