Rene laken

Sexkjøpsdebatten forholder seg til prostitusjon på et rent abstrakt plan: som en enkel og frivillig byttehandel der alle involverte parter er like. Sex for penger, tjeneste mot tjeneste.

«Det mest problematiske ved loven er at den også forbyr sexsalg som et resultat av frivillig handling mellom voksne mennesker. Et slikt forbud er i sin natur moralistisk,» sto det på lederplass i Bergens Tidende 18. januar. Under tittelen «Meningsløs moralisme» går redaksjonen til angrep på sexkjøpsloven, fordi de mener at «straffeloven skal ikke brukes som instrument for å oppdra befolkningen og befeste holdninger». Regjeringen ønsker å fjerne sexkjøpsloven med samme begrunnelse. Lederen er symptomatisk for en sexkjøpsdebatt som forholder seg til prostitusjon på et rent abstrakt plan: som en enkel og frivillig byttehandel der alle involverte parter er like. Sex for penger, tjeneste mot tjeneste.

Prostituerte er utsatt for vold, voldtekt, trakassering, kjønnssykdommer, skader i underlivet og psykiske lidelser. Pro Sentrets undersøkelser viser at over halvparten av norske prostituerte har opplevd vold fra en kunde. Danske Tanja Rahm som i vinter var i Norge for å dele sine erfaringer som prostituert, fortalte om intimgrenser som stadig ble presset. Etter en dag med mange kunder hadde hun så sterke smerter at hun ikke kunne gå. Dette er den virkeligheten man ikke kan ønske å skåne sårbare mennesker for i Norge uten å bli kalt moralist.

I artikkelen «Is prostitution harmful?» argumenterer filosof Ole Martin Moen for at prostitusjon ikke er iboende skadelig.1 Han mener det kan sammenliknes med harmløs tilfeldig sex. Men utenfor korridorene på Blindern kan faktisk ikke prostitusjon sammenliknes med tilfeldig sex. En ting er å leke seg med abstrakte problemstillinger, noe annet å la en slik tilnærming styre hvordan vi omtaler virkeligheten til sårbare mennesker. Moen innrømmer at det er farer forbundet med prostitusjon og at statistikken slår dårlig ut, men fastholder at farene ikke er iboende i prostitusjonen, fordi de kan komme av lovgivning, sosiale rammer eller stigmatisering. I en verden der prostitusjon er en av de største organiserte formene for utnytting av mennesker, er det et risikabelt eksperiment å skulle isolere årsakene til prostituertes lidelser.

Prostitusjon kan naturligvis være et motivert valg. Men de fleste prostituerte er ressurssvake kvinner som ville valgt annerledes hvis de hadde muligheten. I tillegg til de konkrete farene prostituerte er utsatt for, må vi spørre hva det innebærer å prostituere seg for de som ikke er motivert for det. Det er forstemmende at den moralske varsomheten vi behandler et spørsmål som surrogati i fattige land med, viftes vekk i en håndvending under mantraet «frivillig utveksling mellom voksne mennesker» når det kommer til prostitusjon.

På liberalismen.no er prostitusjon beskrevet slik: «Prostitusjon er en type byttehandel. Person A tilbyr tjeneste X og etterspør produkt Y, mens person B etterspør tjeneste X og tilbyr produkt Y. Når disse to partene møtes, forekommer en frivillig byttehandel.» Framstillingen samsvarer med liberalistiske utopier om menneskelige relasjoner som en uforpliktende utveksling av varer og tjenester, der enhver er drevet av egoisme og egne behov. I et slikt tankesett finnes ikke andre motiver, følelser eller forpliktelser mellom mennesker.

Professor i religionsvitenskap, Dag Øistein Endsjø, finner det naturlig å trekke en parallell mellom prostitusjon og «disse økonomisk avhengige konene som fortsatt har sex med sine ektemenn» og «glade ’golddiggere’ som vil ha sex med deg mot dyre gaver.»2 Ikke bare ignorerer en slik sammenlikning de faktiske forholdene rundt prostitusjonen: Forskjellen på å stå på gata og vente på din sjette kunde den dagen og å være i et ekteskap med skjeve maktforhold. Sammenlikningen overser fullstendig at menneskelige relasjoner er mer komplekse enn sex + penger = ekteskap. Og den innebærer en utvisking av kvinners subjektivitet og seksualitet, slik Mona Chollet påpeker (se «Prostitusjonspakten»).

Endsjø kaller det «den seksuelle aktiviteten som befinner seg i grenseområdet», som vi andre er fordomsfulle moralister for ikke å forstå. Prostitusjon omfatter imidlertid ikke kvinners seksualitet. Bortsett fra det mindretallet som går inn i prostitusjon med liv og lyst, må prostituerte flest sette sin seksualitet til side. Anklagen om moralisme får derimot sexkjøpsmotstandere til å høres ut som puritanske formyndere som setter seg til doms over en forbudt seksualitet.

Det regnes nærmest som en fornærmelse mot de prostituertes selvstendige valg å gå inn for å redusere etterspørselen i markedet. I sitt kapittel om sexkjøpsloven i Tilbake til politikken hevder sosialdemokraten Aksel Braanen Sterri at «forbudslinja innebærer et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja».3 Sårbare mennesker bør ikke fratas muligheter, mener Sterri. Men er det ikke statens oppgave å beskytte innbyggerne mot muligheter de kan ta skade av? Over mer enn tretti sider går ikke Sterri en gang inn på spørsmålet om hva det gjør med et sårbart menneske å være i prostitusjon.

Noen kvinner får tåle den fornærmelsen det er å ikke kunne leve av akkurat det de ønsker, hvis det gjør at vi kan heve terskelen for å ty til prostitusjon. Regjeringen bør se forbi sin ideologiske indignasjon og erkjenne at de prostituertes situasjon ikke bare påvirkes av loven, men av selve prostitusjonen.

© norske LMD
  • Tanja Wetterstedt

    For ein besteborgarleg, argumentlaus ryggmargsrefleks! frå kva som bruker å vere den einaste intellektuelle avisa i Noreg.

    • Kjære Tanja Wetterstedt,

      Vi ønsker at kommentarfeltet vårt skal
      brukes til saklige, argumentative innspill og innvendinger, snarere enn
      invektiver. Derfor ser vi gjerne at du underbygger din påstand med
      argumenter, og unngår å gjøre det samme som du påstår Grønli Åms leder
      gjør.

      Beste hilsen
      Le Monde diplomatique

      • Tanja Wetterstedt

        Det er vanskeleg å imøtegå ikkje-eksisterande argument på annan måte enn å påpeke at dei ikkje er der, men let meg freiste å rekonstruere eit mest mogleg plausibelt eit med utgangspunkt i leiaren:

        (1) På eit prinsipielt, intellektuelt, abstrakt plan er ikkje prostitusjon eit vonde per se, men anekdotar frå ein dansk prostituert [sjølsagd utan aganda] med fleire og «empiriske undersøkingar» [dvs. spørreskjema- og intervjuundersøkingar av lav vitenskapeleg kvalitet] tyder på at at dei har ein skadeleg arbeidssituasjon under dei rådande sosiale forhalda.

        (2) Ressurssvake prostituerte er ressurssvake. Menn som gjev ressurssvake prostituerte pekuniær kompensasjon for tenestene deira, er ikkje ressurssvake [!].

        (3) Det eksisterer difor ein sosial maktasymmetri mellom kjøpar og selgar som selgar illegitimt utnyttar.

        (4) Det er ein etisk relevant gradsforskjell mellom å risikere kjønnssykdommar, sårt underliv, vald osv. og å risikere avkappe fingre, fall frå stillas, hjerneskade frå lausemiddel, stressinduserte hjerteåtak, kreft forårsaka av kjemikal osv. (Eventuelt: Det er viktigare at lavborgarskapet kan få pussa opp kjøkkenet sitt bllleg etter siste mote, og at industriherrane får profitt, enn at medlem av (fille-) proletariat kan få kjøpe intimitet ustraffa.)

        (5) Problema knytta til prostitusjon er ikkje strukturelle – og ein burde soleis heller ikkje freiste å avhjelpe dei gjennom reformar retta mot fattigdom, naud og frammadgjøring, til dømes negativ skatting eller borgarløn, men er utslag av individuell umoral og burde soleis verte kjempa mot med systematisk statleg valdsbruk (eller trugsel om slik) mot umoralske individar [som ikkje har økonomisk, kulturell, erotisk, mellommenneskjeleg kapital nok – unnskyld bourdieuismen – til å skaffe intimitet meir normalt og diskret (menn prefererer ikkje gateprostituerte framfor andre jenter; det er og vert eit sisteval)].

        (6) Prostitusjon burde difor vere verboten dei rådande sosiale forhalda.

  • slik er det når man legger ting under teppe.