Dødelig grense

Lar vi Frontex bare bekjempe immigranter uten å sikre menneskerettighetene, kommer mange flere til å dø.

«Ut og finne mann!» roper en politibetjent til sporhunden som er med på oppdrag ved en kontrollstasjon i den spanske havnebyen Algeciras. I den norske dokumentarserien Drømmen om Europa følger vi norske politifolk på oppdrag langs Europas grenser. De bistår spansk og italiensk politi i å ta migranter som prøver å komme seg inn i Europa gjemt i bilseter og under lastebiler. Norge er såkalt assosiert medlem i EUs grensekontrollbyrå Frontex, som koordinerer kontroll og overvåkning av grensene mot ikke-EU-land. Statusen innebærer at vi deltar fullt ut i samarbeidet, men har begrenset stemmerett. Årlig spytter Norge inn mer enn 150 millioner kroner til kontroll av Europas grenser.

De neste fem årene skal droner, infrarøde kameraer og avansert satellitteknologi tas i bruk for å vokte grensene til lands og til vanns. I fjor lanserte Frontex det omfattende overvåkningsprosjektet Eurosur, som skal koordinere og effektivisere overvåkningen. Tilretteleggingen er konkurranseutsatt til private sikkerhetsselskaper og våpenprodusenter, som dermed nyter godt av millioner i EU-støtte. Når grensesikkerheten blir et lukrativt marked, kan man spørre seg om innretningene tjener politikken eller pengene. Som den danske forskeren Martin Lemberg-Pedersen påpeker, er konkurranseutsettingen et demokratisk og humanitært problem når grensen voktes av selskaper som først og fremst betrakter immigranter som sikkerhetstrusler, og ikke som bærere av rettigheter.

Alle land i Europa har signert Flyktningkonvensjonen, som sier at flyktninger har rett til å søke asyl i et annet land. Med prinsippet om non refoulement, som sier at ingen kan sendes tilbake til forfølgelse, har statene ansvar for å vurdere om en person har rett på beskyttelse eller ikke. Men flyktningenes rettigheter gjør seg ikke gjeldende før etter at grensepasseringen har skjedd. Mens Europa bygger høyere murer og gjør det stadig vanskeligere å krysse grensene, må vi spørre om retten til å søke asyl blir ivaretatt.

Den kanadiske eksperten på flyktningrett Catherine Dauvergne mener vestlige land begrenser flyktningretten mer og mer, og behandler asylsøkere som om de var illegale migranter allerede ved grensen.1 Såkalte push back-operasjoner, som tvangsreturnerer migranter før de har fått krysse grensen, fratar flyktninger muligheten til å søke om asyl. Selv om flyktningstatus kommer av livsomstendigheter, blir den ikke innfridd før en byråkrat bestemmer det. Uten juridisk status blir flyktningene dermed stående igjen uten rettigheter.

Samtidig svekkes asylsøkernes rettssikkerhet i flere vestlige land. Det er illustrerende at Solberg-regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett har foreslått å kutte de 200 000 kronene som tidligere har gått til rettshjelp for asylsøkere, mens Politiets utlendingsenhet får 150 millioner kroner ekstra for å gjennomføre flere tvangsreturer. Færre asylsøkere skal få møte beslutningstakeren før det fattes endelig vedtak, og UDI og Utlendingsnemnda får færre midler til grundig saksbehandling av asylsøknader.

Også på andre områder går det mot at Europa begrenser innvandreres rettigheter. Samtidig som EU bygger opp en sikkerhetsorientert migrasjonskontroll, utarbeides et rammeverk for å sikre rimelig arbeidskraftinnvandring. Den svenske migrasjonsforskeren Peo Hansen påpeker at EU slik kan sile ut kostbare, syke eller uønskede innvandrere, og ta imot de som kan ta lavlønte uattraktive jobber og sikre EUs konkurransekraft. Ved å legge til rette for såkalt «sirkulær migrasjon», kan EU til enhver tid dekke arbeidskraftbehovet, uten å måtte gi innvandrerne kostbare statsborgerlige rettigheter og velferd.

Nesten tre millioner syrere bor nå i leire eller privat i Syrias naboland Libanon, Tyrkia, Jordan, Irak og Egypt. For sterke nasjonalstater med grensekontroll er det enkelt å beskytte sin egen velferd. Det er ikke like lett for svakere stater i kriseområder. Knappe fire prosent av Syria-flyktningene har søkt asyl i Europa.2 Samtidig bruker vi ressurser på å sile ut handikappede og traumatiserte flyktninger fra kvoten vår. Skal regjeringen fortsette å dra på bombetokter i Midtøsten, bør den imidlertid være beredt på at flere mennesker vil bli skadet og fordrevet fra sine hjem.

Det er ikke nok å ha et asylsystem, så lenge de som trenger beskyttelse hindres fra å oppsøke hjelpen. Europa har nå verdens dødeligste grense. Det er en direkte sammenheng mellom oppbyggingen av grensene og de enorme dødstallene i Middelhavet. Når grensene styrkes, blir fluktrutene farligere. Lar vi Frontex bare bekjempe immigranter uten å sikre menneskerettighetene, kommer mange flere til å dø, sa FNs spesialrapportør Francois Crépeau i NRK-serien. Presset på Europas grenser er ikke bare et grenseproblem. Det vitner om mennesker med behov for hjelp.

© norske LMD