Hjelp, vi får enda en eksotisk svigersønn!

Christian Clavier bidrar med den gemyttlighet en jovial komedie trenger. Det kommer godt med, når avsmaken for de andre figurene demper trivselen.

Fra Philippe de Chauverons Familiekaos. Foto: SF Norge AS / Star Media Entertainment

Fra Philippe de Chauverons Familiekaos. Foto: SF Norge AS / Star Media Entertainment

Et hvitt hus på landet, et velsituert ektepar med fire døtre. Lyse farger, grønn plen og pent vær. Det knaskes kjeks, det gumles ost, det fingres med druer, kyllinglår fortæres og en klunk med vin blir det vel også plass til. Den bedårende franske publikumssuksessen for hele familien. En borgerlig konvensjonell setting, av typen det er meningen at publikum skal ønske ad undas: en løgn som avsløres i plenum, en sprutbrekning, hva som helst som kan fucke opp middelklasseidyllen før snerken legger seg. Ikke meg i mot. Det er litt av den borgerlige farsens eksistensberettigelse. Og det veloppdragne publikum signerer kontrakten og forplikter seg velvillig nok til å ta det som en slags innsikt at ikke alt er helt i orden bak fasaden.

Spørsmålet er altså ikke: Vil det gå galt? Snarere: hvordan går det galt? Og helst: Hvordan går det galt med hvordan det går galt? Djevelen er som kjent i detaljene.

Philippe de Chauverons Familiekaos forsømmer noen slike detaljer, til tross for et potent utgangspunkt. Filmen har nemlig en ny vri på sjangeren den tilhører: Den ene datteren er sammen med en asiat, den andre med en jøde, den tredje med en araber. Fjerde datter, stakkar, har funnet seg en afrikaner. Foreldrenes hardt prøvede vidsyn blir utsatt for ytterligere belastning.

Rollegalleriet er riktig nok mer eksotisk enn vanlig, men nøkternt sett er det kun en etnisk booster av kulturforskjellene som framheves i enhver sviger-svoger-stefar-scene. Familiemiddagen med svigersønner er rik på muligheter, og en velbrukt konstellasjon for å sette ulike mennesker i stevne. Når de kjente friksjonene her forsterkes av en etnisk komponent er det et prisverdig og dristig initiativ.

Familiekaos har sine komiske øyeblikk, men Philippe de Chauveron går kanskje en utfordring for langt, ved å gi oss svigersønnene fra helvete, eller la banlieue som det også kalles. De forknytte teselskapene i Jane Austen-filmatiseringene har vist oss hvor langt man kommer med et lite kremt. Perfekt malplassert kan det arte seg som drønnende magebesvær i en glissen kirke. Det er subtiliteter og det er «subtiliteter», som den til sammenligning mer eksplisitte livsstilsduellen under parmiddagen i Bridget Jones-filmen. Det er mer enn nok av måter å lufte latent konfliktstoff på – man behøver altså ikke sette Tony Soprano til bords for å gjøre uenigheter tydelige.


Glemte forutsetninger

Med Familiekaos’ rollesammensetning bør ingen overraskes av en runde med «Lille Midtøsten» eller noen plumpe vitser om asiater. Like opplagt blir det noen varianter av Oss og Dem: etniske franskmenn og innvandrere, etniske franskmenn og afrikanere, samt afrikanere og etniske franskmenn. Skepsisen er vel så stri den andre veien (kjærestens far blir ganske bisk ved tanken på en fransk svigerdatter). Alt dette ligger jo i kortene og da blir innvendinger om forutsigbarhet litt urimelige. Likeledes bør vel ikke de Chauveron klandres for at fordommene tar form av klisjeer: Rasismen skulle liksom vært mer raffinert? Dette handler, som antydet, mer om hvordan enn om ditt eller datt vil skje. I likhet med andre formaliserte filmer, for eksempel thrilleren, dreier dette seg om å sjonglere de forventede overraskelser. Da hviler en del på gjennomføringen, tone og takt.

For den livsbejaende, stuerene komedien denne filmen vil være – og dertil neppe ment som et argument for Le Pen (senior) & Co. – er det tvilsomt hvor hensiktsmessig det er at de Chauveron fyller stua med noe som på det verste framstår som aggressive ghettotryner som vil krangle, slåss og dunke hverandre i hodet med fordommer fra nederste hylle. Dette er en overdrivelse, men illustrerer inntrykket de Chauveron gir når såpass drøy oppførsel får passere uoppgjort – mellom voksne menn som ikke kjenner hverandre altfor godt. Hva skal dette bety? Comedy of bad manners?

Vår forventning om at det går til helvete blir sånn sett innfridd. Kanskje det like godt burde gjort det i enda høyere grad. Flere av partiene ga mistanke om at de Chauveron egentlig hadde mest lyst til å bare kline til, og forvandle hele greia til noe à la et blodig Peckinpah-oppgjør (60-70-tallsfilmer som Ride the High Country, Straw Dogs eller Salad Days): La sivilisatoriske hensyn flekkes av i tur og orden, inntil konflikten praktisk talt når beinet. Nå gjør han jo ikke det (familiefilm, som sagt), men det kunne vært stas, å bare skifte genre midtveis. Kan da ikke være så mye å be om i eklektiske tider som våre?

For å spekulere litt, kan det virke som at de Chauveron har videreført en omgangsform som fungerer i kompiskomedier, men glemt forutsetningene: Litt bråk og knuffing mellom folk som har kjent hverandre i årevis behøver ikke nødvendigvis gå på bekostning av den kameratslige tilliten. Her er det vanskeligere å tro at disse karene orker å omgås, etter å ha fornærmet og mistenkeliggjort hverandres etnisitet, attpå til med håndgemeng som utfall. Det kan teoretisk tenkes at svogere som disse blir venner igjen av seg selv, men som kjernetematikk i en spillefilm – om aldri så «lettbent» – hadde disse prosessene tjent på litt grundigere oppfølging, slik at forsoningene virket mer troverdige. De Chauveron ville bare risikert at vi ble litt bedre kjent med dem. Slik det er nå, vil bare tanken på en gang å måtte sette seg til bords med svigersønner som dette virke som et prevensjonsmiddel.


Balansert overspill

Nå kan det sies mye pent om en falsk eller uforløst forsoning, gitt at det er et bevisst grep fra regissørens side. Et ubehagelig eksempel finner vi i en norénsk perle fra 2008, Simon Stahos Himlens hjärta, der et separert ektepar, spilt av Lena Endre og Mikael Persbrandt, finner sammen igjen. Sødmefylt er det ikke. Lena Endre spiller et angstbitersk, selvskrytende uvesen selv ikke en forlist sjømann ville klart å elske. Likevel ber Persbrandt om godt vær. Ufattelig, om det ikke var for at man hører verre historier om hva folk finner seg i for å ha noen å dele husleie med. Persbrandt etableres som en skjør plante tidligere i filmen, og hans frykt for å være alene (eller hva i himmelen motivet måtte være) får ham til å spise lort i mengder som strekker vår medfølelse til bristepunktet. Uansett, enten man tror på det eller ei, så er det en dramaturgisk konsistens her, med stykkets bærende idé, hvor skjøre disse borgerlige arrangement virkelig kan være.

I Familiekaos er forsoningen nesten like dårlig fundert, men det er dessverre ikke så altfor mange andre grunner til å tro på gemyttlighet og forbrødring enn at konvensjonene tilsier det.

Dette er kanskje å ta Familiekaos litt for bokstavelig, men denne spalte er ikke den som kun tar spøk for spøk. Enhver film, også komedier, fortjener vår fulle oppmerksomhet.

Det som likevel gjør denne filmen verd å se ferdig er en god og munter episode her og der, og at spillet er upåklagelig fra så godt som hele ensemblet. Det er framfor alt Christian Clavier i rollen som den plagede faren som bør framheves. Clavier er kjent fra blant annet serien Napoleon, og, for de som husker Gerard Lauziers giftige tegneserie Rotteracet (La course du rat), ble den filmatisert i 1980 (Je vais craquer!) med Clavier i hovedrollen.

Den krakilske familiefaren er en god klisjé og ingen ubetydelig utfordring, men Clavier har selv i sine gretne scener den gnist av jovialitet som skal til for at humoren skal fungere, for å gi komedien den nødvendige flukt over frustrasjonene.

Rollen krever sitt av halvparodisk spill. Det er en undervurdert disiplin som kommer til sin rett når man trekker fram virtuosene i faget «balansert overspill», sånne som Andrew Sachs med Manuel og Hugh Lauries Bertie med Wooster, for ikke å glemme nestorene i lauget Clavier tilhører, folk som Philippe Noiret og Jean Rochefort. Søk på sistnevnte og du finner noen fornøyelige bidrag i den skolen Clavier hører til (tips: Yves Roberts Un éléphant ca trompe énormement fra 1976). Det er en stolt, i det minste fornøyelig, tradisjon Familiekaos føyer seg til.

© norske LMD