Den italienske journalisten Fabrizio Gatti mener EU ignorerer grunnene til at folk flykter. Denne måneden mottar han Universitetet i Oslos menneskerettighetspris for sine reportasjer om migrantenes desperate reiser.

«Selv syriske flyktninger blir presset bort fra Europas grenser. Det er en humanitær forbrytelse.»

Fabrizio Gatti er den italienske journalisten som har gått undercover som båtflyktning og tomatplukker for å avdekke migranters kår. Han kastet seg i sjøen utenfor den italienske øya Lampedusa for å se hvordan migranter blir behandlet på mottakssentrene. Og han tok den lange reisen fra Senegal, gjennom Sahara og opp til Libya for å finne ut hvordan menneskesmuglingen fungerer. Reisen er skildret i boka Bilal – Med de papirløse til festning Europa, som kom på norsk i 2012.

Dagen jeg møter Gatti i den lille byen Conversano i Sør-Italia er det akkurat et år siden over 360 flyktninger fra Eritrea, Somalia og Ghana druknet i nærheten av Lampedusa. Ulykken fikk mye oppmerksomhet, men allerede en uke senere, 11. oktober, druknet en ny båtlast med syriske flyktninger, og Gatti påviste i ettertid at italienske og maltesiske myndigheter ikke hadde klart å bli enige om hvem som skulle ta ansvar for redningen.

– Folk druknet ikke fordi sjøen var urolig. Havet var blikkstille. De druknet fordi dette er den eneste muligheten rike land gir dem til å komme, sier han.

Hittil i år har over 3000 mennesker druknet i forsøk på å krysse Middelhavet, flere enn noen gang. Gatti er nådeløs i sin kritikk av EUs håndtering av situasjonen. Han mener noe burde vært gjort for lenge siden.

– Vi later som om vi ikke ser det som foregår. EU skyver problemet unna.

Europas nykolonialisme

Før den arabiske våren hadde EU-land avtaler med flere av de nordafrikanske lederne om å stoppe flyktningstrømmen til Europa. Gaddafi hadde en avtale med Italia om å ta imot deporterte migranter.

– Vi brukte de verste diktaturene som private agenter. Gaddafi var en slags EU-agent for å stoppe folk, det samme var Ben Ali, Hosni Mubarak og Bashar al Assad. Vi kunne ikke arrestere asylsøkerne og immigrantene, så vi fikk libyerne til å gjøre det i stedet, på vegne av våre land. De fleste ble sendt tilbake til ørkenen og mange døde der, sier Gatti.

– Nå har disse regimene falt. Etter den kalde krigen er det som om Europa har glemt sin egen fortid og forpliktelsen til demokrati. Vi har brukt diktaturene som våre grensevakter langs festningen. Et av problemene våre nå er at vi har mistet disse vaktene. Vi burde ikke være overrasket over situasjonen i Midtøsten. Frøene var i jorda allerede for ti år siden. Det har resultert i det fullstendige kaoset i Middelhavet.

Gatti mener EU bør se på røttene til migrasjonen og sitt eget ansvar for hvorfor folk flykter. Han trekker fram Eritrea som eksempel. Eritreere er den største gruppen migranter som har ankommet Europa via sjøveien siden januar. De flykter fordi myndighetene, med president Isaias Afewerki i spissen, tvinger befolkningen til livslang militærtjeneste.

– Ingen europeiske land har bedt Afewerki om å endre styreform eller lagt press på myndighetene. I stedet gjør vi business med landet. Vi benytter oss av ørkenen i Eritrea til å kvitte oss med kjemisk avfall. I noen områder av landet har fargen i ørkenen forandret seg.

Gatti mener det må finnes en avtale om søppelhåndtering mellom Eritrea og enkelte europeiske land.

– Hvis vi bruker Eritrea som søppeldynge, eller handler med myndighetene, må vi gi oppholdstillatelse til eritreere som kommer til Europa. Ville du likt å tjene i militæret resten av livet?

– Nei.

– Nei. Men ingenting har skjedd. Eritreerne som kan, flykter. De fleste som døde ved Lampedusa for ett år siden var eritreere. De skulle ikke ha vært der.

Et annet eksempel han trekker fram, er Frankrikes strømavtale med Niger. En tredel av strømmen produsert i Frankrike kommer ifølge Gatti fra nigersk uran. Mens en av tre franske lyspærer og en av tre franske TGV-tog går på strøm produsert fra nigersk uran, mangler 90 prosent av befolkningen i den tidligere franske kolonien elektrisitet. Da Nigers demokratisk valgte regjering i 2006 valgte å legge urankonsesjonene ut på det frie marked, nektet Frankrike å godta det. Senere har det statlige franske utvinningsfirmaet Areva blitt beskyldt for å ha finansiert det påfølgende tuaregopprøret i landet. Krigen stoppet ikke før i 2009 da daværende president Mamadou Tandja inngikk en avtale med Nicolas Sarkozy om å la Frankrike utvinne Afrikas største uranfelt. Niger er verdens nest fattigste land, og lite av uraninntektene tilfaller landet.

– Dette er nykolonialisme. Hvis Niger hadde vært et rikt land, kunne flere fra nabolandene dratt dit for å jobbe. Det er ingen jobber der nå. Da reiser de heller gjennom Niger og prøver å komme seg til Europa. Dette er grunnen til at folk drar, og hvorfor vi delvis er ansvarlige for dette, sier han.

Banker før folk

Gatti har jobbet med flyktningproblematikk i over ti år. Han har forsøkt å krysse flere av Europas grenser og reist langs flyktningrutene gjennom Sahara. Bilal gir et nært portrett av migrantene han møter på veien og deres grunner til å reise hjemmefra. Der han for ti år siden traff flest økonomiske migranter som prøvde seg på båtreisen over Middelhavet, har han i dag inntrykk av at det store flertallet, nærmere 90 prosent, flykter fra krig og forfølgelse.

– Det er mye mer ustabilt nå. Bilal er en hyllest til de som flykter fra krig. De er de beste representantene for fred, for de flykter fordi de ikke vil delta i krigen. Det burde være en første grunn til å beskytte folk, i stedet for å dytte dem tilbake.

Løsningen, mener Gatti, er å opprette en humanitær korridor inn til Europa for flyktningene, i det minste for de som flykter fra krig.

– Tenk på antallet asylsøkere som har kommet til Europa i år: 130 000. Det høres mye ut, men hvis vi ser dette opp mot antallet innbyggere i EU, er det ikke så mye. Hvis vi deler på dem, har vi 130 mennesker i en by på 500 000. Det er ikke et stort antall som ber om hjelp og beskyttelse, sier han.

I dag tar fem land, Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia, imot 70 prosent av alle asylsøkere til Europa. Problemet, mener Gatti, er mangelen på koordinasjon mellom de europeiske landene. Og ikke minst Dublin-avtalen, som sier at flyktningene må søke om asyl i det første landet de kommer til.

– Hvis alle 130 000 hadde kommet til Italia, måtte de bli i Italia for alltid, selv om det ikke er noen jobber igjen her. Myndighetene her har ikke råd til å betale mer, siden vi har lovet å holde balanse i statsbudsjettet i tråd med stabilitetspakten med EU.

– Og nå er det ingen land som sier de kan hjelpe Italia med å redde folk i Middelhavet. Det er ikke bare en fare for asylsøkerne. Vi er alle i fare, som europeiske borgere. Hvis våre regjeringer ikke blir sjokkert av at over 3000 mennesker dør i løpet av et år utenfor vår kyst, betyr det at ingen vil bry seg om vi blir drept heller, sier han.

– Det er utrolig at det er lettere å redde banker, enn å redde folk. Vi må være modige nok til å forplikte oss til menneskerettigheter, ikke økonomiske rettigheter.

For Gatti er krisa i Middelhavet et uttrykk for krisa i EU.

– En del av Europa ødelegger en annen. Personlig mener jeg at dette skyldes nyliberalismen. Land som Hellas har blitt ødelagt, og underskuddet på statsbudsjettene blir utnyttet. Det samme gjelder Spania, Italia, Portugal. Og Irland.

Nylig uttalte EUs avgåtte kommissær for innvandring, Cecilia Malmström, at EU ikke har makt til å pålegge nasjonale regjeringer å ta imot flere flyktninger. Gatti mener innvandringen har blitt utnyttet som et trusselbilde av konservative partier.

– Det er den enkleste måten å få folk til å gå og stemme på. Du skremmer dem. Folk stemmer på dem for å motvirke noe som ikke kommer til å skje. Det er verst der konservative regjeringer har hatt makten i de siste ti årene.

Venstresiden er imidlertid ikke noe bedre i Gattis øyne. Han mener Europas venstreside tenker og utformer innvandringspolitikk med en høyrevridd hjerne.

– Vår integreringspolitikk, selv i land med venstreorienterte regjeringer, har utelukkende blitt fundert på push back-operasjoner. Det er ikke en humanitær løsning, sier han.

Papirer, ikke grenser

En annen faktor som bekymrer den engasjerte journalisten, er spredningen av radikal islam i Europa. Han mener europeiske myndigheter har latt feil folk få opphold. Han sikter blant annet til rike forretningsmenn fra Golfen og deler av det egyptiske samfunnet som flyktet fra Mubaraks regime.

– Menneskerettighetene har blitt vektlagt på feil måte. Europeiske myndigheter har vært veldig strenge mot svake folk, men ikke mot de sterke. Vi har ikke vært strenge nok mot disse samfunnene.

Gatti savner større motstand og kritikk mot radikale islamister, som han mener er vår tids nazisme. Nå har innvandringsmotstandere fritt spillerom til å gjøre radikale islamister til representanter for alle innvandrere i Europa, påpeker han.

Scenariet han ser for seg for framtiden er at innvandringsspørsmålet vil gjøre EU-borgerne stadig mer skeptiske til unionen. Det er lite optimisme å spore hos italieneren. Enn så lenge peker han på Sverige som et forbilde for integrering. I en offentlig samtale om EUs innvandringspolitikk senere samme kveld, ytrer han håpet om at pave Frans vil følge opp sine uttalelser om at grensene må åpnes, og gi flyktninger opphold i Vatikanstaten.

– Det burde ikke handle om grensene, men om papirene, sier Gatti.

© norske LMD