Velferd på anbud

Offentlige underskudd har blitt heftig debattert siden 1980-tallet og fått myndigheter til å prøve ut ulike løsninger for å lette byrden fra sosialhjelpen uten å skape katastrofale skadevirkninger for befolkningen. Canada har, i likhet med USA, satset på «sivilsamfunnet» og gjensidig hjelp i lokalsamfunnene. På begynnelsen av 1990-tallet var Canadas budsjettunderskudd nesten seks prosent av BNP og gjelden 90 prosent (inkludert provinsenes gjeld). Ratingbyråene nedgraderte Canadas betalingsevne fra trippel A i 1992. Og Wall Street Journal var raskt ute med å si at landet var blitt «æresmedlem av den tredje verden».1

Da Jean Chrétiens liberale regjering kom til makten i 1993, innførte de en drastisk sparepolitikk som endte med 20 prosent færre offentlig ansatte og store kutt i de sosiale tjenestene. Både føderale, provinsielle, kommunale myndigheter ble berørt. Men ett budsjett fortsatte å øke: støtten til sosiale organisasjoner. I Québec ble budsjettet til helse- og sosialdepartementet doblet mellom 1992 og 1996. Mens antall offentlig ansatte krympet, steg tallet på frivillige og ansatte i hjelpeorganisasjoner – dårligere betalt og med svakere stillingsvern. Arbeidsministeren i Québec, Louise Harel, mente at «i Québec som i resten av Canada og de fleste OECD-land, må staten endre måten de tilbyr tjenester og stønader på». Derfor foreslo hun «å satse mer på samarbeidet mellom veldedige organisasjoner og staten».2 Var dette inspirasjonen bak den britiske statsministeren David Camerons «Big Society» i 2010? Magasinet Time har kalt det et «imponerende forsøk på å slippe løs gründerånden». Programmet skal oppmuntre til frivillighet og lokalt sosialt engasjement. En slags nasjonal siviltjeneste gir 16–17-åringer muligheten til å jobbe tre måneder i en organisasjon de velger selv – med en gjennomsnittlig betaling på 50 pund. Et Big Society Network, sjenerøst finansiert gjennom nasjonallotteriet, skal bidra til å «skape, utvikle og vise fram nye ideer for å hjelpe folk til å finne sammen i sine lokalsamfunn og gjøre gode gjerninger».3

Blant ideene finner vi et poengsystem med poeng til de ivrigste frivillige, som gir rabatter i butikker og restauranter.4 Og «obligasjoner for sosialt engasjement», som det som ble utstedt til fengselet i Peterbourgh: Via lokale organisasjoner har femten givere gitt fem millioner pund til rehabilitering av tidligere innsatte. Hvis tilbakefallsprosenten holder seg under 7,5 fram til 2016, vil staten tilbakebetale investorene og gi en bonus med utgangspunkt i besparelsene det offentlige har gjort.5

Tanken på å kombinere veldedighet med profitt har vakt interessen til den franske tenketanken Institut français de l’entreprise, som vil importere Big Society til Frankrike – for «det er i samfunnets egne ressurser man finner løsningene på samfunnsproblemene». Men de ser en stor hindring: «Statens symbolske tyngde og sivilsamfunnets historiske svakhet i Frankrikes politiske kultur».6 Troen på velferdsstaten er muligens mer seiglivet i Frankrike enn i de anglosaksiske landene, men også i Frankrike har man oppmuntret til utvikling av veldedighetssektoren. Fattigdom er, som andre steder, blitt omdøpt til «utenforskap» og tas i stor grad hånd om av frivillige og veldedige organisasjoner som Emmaüs og Restos du Coeur, eller av små lokale foreninger. I byene er politikken delvis basert på å overlate forstadsproblemene til lokale organisasjoner. Flere tusen foreninger har dukket opp i forstedene og organiserer kultur- og idrettsaktiviteter, leksehjelp, administrativ hjelp til innvandrere, og barnepass. Alt til en billig penge, med beskjedne lønninger og usikre arbeidsforhold.

I Frankrike er frivillighetssektoren nesten fullstendig avhengig av offentlig støtte, samt inntekter fra kontingenter og tjenestesalg. Selv om sektoren vokser raskt, er pengegavene fortsatt beskjedne: I 2013 mottok den knappe fire milliarder euro, det vil si 0,2 prosent av BNP, mot 2 prosent i USA. En lovendring i 2003 gir privatpersoner rett til å trekke fra 66 prosent av slike gaver på skatten, og bedrifter 60 prosent. Skatteregimet er altså svært gunstig for filantroper, likevel foretrekker franskmenn fortsatt at staten sørger for sosial omfordeling. Og milliardærene gir helst til stiftelser for samtidskunst.

Oversatt av L.H.T.