Populistene i åkeren

«La oss være i fred og arbeide!» tordner flere hundre plakater langs veiene i Lot-et-Garonne. Hvem er denne aggressive beskjeden rettet mot? Coordination rurale 47 (CR 47), som står bak plakatene, lar det sveve i luften. CR 47 er fylkesavdelingen av bondeforeningen Coordination rurale, som siden 2001 har ledet landbrukskontoret. De bruker ofte medlemmenes jorder til slagordene sine: You’ll never walk alone! (supportersangen til Liverpool) eller «Vi er ikke sauer, vi lar oss ikke klippe!»

På disse markene har høyreradikale Front national (FN) de siste to årene hatt en historisk høy oppslutning. I juni i fjor stemte 46 prosent av velgerne i valgdistriktet Villeneuve-sur-Lot på Etienne Bousquet-Cassagne, FNs kandidat til nasjonalforsamlingen, etter at viseordfører og budsjettansvarlig Jérôme Cahuzac måtte gå av etter en økonomisk skandale. I andre valgomgang møtte Bousquet-Cassagne en kandidat fra det konservative UMP. I EU-valget i mai fikk FN 28,9 prosent av stemmene, og opptil 35 prosent i enkelte landsbyer. Selv om hjemmesitterne var i flertall, fikk FN bekreftet sin posisjon.

I denne delen av Frankrike er ytre høyre i kjent terreng. Tankegodset sirkulerer i et område med flere nordafrikanske innvandrere, som ofte jobber i landbruket. De mange innvandrerne som har slått seg ned her de siste hundre årene har satt sitt preg på området og har tradisjonelt blitt møtt med toleranse. Venstresiden hadde en stund ordføreren i de store byene. Det er fremdeles tilfellet i Villeneuve-sur-Lot og i fylkestinget.


Økonomisk krig

Bousquet-Cassagne håper på flere dundrende seire for partiet sitt: «Lot-et-Garonne har store problemer og folk har fått nok av høyre- og venstrepolitikerne. De venter seg noe annet fra oss.» Faren, Serge Bousquet-Cassagne, var med på å grunnlegge Coordination rurale, og leder i dag landbrukskontoret. Han har en gård på tusen mål, der han dyrker frukttrær, svisker og mais. Han peker på en plakat som henger på kontoret sitt for å forklare FNs oppslutning – den samme som står langs veiene. Selv om han plasserer seg godt til høyre, sier han at han ikke stemmer på FN, trass i at han snakker akkurat som sønnen.

Coordination rurale er den fagforeningen FN føler seg nærmest, og partiet har et spesielt forhold til CR 47, som har mange likhetstrekk med den korporative bevegelsen til Pierre Poujade. På 1950-tallet fikk denne bevegelsen fotfeste blant handelsfolk og håndverkere, og Jean-Marie Le Pen var en tid folkevalgt for bevegelsen. CR 47s program er enkelt: krig mot administrasjonen og politikerne, ubegrenset næringsfrihet, aggressive aksjoner.

I likhet med poujadistene før dem, spiller CR 47 på krisen. «Bøndenes snittinntekt er blant de laveste i Frankrike,» sier Christian Crouzet, fylkestalsmann for det venstreorienterte bondelaget Confédération paysanne. «De føler seg sveket. CR 47 svarer med en enkel retorikk folk kan identifisere seg med. Lederen liker å kalle seg en bandeleder og sier ustanselig at bøndene er alene mot alle. For ham er det ikke tale om å utforme en landbrukspolitikk: Han lover absolutt liberalisme.» Etienne Bousquet-Cassagne blir ofte invitert på middag i farens organisasjon. «Mange i CR er enige i FNs forslag. Jeg deler også deres syn.»

CR 47s retorikk bryter likevel med FNs nye sosiale fokus og partiets krasse kritikk av nyliberalismen. Partiet tjener på kaoset i fransk politikk og tiltrekker seg velgere gjennom å tale med to tunger. De forsøker å forføre småbedriftseiere som ikke kan fordra byråkratiet og prise næringsfriheten, samtidig som de forsvarer ofrene for globaliseringen og den økonomiske krigen.


På bekostning av lokalbefolkningen

På landbruksutstillingen i Paris i februar ble Marine Le Pen mottatt med åpne armer. Hun snakket varmt for lokale produkter og oppfordret folk til å kjøpe franske varer, men sa ikke noe om partiets landbrukspolitikk. Årsaken er enkel: De har ingen.

I en periode krevde FN at Frankrike skulle forlate EUs felles landbrukspolitikk (CAP) og innføre en egen basert på en «fornuftig» proteksjonisme. Le Pen prøvde å få med seg Coordination rurale på dette forslaget flere ganger. Men i oktober 2012 skrev fagforeningens leder, Bernard Lannes, et åpent brev til henne der han ba henne om å slutte å knytte ham til partiet og understreket at han ikke er for å forlate CAP.1 Nå fronter ikke partiet lenger stort annet enn en reform for å hindre sosial dumping og sikre rettferdige priser, som er et av kravene til Coordination rurale. Partiet sier at de ønsker en «nasjonalisering» av CAP – hva det betyr har de aldri forklart.2

Før EU-valget dro FNs nestleder, Louis Aliot, til Lot-et-Garonne. Han besøkte det store grossistmarkedet i Agen etter invitasjon fra direktøren, Annick Solal, en plommebonde i Lot-dalen. Selv om hun stemmer på FN, innrømmet hun at hun ikke kjente partiets landbruksprogram: «Men de kan vel ikke gjøre det dårligere enn de andre!» På markedet ble Aliot mottatt som en helt: «Alle sa de ville stemme FN, fordi de er drittlei av EU.» Ifølge Solal skyldes denne entusiasmen at en del av dem er oppgitt: «Vi blir stadig færre. For å være konkurransedyktige må vi være teknologisk på topp, vi må stadig ta opp mer gjeld. Det er få som klarer seg.»

Lederne i Front National har ennå ingen problemer med å kritisere nyliberalismen og frihandelsavtalen TTIP, som EU og USA for tiden forhandler om og som kan få katastrofale konsekvenser for det franske landbruket. Men det er en avgrunn mellom ord og handling lokalt. For en del av partiets sympatisører og velgerne de forsøker å overbevise, ville proteksjonismen, regler mot sosial dumping og særbehandling av nasjonale produkter slå svært uheldig ut.


Lønnsdumping

«Brasiliansk kylling, amerikansk kjøtt, tysk melk, til helvete med det!» står det på en ny plakat CR 47 har satt opp langs veiene for å vise grasrota at de er imot en globalisering som truer landbruket. De vokter seg vel for å innrømme at en stor del av organisasjonens ledere og medlemmer tjener ganske solid på den. Fra 2000 til 2010 forsvant en fjerdedel av brukene i Lot-et-Garonne. Som følge av nasjonal og internasjonal konkurranse har industrielle storbruk, ofte spesialisert på frukt og grønnsaker, utryddet de små familiebrukene med variert produksjon. De eksporterer til hele kloden og importerer billig arbeidskraft fra Marokko, Polen, Romania og Portugal.

Louis Aliot besøkte også Patrick Jouys’ femti mål med jordbær i drivhus. Han er CR 47s ansvarlige for arbeidskraft i landbruket. «Jeg sa til Louis Aliot at uten globaliseringen og EU får vi ikke gjort noe som helst i dag,» sier Jouy. Nestlederen i FN fikk se den store kompetansen i en bedrift som dyrker jordbær fra februar til desember og sender dem til hele Frankrike, samt Belgia og Luxembourg. Han fikk også se byggeplassen for nye 45 mål med drivhus som et nederlandsk selskap står bak, der kostnadene – 5,5 millioner euro – delvis er dekket av nasjonale støtteordninger og tilskudd fra EU.

Aliot virket ikke sjokkert over at ingen av de 40 sesongarbeiderne var franske. «Siden jeg begynte å dyrke jordbær, har jeg bare brukt utenlandsk arbeidskraft. Jeg ansatte tre franskmenn, men det gikk ikke bra,» sier Jouy. «I dag er det bare polakker her, og jeg er svært tilfreds. De er flittige og renslige.» Konkurranse forplikter og importert arbeidskraft er blitt vanlig i fylket. Den frie flyten av landbruksprodukter, som er avtalefestet i WTO, skaper konkurranse mellom de ulike landbruksområdene. Sesongarbeideren blir variabelen arbeidsgiverne kan justere for å få ned kostnadene. I drivhusene i Spania er timelønnen for illegale sesongarbeidere nå tre euro. I Belgia, Tyskland og Storbritannia varierer den mellom fire og fem euro. For lederne i CR 47 er derfor den franske arbeidskraften for dyr.

1. mai i år i Paris kritiserte Marine Le Pen EUs regler om utplasserte arbeidere, som kan jobbe i en tidsavgrenset periode et EU-land, men til betingelsene i et annet. Hun bebreidet UMP og Sosialistpartiet for å ha stemt for EU-direktiver og -regler som oppmuntrer til å «ansette arbeidere på fransk jord med 30 til 60 prosent lavere lønninger enn våre».3 Men stemmesankingen krever åpenbart unntak, og partiet har kjapt tilpasset seg den systematiske bruken av utenlandske sesongarbeidere, på bekostning av lokalbefolkningen.


Kan ikke klage

I Lot-et-Garonne er det ikke EU-reglene om «utplasserte arbeidere» som gir sosial dumping. Ansettelsene foregår på kontrakter utstedt av OMI (Kontoret for internasjonal migrasjon), som i 2009 ble til OFII (Det franske kontoret for innvandring og integrering). For å komme inn i Frankrike må en arbeider fra land utenfor Europa ha en arbeidskontrakt med en fransk arbeidsgiver. Kontrakttiden kan ikke overskride oppholdstillatelsen på åtte måneder. Etter endt kontrakttid må arbeiderne vende tilbake til hjemlandet. Arbeidsgiverne må på sin side søke myndighetene om tillatelse og bevise at de ikke klarer å skaffe lokal arbeidskraft.4

I 2001 okkuperte CR 47 fylkesadministrasjonen med et slagord man sjelden hører fra Front national: «Vi vil ha polakker og marokkanere!» Med over 20 000 arbeidsledige i fylket, hadde myndighetene nektet å utstede OMI-kontrakter. De mest militante i CR 47 nektet på sin side å ansette franske «latsabber». «Vi ville ha pålitelige folk,» sier Serge Bousquet-Cassagne. «For å si det rett ut: folk som sulter, som har lyst til å arbeide. Det endte med at vi fikk tusen OMI-kontrakter. Etter det har ingen hatt problemer med å høste avlingene. Det er til enhver tid 700 marokkanere på OFII-kontrakter. Polakkene trenger ikke lenger kontrakt, siden de er med i EU. De er omtrent 2000. I tillegg er det rumenere og spanjoler som tvinges hit på grunn av krisen, og portugisere.»

Sjefen for landbrukskontoret sysselsetter selv seks marokkanere og to portugisere. De nordafrikanske arbeiderne hans, som er kommet med OMI-kontrakter, har nå oppholdstillatelse for ti år. Hvordan reagerer sønnen hans, Etienne, på denne tilstrømmingen av utlendinger? «Hvis franskmenn ikke vil arbeide, så må jo arbeidet gjøres. Det er hele systemet som må endres. Mange marokkanere med OMI-kontrakt er blitt ulovlige innvandrere, så har de fått papirer og hentet hele familien hit på familiegjenforening. Arbeidsinnvandringen er dessverre blitt en folkeinnvandring. Det er den det gjelder å stoppe.»

Bousquet-Cassagne glemmer å fortelle at mange sesongarbeidere med oppholdstillatelse ikke lenger får jobb i landbruket, fordi de nå kan kreve rettigheter. Derfor er det altså bedre med mer utsatte arbeidsinnvandrere. Vingårdene i Médoc erstatter innvandrede drueplukkere med oppholdstillatelse, med «utplasserte arbeidere» fra vikarbyråer. I oktober 2012 sloss marokkanske drueplukkere med oppholdstillatelse i to netter med «utplasserte» plukkere fra Vest-Sahara som skulle erstatte dem.

Annie Régojo fra det regionale arbeidstilsynet forteller at sesongarbeiderne med OFII-kontrakter er fullstendig prisgitt arbeidsgiverne sine: «Kontraktene fornyes hvert år. Dersom arbeiderne ikke svarer til forventningene eller kommer med krav, risikerer de å ikke få komme tilbake året etter. Dessuten lever de isolert på arbeidsplassen, de har ikke bil, snakker ikke språket og kjenner ikke rettighetene sine: De kommer ikke til å klage. Å ansette marokkanere på OFII-kontrakt er atskillig enklere enn å sette en lokal lønnstaker i arbeid.»


«Avskyelig og skadelig»

Arbeidsforholdene er tidvis nesten føydale. «Jeg hadde en marokkaner på OFII-kontrakt i fire år,» forteller en arbeidsgiver som er med i CR 47 og stemmer på FN. «Under ramadan sa han at han kunne jobbe uten å spise og drikke i 40 varmegrader. En dag vi holdt på med å fjerne plast fra et drivhus, vaklet han og var åpenbart svimmel. Da ble jeg forbannet, jeg ga ham en på trynet. Om jeg ikke ansetter slike folk, hvem skal jeg da ansette?»

Mange sesongarbeidere arbeider på akkord: De må plukke minst 20 kilo jordbær i timen, i 45 eller 50 timer i uka, eller mer. En «god» arbeider tjener 1200 euro i måneden, det vil si tre ganger gjennomsnittslønna i Polen, eller fire ganger lønna i Marokko. De opptjente summene blir omgjort til arbeidstimer på lønnsslippen. For å unngå overtidsbetaling eller et timetall som er i strid med arbeidsmiljøloven, sier enkelte at de betaler litt mer enn minstelønn for timen. «Det er bare for å få det til å se lovlig ut,» sier Régojo.

Dominique Baudry fra fagforeningen Confédération générale du travail (CGT) forsvarte nylig to polske landbruksarbeidere i distriktet Marmande: «De arbeidet 70 timer i uka, men arbeidsgiveren oppga bare 35 og betalte ikke hele lønnsbeløpet. Vi regnet ut at de ikke tjente mer enn fem euro i timen. De var innlosjert i en helsefarlig bobil mot 300 euro i leie. Voldgiftsdomstolen dømte arbeidsgiveren til å betale dem lønn for fire måneders arbeid som ikke var utbetalt. Det er slett ikke uvanlig med fem euro timen i Lot-de-Garonne, men de utenlandske sesongarbeiderne kjenner ikke rettighetene sine, eller tør ikke kreve dem.»

Forholdet mellom CR 47 og arbeidstilsynet er nokså anstrengt. I fjor gjennomførte CR 47 en relativt aggressiv okkupasjon av lokalene deres. Christian Girardi, nestlederen i CR 47, har tolv spanjoler, tolv marokkanere og fire portugisere ansatt på gården der han dyrker jordbær og kiwi. «Hver fjerde morgen får vi besøk av inspektører fra arbeidstilsynet. Men de skremmer ikke oss! De er så feige at de kommer med politi.»

Politibeskyttelsen skyldes dramaet 2. september 2004 i Saussignac i Dordogne, ikke langt fra Lot-et-Garonne, da to inspektører fra arbeidstilsynet ble skutt og drept av en gårdbruker som hadde migranter som sesongarbeidere. Kort tid etterpå viste medlemmer av CF 47 sin sympati med drapsmannen under en generalforsamling.5 Samtidig satte CR 47 ut plakater med «Nei til inkvisisjonen!» og tildelte en ansatt i arbeidstilsynet en pris for å være «mest avskyelig og skadelig for landbruket i Lot-et-Garonne».6


Utbytting av innvandrerne

Hvordan stiller lederskapet i FN seg til volden og angrepene på arbeidsretten? De kan ikke åpent si seg enig med Serge Bousquet-Cassagne når han sier at sosialhjelp for lavtlønte, arbeidsledighetstrygd og minstelønn må kuttes for å få franskmenn til å arbeide. Selv om han alltid er svært forståelsesfull overfor CR og avdelingen i Lot-et-Garonne, nøyer FN-representanten Leif Blanc, med ansvar for distriktspolitikk, miljø og jordbruk, seg med å kritisere sosiale og miljørelaterte forskrifter: «De er for stivbeinte og hindrer bøndene i å være konkurransedyktige. Men det vil være en sosial katastrofe å ende opp med arbeidskraft som får samme betaling som de illegale innvandrerne i Spania. Man kan innføre noen lettelser uten å vingestekke sesongarbeidernes rettigheter.»

Etienne Bousquet-Cassagne foreslår på sin side en løsning inspirert av Jean-Marie Le Pen: «Stønadene og trygdeordningene må innskrenkes og arbeidsgiveravgift og skatt på arbeid må senkes, slik at nettolønnen blir høyere. Franskmenn vil jobbe i landbruket dersom de tjener mer på å jobbe enn på å gå arbeidsledige. Dette kan man finansiere ved å droppe offentlige helsetjenester for papirløse innvandrere.»

Marine Le Pen er klar over motsigelsen mellom interessene til partiets tradisjonelle velgere og hennes «sosiale» retorikk myntet på nye velgergrupper. Hun går bevisst inn for reduserte sosiale avgifter samtidig som hun prøver å framstå som verdensmester i sosial politikk: «Front national krever en annen samfunnsmodell som respekterer individet, som bryter med sparepolitikken, den destruktive nyliberalismen og massearbeidsledigheten,» sa hun i juli. «Bare en gjenreising av en beskyttende og regulerende stat som er opptatt av vårt felles gode, vil gjøre det mulig å unngå at franskmenn blir etterlatt i veikanten.»7 Stemmefisket tvinger partiet hennes til å orientere seg på gehør: Kritikken av liberalismen går sammen med støtte til liberalismens tilhengere, kritikken av innvandringen går hånd i hånd med støtte til en økonomisk modell basert på utbytting av innvandrerne. Hva skal partiet lene seg på når motsigelsene springer i øynene på sympatisørene?

Oversatt av L.H.T.

Philippe Baqué er journalist og dokumentarist.