Markers minne

Utstillingen A Grin Without a Cat på Kunstnernes hus i Oslo viser et reflektert historisk vitnesbyrd over de revolusjonære bevegelsene på 60- og 70-tallet gjennom kameralinsen til den franske filmskaperen Chris Marker.

Chris Marker. Foto: BFI Stills Collection

Chris Marker. Foto: BFI Stills Collection

Den pågående utstillingen om filmskaperen Chris Marker (1921-2012) på Kunstnernes hus i Oslo inneholder et unikt historisk-politisk vitnesbyrd om venstresidens revolusjonære. Utstillingen kretser først og fremst rundt temaene tid og minne, med reisen og museet som motiver. Likevel er den navngitt etter hans mest politisk orienterte film, Le Fond de l’Air est Rouge, på engelsk kalt A Grin Without a Cat, fra 1977. De fleste av Markers filmer viser en tenker opptatt av menneskets tilstand og verdiforankring. Hans brede kunnskap kommer til uttrykk i bildene og forsterkes i hans løpende kommentarer. Han reiste verden rundt i over 60 år, og produserte omtrent like mange filmer. Mange av filmene tematiserer revolusjonære bevegelser, og spesielt i utstillingens tittelfilm kommer de revolusjonære drømmene om et bedre samfunn til uttrykk. Fortellerformen hans har en profetisk-filosofisk undertone, særlig i fotofilmene La Jetée (1962) og Le Souvenir d’un Avenir (2003), der han pendler mellom fortid og framtid.

I filmessayet La sixième face du Pentagone (1968) skildres Vietnam-protesten i 1967. Fredelige demonstrasjoner bryter ut i et stormløp mot Pentagon i Washington. Plakatene lyder «Hell no, we won’t go!», «No taxes for the war machine!» og «How many kids, Lyndon?». Demonstrantene roper «direct action!» på trappen til Pentagon foran en rekke nervøse soldater. Her brenner de opp militærinnkallelsene sine og flere klatrer opp på bygningens fasade. Flere av venstresidens ledere arresteres, men dette gjør bare protesten mer populær og skaper fengselskjendiser som Norman Mailer. Hendelsen var et gjennombrudd for Vietnam-protestene, hvor «demonstrantenes politiske holdning ble til politisk handling», i Markers egne ord.


Gjorde narr av Castro

Le Fond de l’Air est Rouge er Markers største verk. Det er en enestående historisk montasje over det revolusjonære 60- og 70-tallet som hopper mellom Berlin, Bolivia, San Francisco, Beijing og Paris. Marker kryssklipper protestscener fra Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) med gatescener fra Paris før fredselskende demonstranter overdøves av menn med nazisymboler i Washington. «Bomb Hanoi; Gas the Vietcong!», roper de. Deretter, i Vietnam, skryter en smilende amerikansk pilot av hvor fantastisk bomber og napalm virker på slagmarken.

Gjennom sin egenartete klipping ber Marker tilskueren tenke over hvem som egentlig er verdens kriminelle. Han viser den iranske sjahens besøk i Berlin i juni 1967, der sjahens hemmelige politi angriper demonstranter og en student blir drept. Kommentarsporet beretter om det 2500 år gamle kongedømmet hvor opposisjonelle tortureres, penger sløses og store fester holdes for verdens statsledere. Statsmaktenes ledere unngår å bli kalt kriminelle, mens de revolusjonære, som Marker så klipper direkte over til, arresteres gang på gang eller blir drept. Vi får se politimenn dra Ulrike Meinhof etter håret som om hun var et villdyr. Deretter passerer bilder av en rekke revolusjonære, en Tania, Ben, Miguel, Malcolm, Camille, Dixie, Julien, George, Carlos og en Pierre, som alle døde for det de trodde på. I et annet klipp leser Fidel Castro opp et sitat av Che Guevara rett etter hans død: «Hvis jeg ser tilbake på mitt liv, så har jeg arbeidet trofast med å samle revolusjonen. I en revolusjon enten vinner du eller dør.» I løpet av denne lange historiske gjennomgangen møter vi en rekke politiske mennesker og presenteres for optimisme, etterpåklokskap, naivitet, fortvilelse, og drømmerier.

Fra La Jetée (1962). Foto: BFI Stills Collection / Argos Films

Fra La Jetée (1962). Foto: BFI Stills Collection / Argos Films

Gjennom Cuba viser også Marker hvordan kommunismen ikke nødvendigvis er entydig. I et klipp tar Castro avstand til den sovjetiske kommunismen ved å kritisere marxistisk-leninistiske manualer for å være fulle av klisjeer, stereotypiske beskrivelser og tydelige løgner. Marker har ikke lenger samme tiltro til Castro som det han hadde i filmen Si Cuba fra 1961. Her hyllet han Castro og kritiserte USA. Skuffet over Castros utopi, kan Marker i Le Fond de l’Air est Rouge ikke dy seg for å gjøre narr av ham. Castro har nemlig en tendens til å rette på mikrofonene mens han taler. En gang i Moskva får vi se Castro slite med mikrofoner som komisk nok sitter bom fast, uansett hvor mye han prøver å vri på dem.


Motinformasjon

Marker påpeker at en rekke revolusjonsledere har sagt at de største utfordringene kom først når de overtok makten. Til forskjell fra Mao og Castro, er beundringen for Salvador Allende tydelig. Måten Marker klipper og framstiller ham på i filmen On vous parle du Chili: Ce que disait Allende (1973) sier mye om tiltroen han hadde til den chilenske presidentens politiske program. Allende blir her intervjuet av filosofen Regis Debray om økonomi og nasjonalisering, om hans tanker om å bli drept, og om det antikapitalistiske prosjektet.

I Le Fond de l’Air est Rouge er «røde» Allende et eksempel på en leder som vet å styre et land. I en paneldiskusjon på en arbeiderkonferanse i Santiago på begynnelsen av 70-tallet fremstiller Marker Allende som fornuftens stemme. Presidenten liker at den utenlandske pressen er der, og sier «la dem bli, og bevitne et sant demokrati, noe andre later som de er.» Allende etterlyser direkte politisk engasjement hos arbeiderne, at de kjenner de grunnleggende politiske prinsippene og at de deltar i diskusjonene. Siden fabrikkene nå skal tilhøre folket og arbeiderne, sier han også at en lat arbeider ikke kan forvente normal lønn. Man får ikke bonus for latskap. Og han legger til: «De inkompetente kan ikke vente seg beskyttelse av et partimerke! Et partikort utsteder ikke titler og æresbevisninger. Enhver må opptjene sin rett til å bli respektert!» Han advarer mot lønnsvekst, og når noen buer til dette svarer han: «Jeg har ikke kommet hit for å bues eller hylles, men for å snakke dere til fornuft.» Han mener lønnsvekst vil føre til galopperende inflasjon. Men Allende gir til kjenne at han aldri vil tvinge eller bruke vold mot arbeiderne om de streiker. Han vil ikke bruke politiet til å hindre meningsutveksling. Nei, hans eneste virkemiddel er fornuften. Om dette ikke virker, «da har jeg intet annet valg enn å gå av, for hva ellers kan jeg gjøre?» Vi vet i ettertid hva Pinochet gjorde for å ta makten i 1973.

Fra Sans soleil (1983). Foto: Argos Films

Fra Sans soleil (1983). Foto: Argos Films

Men folk flest er ikke revolusjonære. Hverdagen dreier seg om kompromisser, om å få pengene til å strekke til og få være i fred. Mot slutten av filmen lyder Marker på sitt tristeste. Skuffet over mislykkede revolusjoner og tapte valg for kommunistene sørger han over «det som kunne vært». Filmen ender allegorisk med at ulver skytes fra helikoptre: bestanden skal holdes nede. Marker kommenterer: «Noen ulver vil alltids overleve».

I et essay fra 2008 skriver Marker at Le Fond de l’Air est Rouge handlet om hva som skjedde når det franske kommunistpartiet og Sovjetunionen ikke lenger representerte det revolusjonære håpet. Han skriver: «Ironien er at tretti år senere, så er spørsmålet irrelevant. Begge har opphørt og den eneste krøniken er den gjentakende øvelsen på et stykke som aldri har hatt noen premiere.» I Paris og andre steder fikk dessverre ikke de venstre-revolusjonære spille på hovedscenen, de fikk ikke den framtiden som skulle forandre verden.

Marker samarbeidet med filmskapere som Alain Resnais, Agnes Varda, Jean-Luc Godard og Joris Ivens. På 60-tallet bidro de alle i en film som ble kreditert 150 individer (!) kalt Loin du Vietnam (1967) en protest mot USAs intervensjon i Vietnam. Kollektivet blandet fiksjon, dokumentar, analyse og nyhetsbulletin. Ut fra dette samarbeidet oppsto det aktivistiske filmkollektivet SLON,1 som var aktive i over ti år. Der arbeidet også den norske produsenten Inger Servolin, som har produsert flere av Markers filmer og som i dag fremdeles har ansvar for arkivering og konservering av filmene hans i Paris. I kollektivet regisserte Marker fiksjonsfilmen Embassy (1973). Filmen er laget på dokumentarisk vis om flukten til en ambassade under et militærkupp. Settingen kan minne om Chile. Unge venstreorienterte kunstnere, forfattere og aktivister var redde for å bli arrestert, etter at vennene deres hadde blitt innestengt på et fotballstadion. Med tydelige referanser til virkeligheten lagde Marker på denne måten en tidlig «mockumentary».

Kollektivet lagde også «Cinetracts», små visuelle politiske pamfletter, 16mm film i sort-hvitt. Poenget var å lage mot-informasjon som en motvekt til overfladiske massemedier. De sto også bak serien «On vous parle», der de lot mennesker i utsatte posisjoner komme til orde, deriblant torturerte fanger, en forfulgt forlegger, en revolusjonær leder og president Allende.


Filmkunstnerens spor

Utstillingen viser også Sans Soleil (1982). Dette er nok Markers mest kjente film ved siden av La Jetée, og ble i år kåret til tredje beste dokumentar noensinne av bladet Sight and Sound. Marker prøver å uttrykke at vi ikke lenger ser solen. Åpningsbildet viser tre lykkelige barn på Island, før det et øyeblikk brytes i sort. Først mot slutten av filmen ser vi at barnas hjemsted er blitt dekket av sort lava. Barna møtte livets mørke side, her i naturens råhet. Sans Soleil viser også alle Tokyos tv-skjermer og kommenterer hvordan dette flimrende lyset erstatter virkeligheten. Markers melankolske tema – det solløse – er et vitnemål over menneskets tilkortkommenhet på jorden, men han lar seg også fascinere av hvordan mennesket finner noe å kjempe for.

Filmen handler hovedsakelig om hukommelsen og minnets betydning. Hovedpersonen, den reisende kameramannen Sandor Krasna, er Markers alter ego. Han reiser til Japan, Irland, Island, Guinea-Bissau og Kapp Verde. Vi hører en kvinne lese fra Krasnas brev og reisedagbok om hva han tenker rundt bildene han filmer. Dette er nettopp essayfilmens kjennemerke, å dokumentere med personlig refleksjon. Noen ganger kan filmen bli så intens å lytte til at bildene forsvinner i bakgrunnen.

Krasna spør om alle bildene vi konsumerer egentlig erstatter minnene våre. Marker tar også det grepet å gi en del bilder altfor sterke fargekontraster – til noe som kan ligne minne- og drømmebilder. Filmen problematiserer altså minnets betydning. Men hva når noe i virkeligheten forsvinner helt? På den japanske øya Okinawa får vi se to såkalte Noro-prestinner. Disse utfører et tradisjonelt renhetsritual og kan snakke med de døde via gudene. Noro-skikken vil dø ut med dem, de er de siste prestinnene. På Okinawa fantes det også en gang et matriarkat, men da amerikanske soldater inntok øya på slutten av Andre verdenskrig, valgte 200 kvinner å sprenge seg selv i filler med granater, heller enn å tas til fange. I dag kan man kjøpe turistlightere laget som granater der. Alle andre spor er borte. «Hendelsen ble en kommersiell vare», kommenterer Krasna.

Krasna sier at han er mest interessert i de små nære tingene han observerer – små hendelser som kan få hjertet til å banke litt fortere. Vi møter en lang rekke overgangsritualer og -steder: kattetempler, fruktbarhetstempler, dukkebrenning, og jenter som møter til japansk «konfirmasjon». Så klipper Marker inn bilder fra Alfred Hitchcocks Vertigo (1958). Krasna skal ha sett filmen 19 ganger, og filmer selv opptaksstedene fra Vertigo. Marker vil si noe om minnets umulighet. Fortid blir framtid og omvendt, akkurat som når Krasna vil gjenskape de filmatiske scenene uten handlingen.

Markers metakommentar reiser spørsmål om hvorvidt kulturelle overgangsritualer eller politisk kamp kan holde oss oppe, eller gi oss mening nok til å tåle de stadig skiftende livssituasjonene som det moderne livet gir oss. Samtidig forsøker Marker med Sans Soleil å hindre at viktige spor går helt tapt for vår egen selvforståelse. I fragmenter samler filmkunstneren noen spor vi kan avlese.


Elleve rikinger og en ball

En film som ikke vises på utstillingen, er Chats perchés fra 2004. Her var filmskaperen over 80 år, og bruker mer humor og ironi. Framfor mennesker, setter han lit til sine små firbente venner, kattene: «Har dere forlatt oss? Vi trenger dere sårt nå». Gjennom hele karrieren brukte han katter som symboler. Marker elsket kattens selvstendighet og utbryter: «Katter er ikke interessert i makt!»

Filmen viser Markers reflekterte blikk på vår omskiftelige tid og de som protesterer mot maktovergrep. Regissøren har beholdt den gamle revolusjonære stemningen. Men denne gang viser han scener fra en demonstrasjon for hjelp til AIDS-syke. Demonstrantene har lagt seg ned i gatene. Marker lar bildene gå over i sort-hvitt mens det zoomes ut. Det hele ligner etter hvert på døde på en slagmark. Det er fremdeles litt protest i gamle Marker, der påfølgende scene viser folk samlet i gaten foran en storskjerm med en fotballkamp. Kommentaren? «Her står de alle bare og ser på elleve rikinger som sparker i en ball.»

© norske LMD

Truls Lie er filmskaper og kritiker.