Brutal ærlighet

«Vi er på vei til å bli en nasjon som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. (…) Hva er det verdt å få en ny generasjon til å føle verdien av å stå skulder ved skulder, av å føle verdien av fellesskapet, å la dem vise hele verden hva vi kan få til her til lands?» Disse ordene sto å lese i en kronikk nylig. Handlet det om nødhjelp? Asylpolitikk? Nei, selvfølgelig ikke. Innlegget var signert Høyre-politiker Marvin Wiseth, og hadde den kostelige tittelen «Hvor tok rausheten veien i OL-debatten?».1 Det var i alle fall ikke inn i innvandringsdebatten den forsvant.

Etter det svenske valget har et nærmest samlet norsk kommentatorkorps latterliggjort söta bror for sin myke (eller fraværende) innvandringsdebatt. I NRK Debatten samme uke uttalte sågar Wiseths partikollega Stefan Heggelund at det ville være utenkelig for en norsk statsminister å be befolkningen om å «åpne hjertene» for flyktninger, slik Fredrik Reinfeldt har gjort i Sverige. Her i Norge er vi av det mer nøkterne og pragmatiske slaget, og har vært tøffe nok til å ta innvandringsdebatten ved hornene.

Det er noe skummelt med mantraet «tørre å ta debatten». Det er selvfølgelig viktig at et demokratisk samfunn kan diskutere alle slags problemstillinger. Men det har dannet seg en forestilling av at en ærlig innvandringsdebatt må kanalisere ut skepsis og ønske om begrensning. Det vi «må tørre» er å være brutalt ærlige om hva befolkningen egentlig syns om innvandrere. Slik har premisset for debatten blitt at folkedypet er grunnleggende innvandringsskeptiske.

Det er ikke gitt at en befolkning vil være skeptiske til innvandring. Som Owen Jones påpeker, er det ikke i områder med flest innvandrere at britene er mest innvandringsfiendtlige. Det er i områdene med færrest. Det samme ser vi både i Norge og Sverige. Markørene som gjør tydeligst utslag på innvandringsskepsis, er lav utdanning, og dermed også økonomisk utsatthet.2 Det er ikke en helt håpløs analyse av det svenske valget, som blant andre Åsa Linderborg har kommet med, at de som stemmer Sverigedemokraterna er de som kjenner et mer usikkert arbeidsliv mest på kroppen.3 Dersom en politisk korrekt svensk offentlighet skal få ansvaret for at disse stemmer SD, godtar vi implisitt at innvandringen får skylda for et mer utsatt arbeidsliv. Det er ikke en brutalt ærlig sannhet, men en brutal løgn.

Om innvandringsskepsisen får komme til uttrykk på denne siden av grensen, er vi ikke nødvendigvis flinkere til å debattere hovedtrekkene i politikken. Innvandring er et av politikkområdene der det er minst handlingsrom, ettersom politikken er bestemt både av internasjonale avtaler og FN-forpliktelser, og av en tverrpolitisk enighet om de store linjene. De siste årene har imidlertid norsk innvandringspolitikk blitt stadig mer innskjerpet, og vi bryter med flere av anbefalingene til FNs høykommissær for flyktninger. Det siste grelle eksempelet er da regjeringen Solberg sa nei til å ta imot 123 skadde syriske flyktninger, på grunn av «manglende kapasitet i kommunene». UDI-direktør Frode Forfang skryter av at vi tar imot mange flyktninger, men måler vi opp mot økonomisk kapasitet framfor folketall, er vi langt fra de som tar imot flest i Europa.4

Likevel hevder mange, deriblant historiker Finn Olstad, at det er et «godhetsregime» som legger lokk på innvandringsdebatten i Norge.5 Men det skorter ikke på «ærlighet» om innvandringen. Det skorter på fakta og redelighet. I Svartebok over norsk asylpolitikk (2012) påpeker Rune Berglund Steen hvordan en politiker som Erna Solberg stadig tyr til en politisk sjargong som stigmatiserer flyktninger, sår tvil om deres reelle beskyttelsesbehov og framstiller masseinnvandring som en trussel.6 De som er bekymret for at en politisk korrekt elite skal tre sine meninger ned over hodene våre, bør kanskje heller få øynene opp for politikernes villedende stigmatisering av flyktninger og innvandrere. Som den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman påpeker, er et parti som SD «en katalysator för folks känslor, inte en megafon för folks åsikter.»7 Vi må spørre om ikke pendelen i den norske innvandringsdebatten har svingt for langt i motsatt retning fra Sverige: Her råder innstrammingens og kostnadsanalysens retorikk. Flyktningene kan takke seg selv for at de har flyktet.

Det er et dårlig tegn for offentlig debatt om begreper som «hjertevarme» og «raushet» blir redusert til politisk korrekthet og moralisme. Språket trenger også begreper for å uttrykke verdier som solidaritet og medmenneskelighet. Her har vi noe å lære av svenskene. Det er lite som tyder på at verdens flyktningkriser vil avta med det første. Hvis vi skal anerkjenne at denne utfordringen også angår oss, må vi kunne snakke om solidaritet. Vi må kunne diskutere det reelle ansvaret vi har som del av det internasjonale samfunn. Velferdsstatens og befolkningens holdningsmessige bærekraft kan ikke være eneste premiss for debatten. Lytt til Marvin Wiseths romslige språkføring: «Jeg vil vise verden et raust og ambisiøst folk, et lite land med fem millioner innbyggere.»

© norske LMD