Forandringens aktører

I september besøker den italienske filosofen Antonio Negri Litteraturhuset i Oslo og Ultima Academy. I den anledning er det verdt å spørre seg om den analysen av kapitalismen som Negri utarbeidet sammen med Michael Hardt kan hjelpe oss å forstå vår tids politiske utfordringer.

Antonio Negri. Illustrasjon: Fredrik Wilhelmsen

«Da Marx utviklet analysen av den kapitalistiske produksjonsmåte, sto denne produksjonsmåten ved sin begynnelse», påpekte Walter Benjamin i «Kunstverket i reproduksjonsalderen». Han ville vise oss at Marx’ betydning ligger i at han ga sine undersøkelser en «prognostisk verdi»: «Han trengte inn til den kapitalistiske produksjons grunnleggende forutsetninger for å lese ut av dem hva man kunne forvente av kapitalismen i framtiden. Det viste seg at man ikke bare kunne vente seg en tiltagende og skjerpet utbytting av proletariatet, men at kapitalismen til slutt også ville skape betingelser som gjorde det mulig å avskaffe den.»

Å sette en prognose for kapitalismens framtid – dette er også beskrivende for Antonio Negris ambisjoner om å oppdatere analysen av kapitalismen og den radikale politikkens muligheter sammen med den amerikanske litteraturprofessoren Michael Hardt. På samme måte som Marx tidlig forsøkte å danne et bilde av en avansert industriell kapitalisme, prøvde Hardt og Negri i Empire (Imperiet, 2000) – og senere i Multitude (2004), Commonwealth (2009) og Declaration (2012) – å vise oss hva vi kunne forvente av kapitalismen framover.


En usannsynlig bestselger

Da Imperiet kom ut i år 20001 tok det ikke lang tid før Hardt og Negris begreper om «Imperiet», «immaterielt arbeid» og «multituden» var på alle aktivister og kunstnerradikales lepper. Boka tilbød nye begreper for å forstå samfunnet, i en tid hvor nasjonalstaten, industrisamfunnet og arbeiderklassen ikke lenger spilte like dominerende roller som tidligere. Men det var noe usannsynlig over at den skulle bli en bestselger. Ikke bare snakket de om «den ukuelige letthet og glede ved å være kommunist», Negri satt også i fengsel, for angivelig å ha oppfordret til væpnet motstand mot den italienske staten på 70-tallet. Bokas grunnteser var dessuten ikke så oppsiktsvekkende, i alle fall ikke på overflaten. De var ikke de første som hevdet at industrisamfunnet var avløst av et nytt økonomisk paradigme, basert på «immaterielt» arbeid, eller at globaliseringen hadde flyttet makt fra nasjonalstatene til overnasjonale nettverk. Originaliteten lå i hvordan de innlemmet tesene i en større fortelling, der mulighetene for å skape et alternativ til kapitalismen ikke var blitt mindre etter flere tiår med nyliberalisme, men tvert imot var større enn noensinne.

«Vil man utfordre maktforholdene, må man også beskjeftige seg med maktens institusjoner.»

Prosjektet fikk stor oppmerksomhet, men blandet respons, også på venstresiden. Enkelte hyllet Hardt og Negri for å ha skrevet Det kommunistiske manifest for vår tid, mens andre stemplet dem som sjarlataner. Imperiet ble kanskje særlig lest som et viktig innlegg i globaliseringsdebatten, og dens perspektiver resonnerte godt med en optimisme som tok bolig i deler av venstresiden rundt årtusenskiftet – en optimisme som ikke bare knyttet seg til forsøk på å bygge en sosialisme for det 21. århundret i Latin-Amerika, men også til den framvoksende alterglobaliseringsbevegelsen. Med sin vektlegning av at framtidens radikale politikk ikke vil basere seg på partier og fagforeninger, men på desentraliserte nettverksbevegelser, foregrep Imperiet utrolig nok til en viss grad alterglobaliseringsbevegelsen – samtidig som den ble lest som en refleksjon over samme fenomen. For selv om boka ble utgitt i år 2000, var den ferdigskrevet allerede i 1997. I mellomtiden hadde WTO-møtet i Seattle i 1999 blitt avbrutt av demonstranter som gikk på tvers av gamle skillelinjer mellom arbeidere, bønder, miljøvernere og autonome.

Imperiet virket derfor å være på høyde med samfunnsutviklingen og de nye politiske kampene som ikke svarte til venstresidens nedarvede kategorier. Men hvilken relevans har Hardt og Negris teorier i dag når optimismen som omga demonstrasjonene synes å ha forduftet?


Immaterielt arbeid

Et hovedargument i Imperiet var at økonomien gjennomgikk et paradigmeskifte mot slutten av 1900-tallet, som var like betydningsfullt som overgangen fra jordbruk til industri. Det primære arbeidet var nå det immaterielle arbeidet i tertiærsektoren, det vil si produksjonen av serviceytelser, tjenester, kunnskap, relasjoner og kommunikasjon.

Hardt og Negri burde ha tatt større hensyn til den globale arbeidsdelingen, som gjør at en slik beskrivelse passer best på Vesten, der industrien har blitt flagget ut til lavkostnadsland. Samtidig gir de oss viktige bidrag til forståelsen av postindustrialismen, da de, særlig i Multitude og Commonwealth, gjør oss oppmerksomme på hvordan den kapitalistiske utbyttingen på stadig flere områder må forstås som en «ekspropriasjon av det allmenne». De viser til privatiseringen av naturressurser, det vi ofte omtaler som allmenninger, som for eksempel vannkraft, fiskekvoter, utmarksbeiteområder, osv. Men også til privatiseringen av immaterielle, menneskeskapte størrelser som «viten, språk, koder, informasjon, affekter». Dette skjer for eksempel når legemiddelindustrien patenterer vaksiner, i varemerkebeskyttelse og opphavsrett til ideer og kunnskap.

Ricardos teori om grunnrenten setter oss bedre i stand til å forstå denne formen for utbytting enn Marx’ arbeidsverditeori, fordi verdien ikke lenger bestemmes, ifølge Hardt og Negri, av arbeidstiden som er nedlagt i varen, slik Marx mente. I stedet dreier det seg om at eieren – av et stykke jord eller et varemerke – kan «leie» det ut eller kreve godtgjørelse for andres bruk. Men idet han gjør dette, mener Hardt og Negri at kapitalisten tilegner seg verdier som finnes og skapes uavhengig av ham. De parafraserer Marx og omtaler kapitalismen som «et vampyrregime av akkumulert dødt arbeid, som kun overlever ved å suge blodet ut av det levende.»

I sitatet ligger ikke bare en videreføring av Marx’ sammenligning av kapitalen med en «vampyr» som bare kan «holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid»,2 men også av ideer som preget den arbeideristiske marxismen Negri var med på å utvikle i Italia på 60- og 70-tallet. De så kapitalismen som et reaktivt system, som ikke selv hadde skapende kraft, men kun fanget inn arbeiderklassens kreativitet. Arbeideristene reformulerte Marx’ begrep om «selvvalorisering» – som opprinnelig viste til reproduksjonen av klasserelasjonene – til å betegne arbeiderklassens autonome evner til å skape verdier «nedenfra».

Vektleggingen av kapitalismen som et «vampyrregime» er kanskje betegnende for en svakhet i måten Hardt og Negri tidvis omtaler kapitalismen: Det kan virke som om vi ikke har å gjøre med et komplekst økonomisk system, men en figur, som nærmest har sjel og som elsker å herske. Det er likevel interessant at de viderefører nettopp denne ideen. Marx påstand om at kapitalen lignet en «vampyr» ble formulert med utgangspunkt i hans arbeidsverditeori. Her foregår utbyttingen ved at arbeideren produserer større verdier enn han får utbetalt i lønn – verdier som i stedet tilfaller kapitalisten som profitt. Men når kapitalen eksproprierer det allmenne, mener Hardt og Negri at også dette dreier seg om en form for innfangning av uavhengig skapt velstand. «Tenk på verdien til en bolig», som eiendomsutviklere tjener seg rike på, «den er ikke bestemt av det som er på innsiden, men av alt det allmenne som produseres av folk i byen.»3

Hos Hardt og Negri er ikke privat eierskap en forutsetning for god utnyttelse av ressurser. Tvert imot mener de kapitalen hindrer utvikling av produktivkreftene og fri utfoldelse av menneskelig kreativitet. Når legemiddelindustrien patenterer kunnskap innledes en prosess som ikke er til vårt felles beste, fordi kapitalinteressene ikke tar hensyn til at «[v]itenskapen ville stoppe opp hvis vår enorme samling av kunnskap, informasjon og studiemetoder ikke var allmenne».


Hinsides kapitalisme og sosialisme

For å hegne om det allmenne trenger vi nye politiske alternativer, mener Hardt og Negri. Det særegne er at de er like kritiske til sosialisme og statlig forvaltning som de er til kapitalisme og privat eierskap. De ønsker seg ikke et samfunn der ressursene blir forvaltet av sosialistiske politikere og teknokrater, men formulerer et politisk alternativ som overskrider kapitalismen og sosialismen, privat og offentlig eiendom, og i stedet baserer seg på fri tilgang til det allmenne.

Skepsisen til statlig eierskap henger sammen med Hardt og Negris generelle skepsis til politisk representasjon og forsøk på å etablere styring ovenfra: De vil ikke la demokrati reduseres til et styresett der vi kan velge våre representanter hvert fjerde år. I stedet vil de ha et absolutt demokrati, et horisontalt og direkte demokrati uten hierarkier og sentralt lederskap, hvor vi kan realisere våre iboende evner til selvstyre – et «alles styre av alle».

Visjonene kan kanskje virke besnærende, fordi de så tydelig bryter med paternalistiske trekk som har preget venstresiden. Men Hardt og Negri gir ikke overbevisende svar på hvordan et system basert på fri bruk av allmenninger skal institusjonaliseres. Det er nok av grunner til å være skeptisk til staten, også til måten den forvalter sitt eierskap på. Hvorfor skal den norske staten eie aksjer i Coca Cola og dyre eiendommer i London? Det er likevel fullt mulig å se for seg at staten kan spille en progressiv rolle i et demokratisk sosialistisk prosjekt. Et slikt prosjekt kunne vernet om det allmenne og våre felles interesser ved å kombinere et mer demokratisk offentlig eierskap med utvidet allmenningsrett.

Når Hardt og Negri i stedet foreslår et system hvor den økonomiske produksjonen og politikken sammenfaller, slik at vi gjennom produksjonen «i fellesskap skaper og opprettholder samfunnet», er det ikke bare uklart hva de ser for seg. De kan også beskyldes for å videreføre en problematisk idé som har preget mye venstreradikal tenkning, nemlig tanken om at motsigelsene vil opphøre og ting vil ordne seg – bare vi frigjøres fra staten og kapitalen. Det er også paradoksalt at de avviser statsformen og demokratisk representasjon så kontant, samtidig som Imperiet munner ut i en rekke politiske krav, som borgerlønn og retten til globalt statsborgerskap. For hvem er kravene rettet mot, hvis de ikke er rettet mot en sentral myndighet?


En spontan og elementær kommunisme

Når Hardt og Negri i Imperiet prøver å vise oss hvordan mulighetene til å overskride kapitalismen er til stede, er heller ikke det så overbevisende. Ikke ulikt filosofen André Gorz, observerer de en kontrast mellom dagens postfordistiske produksjon og den fordistiske: Rundt samlebåndet i fabrikken skulle arbeiderne kun utføre oppstykkede og tidsrasjonaliserte oppgaver, som hadde få forbindelser til det livet de levde utenfor fabrikkens vegger. I dag trekker man derimot arbeidernes kulturelle og sosiale bakgrunn inn i arbeidet, og ferdigheter man har ervervet gjennom vennskap, fritidsaktiviteter, diskusjoner og samarbeid med andre settes i arbeid og utbyttes.

Men nettopp her ser Hardt og Negri også et potensial for å overskride kapitalismen, fordi arbeiderne nå i mindre grad blir styrt av andre: Mens ledere og kapitalister i industrisamfunnet strukturerte produksjonen og tvang arbeideren til å gjenta standardiserte oppgaver, er produksjonsmidlene i det nye kunnskapsbaserte arbeidet noe arbeiderne allerede har kontroll over, i form av deres egne hjerner og kropper. Verdiskapingen i fleksible, selvstyrte arbeidsgrupper viser ifølge Hardt og Negri at kapitalister og ledere er overflødige: Ved at samarbeid i det immaterielle arbeidet ikke er pålagt eller organisert utenfra, men er «fullstendig immanent i selve arbeidsaktiviteten», blir det skapt «et potensial for en slags spontan og elementær kommunisme».

Optimismen virker ekstremt naiv og overdreven. Dette er ikke hva vi kan forvente av kapitalismen i framtiden, for å vri litt på Benjamins vurdering av Marx. Hardt og Negri er her overraskende blinde for hvordan graden av autonomi i arbeidslivet er et klassespørsmål, og fjerner vi referansen til «kommunisme», slik at bare trangen til å se framskritt og frigjøring i enhver endring står igjen, kan vi lett forveksle det med noe den evige optimisten Kathrine Aspaas kunne skrevet i en av sine kommentarer i Aftenposten.


Forandringens aktører

Når Hardt og Negri la vekt på alterglobaliseringsbevegelsen, var det fordi de mente at den kunne danne grunnlag for et nytt demokrati, fordi den med sin horisontale og desentraliserte organisering satte mennesker bedre i stand til å styre seg selv. Hvis partiet og fagforeningen kunne være passende i industrisamfunnet, ved at fabrikkens lederstrukturer ble speilet i partienes oppbygning, så mente de at vi trengte nye former for organisering, for «hvis man ikke har bruk for en sjef, men kan samarbeide desentralt, så har man heller ikke bruk for en partileder og en sentral dagsorden».4 Alterglobaliseringsbevegelsen har forsvunnet litt i bakgrunnen, men Hardt og Negri har fått fornyet aktualitet i lys av nye politiske bevegelser som har oppstått i senere år. Occupy-bevegelsen, indignados, den arabiske våren og opprørene i Wisconsin, Athen og Istanbul har utvilsomt vist den vedvarende relevansen av deres teori om horisontale nettverksbevegelser.

I deres nyeste bok, Declaration, analyserer de nettopp protestbølgen fra 2011, og skriver at manifester og profetier om revolusjonære bevegelser er overflødige, fordi «forandringens aktører allerede har tatt til gatene og okkupert offentlige plasser». Men de har selv påkalt disse bevegelsene før de tok til gatene. For det de mener kjennetegner Occupy og indignados – mangfold, horisontalitet, beslutningstagning gjennom brede deltagelsesstrukturer og avvisning av politisk representasjon – er nettopp de tingene som inngår i deres egen visjon om et potensielt revolusjonært subjekt allerede i Imperiet, nemlig multituden. Gjennom en særegen sammenfletting av innsikter fra marxismen og poststrukturalismen, reformulerte de her klassekampen: De forlot marxismens gamle tro på en revolusjonær arbeiderklasse, til fordel for tanken om at det ikke lenger var «politisk prioritet mellom ulike former for arbeidskraft: alle former for arbeidskraft er i dag sosialt produktive, de produserer i fellesskap, og deler også et felles potensial til å gjøre motstand mot kapitalens dominans». Framfor enhet gjennom felles identitet eller klasseposisjon, framholdt de muligheten av et fellesskap av forskjellighet.


Maktens institusjoner

Problemet med multituden var først at begrepet ble formulert så abstrakt at det var vanskelig å skjønne hvem de konkret siktet til. I Multitude og Declaration blir ideen forsøkt konkretisert, og alterglobaliseringsbevegelsen og Occupy trekkes fram som slike fellesskap av forskjellighet, som klarer å samle ulike grupper i en felles bevegelse, uten sentralt lederskap og uten at det blir etablert et hegemoni der en samfunnsklasse eller gruppe vinner prioritet over andre. Men de tar ikke inn over seg deres manglende gjennomslag eller måten de til slutt går i oppløsning på.

Hvis Occupy og indignados viser hvor framsynt teorien om multituden var, reflekterer de også begrensningene ved Hardt og Negris politiske tenkning, da de åpenbart mangler en strategi for å skape institusjonelle endringer. «Ikke vent på at leirene skal utvikle ledere eller politiske representanter,» var Hardt og Negris formaning i møte med okkupantene i Zuccotti Park: «Den framvoksende bevegelsessyklusen vil uttrykke seg selv gjennom horisontale deltagelsesstrukturer uten representanter. Slike småskalaforsøk i demokratisk organisering må selvfølgelig videreutvikles […], men de uttrykker allerede et sterkt ønske om et ’ekte demokrati’.»5 Men hvordan kan de videreutvikles?

Der nasjonalstatene utvidet demokratiet fra å omfatte noen borgere i antikkens bystater, til å gjelde alle myndige statsborgere i form av stemmerett og representasjon, vil Hardt og Negri skape et globalt demokrati der alle styrer seg selv, uten representasjon. Ikke bare høres dette urealistisk ut, det burde være åpenbart at Occupy er totalt uegnet som modell for selv et nasjonalt demokrati. Hele praksisen avhenger av at alle befinner seg på samme sted – i den samme parken eller på det samme torvet.

Det er mye lettere å se for seg at en mer tradisjonell venstreside skal vinne hegemoni og valg, enn at en revolusjonær multitude skal skape et absolutt demokrati. Begrensningene til tross, trenger vi ikke å forkaste alle Hardt og Negris teorier. Deres blikk for historiske tendenser kan hjelpe oss å se kjennetegn ved dagens kapitalisme tydeligere. Men de lever ikke opp til sin egen ambisjon om å analysere kapitalismen og vise oss muligheter for forandring. Vil man utfordre maktforholdene, må man også beskjeftige seg med maktens institusjoner. Occupy bidro til å sette sosial og økonomisk ulikhet på agendaen, men hva skjedde med dem? Jo, 15. november, etter to måneder med demonstrasjoner, kom politiet og tømte plassen.

© norske LMD

Fredrik Wilhelmsen er idéhistoriker.