Multikulturalismens grenser

Omrisset av det som har skjedd i Rotherham er nå mer eller mindre klart: Minst 1400 barn ble utsatt for brutal seksuell utnyttelse fra 1997 til 2013. Barn helt ned i elleveårsalderen ble voldtatt av flere gjerningspersoner, bortført, sendt til andre byer, slått og truet. Granskingsrapporten forteller at de ble dynket i bensin og truet med å bli påtent, truet med pistoler og tvunget til å være vitne til brutale voldtekter. Tre tidligere granskninger ledet ikke til noe, og det nye granskningsteamet bemerker at byrådsstaben var redde for å bli kalt rasister hvis de forfulgte saken. Hvorfor? Fordi gjerningspersonene var (nesten utelukkende) pakistanske gjengmedlemmer, og ofrene (som gjerningspersonene kalte white trash) hvite skolejenter.

Reaksjonene har vært forutsigbare. Med en politisk korrekthet av verste sort har mange på venstresiden tydd til alle slags strategier for å bortforklare hendelsene, for det meste med generaliseringer: Gjerningspersonene har blitt kalt «asiatiske», det har blitt påstått at dette ikke handler om etnisitet og religion, men om menns dominans over kvinner, og det har blitt satt spørsmålstegn ved hvordan vi med vår pedofile kirke og Jimmy Saville kan innta en opphøyd moralsk posisjon mot en undertrykt minoritet. Er det mulig å forestille seg en mer effektiv måte å rydde veien for Ukip og andre innvandringsfiendtlige populister som utnytter vanlige folks bekymringer på? En slik antirasisme er i praksis bare en dårlig skjult rasisme: På nedlatende vis behandles pakistanere som moralsk underlegne vesener som ikke kan måles etter samme standarder som oss andre.


Macho-reaksjon

For å bryte ut av blindsporet, må vi begynne å se parallellen mellom hendelsene i Rotherham og pedofilien i den katolske kirken. I begge tilfeller har vi å gjøre med organiserte, og kanskje også ritualiserte, kollektive handlinger. I Rotherham er en annen parallell enda tydeligere.

En skremmende virkning av at ulike deler av samfunnets utvikler seg i forskjellig tempo, er økningen i vold mot kvinner – ikke bare tilfeldig vold, men systematisk vold, vold som er spesifikk for en viss sosial kontekst, som følger et mønster, og formidler en tydelig beskjed. Mens vi har all grunn til å bli skremt av gjengvoldtektene i India, er det globale ekkoet disse sakene får ikke desto mindre mistenkelig – som Arundhati Roy har påpekt, er årsaken til denne enstemmige moralske fordømmelsen at voldtektsmennene var fattige, fra de lavere sosiale sjiktene. Derfor er det kanskje på sin plass å løfte blikket og inkludere andre liknende fenomener:

Seriedrapene på kvinner i Ciudad Juarez ved grensen til Texas er ikke bare private patologier, men ritualiserte handlinger, en del av subkulturen til de lokale gjengene (først gjengvoldtekt, så tortur med døden til følge som inkluderer å klippe av brystvortene med saks). Mordene rammer unge kvinner som jobber i de nye monteringsfabrikkene – et åpenbart tilfelle av macho-reaksjon mot den nye klassen av uavhengige arbeidskvinner.

Enda mer uventet er drapene og mordene på urfolkkvinner i det vestlige Canada, nær reservatene rundt Vancouver, som motsier Canadas selvbilde av en forbilledlig tolerant velferdsstat: Hvite menn bortfører, voldtar og dreper kvinner, og dumper de skamferte kroppene like innenfor reservatets grenser, og gjør det dermed til en sak for et fullstendig uforberedt reservatpoliti. Når kanadiske myndigheter blir kontaktet, begrenser de som regel etterforskningen til urfolksamfunnet og framstiller forbrytelsen som et tilfelle av lokal familievold forårsaket av narkotika og alkohol.


Den obskøne hemmeligheten

I alle disse eksemplene ser vi hvordan rask industrialisering og modernisering skaper brutale reaksjoner hos menn som erfarer utviklingen som en trussel. Det sentrale trekket i alle disse sakene er at den kriminelle voldshandlingen ikke er et spontant utbrudd av rå brutal energi som bryter de siviliserte skikkenes lenker, men noe tillært, påtvunget fra utsiden, ritualisert, en del av et lokalsamfunns kollektive symbolske substans. Det som fortrenges for det «uskyldige» offentlige blikket, er ikke handlingens grusomme brutalitet, men nettopp dens «kulturelle», rituelle karakter av å være en symbolsk skikk.

Den samme perverterte sosial-rituelle logikken finner vi i pedofiliskandalene som stadig ryster den katolske kirken: Når kirkens representanter insisterer på at disse tilfellene, hvor foraktelige de enn er, er kirkens interne problemer og kun motvillig samarbeider med politiet i etterforskningen, har de på et vis rett – pedofilien til de katolske prestene dreier seg ikke bare om personer som tilfeldigvis valgte presteyrket, av ulike private årsaker uten forbindelse overhodet til kirken som institusjon. Det er et fenomen som angår den katolske kirken som sådan, et fenomen som er inngravert i måten kirken fungerer på som sosial-symbolsk institusjon. Det dreier seg ikke om enkeltindividers «private» ubevissthet, men selve institusjonens «ubevissthet»: Det er ikke noe som skjer fordi institusjonen må tilpasse seg det libidinøse livets patologiske realiteter for å overleve; det er noe institusjonen selv trenger for å reprodusere seg selv. Det er ikke vanskelig å forestille seg en «streit» (ikke-pedofil) prest som etter flere år i tjenesten blir involvert i pedofili, fordi institusjonens logikk forfører ham til det. En slik institusjonell ubevissthet betegner den obskøne fornektede undersiden som, nettopp som fornektet, bærer oppe den offentlige institusjonen.

Med andre ord forsøker ikke kirken simpelthen, av konformistiske grunner, å tie ihjel de ubehagelige pedofiliskandalene. Når kirken forsvarer seg, forsvarer den sin innerste obskøne hemmelighet. Det dette betyr er at å identifisere seg selv med denne hemmelige siden er en sentral komponent i en kristen prests selvbilde: Hvis en prest seriøst (ikke bare retorisk) fordømmer disse skandalene, ekskluderer han seg selv fra det geistlige fellesskapet, han er ikke lenger «en av oss» (på samme måte som en borger i de amerikanske sørstatene på 1920-tallet, ekskluderte seg selv fra lokalsamfunnet hvis han anga Ku Klux Klan til politiet, det vil si forrådet lokalsamfunnets grunnleggende solidaritet).


Lovregulert gjensidig ignoranse

Vi bør nærme oss hendelsene i Rotherham på samme vis. Vi har her å gjøre med den «politiske ubevisstheten» til pakistansk muslimsk ungdom – ikke kaotisk vold, men ritualisert vold med en tydelig ideologisk karakter: En ungdomsgruppe som opplever seg selv marginalisert og undertrykt tar hevn på lavklassejenter fra den dominerende samfunnsgruppen. Det er fullstendig legitimt å stille spørsmålet om det er trekk ved deres religion og kultur som åpner rommet for brutalitet mot kvinner.

Uten å legge skylden på islam som sådan (som ikke er mer misogyn enn kristendommen), kan vi se at vold mot kvinner rimer med kvinnenes underordnede stilling og utestenging fra det offentlige liv i mange muslimske land og samfunn, og at mange såkalt fundamentalistiske grupper og bevegelser har strenge hierarkiske kjønnsforskjeller på toppen av agendaen. Å stille slike spørsmål er ikke skjult rasisme og islamofobi; det er en etisk-politisk plikt for alle frigjøringsforkjempere.

Så hvordan skal vi håndtere alt dette i våre samfunn? I debatten om leitkultur (den dominerende kulturen) som raste for et tiår siden insisterte de konservative på at alle stater er basert på et dominerende kulturelt rom, som folk fra andre kulturer som lever i samme rom må respektere. I stedet for å innta rollen som skjønnånd og beklage framveksten av den nye europeiske rasismen slike uttalelser innevarsler, bør vi kaste et kritisk blikk på oss selv og spørre i hvilken grad vår abstrakte multikulturalisme har bidratt til tingenes triste tilstand. Hvis alle parter ikke deler eller respekterer samme sivilitet, blir multikulturalismen en slags lovregulert gjensidig ignoranse eller hat.


Universell kamp

Konflikten om multikulturalisme er allerede en konflikt om leitkultur: Det er ikke en konflikt mellom kulturer, men en konflikt mellom ulike syn på hvordan kulturer kan og bør sameksistere, på reglene og praksisene disse kulturene må ha felles hvis de skal sameksistere. Man bør dermed unngå å la seg fange av det liberale spillet om «hvor mye toleranse vi har råd til å gi den Andre» – skal vi tolerere det hvis de slår sine kvinner, hvis de arrangerer ekteskap for barna sine, hvis de trakasserer sine homofile? På dette nivået blir vi, selvsagt, aldri tolerante nok, eller vi er alltid-allerede for tolerante og overser kvinners rettigheter. Den eneste måten å bryte ut av dette blindsporet på, er å formulere og kjempe for et positivt universelt prosjekt for alle parter.

Derfor er oppgaven til de som kjemper for frigjøring i dag å bevege seg forbi en enkel respekt for andre og mot en positiv frigjørende leitkultur som alene kan bære en autentisk sameksistens og sammenblanding av forskjellige kulturer.

Vårt aksiom bør være at kampen mot vestlig nykolonialisme så vel som kampen mot fundamentalisme, WikiLeaks’ og Snowdens kamp så vel som Pussy Riots, kampen mot antisemittisme så vel som kampen mot aggressiv sionisme, inngår i samme universelle kamp. Gjør vi kompromisser her, mister vi oss selv i pragmatiske kompromisser, og våre liv er ikke lenger verdt å leve.

Oversatt av R.N.

Slavoj Zizek er filosof.