Ensom politimann i en global verden

USA er blitt den fallende supermakten det britiske imperiet var rundt 1900, og den globale situasjonen er like eksplosiv. Hvis vi ikke stopper nå, går vi mot katastrofe, mener Slavoj Zizek.

Etter at Barack Obama erklærte krig mot IS i slutten av september i fjor forsøkte han å forklare tankegangen til 60 Minutes: «Når det oppstår trøbbel et eller annet sted i verden, ringer de ikke til Beijing eller til Moskva. De ringer oss. Det skjer alltid. Amerika tar ledelsen. Vi er den uunnværlige nasjonen.» Det gjelder også for miljøkatastrofer og humanitære kriser: «Når en tyfon rammer Filippinene, se hvem som hjelper Filippinene med å takle situasjonen. Når et jordskjelv ryster Haiti, se hvem som tar ansvar for å gjenoppbygge Haiti. That’s how we roll. Det er dette som gjør oss til amerikanere.»

Men i midten av oktober henvendte Obama seg til Teheran. Han sendte et hemmelig brev til ayatollah Ali Khamenei der han foreslår en større tilnærming mellom USA og Iran basert på en felles interesse av å bekjempe IS. Ikke bare avslo Iran tilbudet, men da den amerikanske offentligheten fikk nyss om brevet, ble det kritisert som en latterlig og ydmykende handling som bare vil styrke Irans arrogante syn på USA som en fallende supermakt. Det er slik USA faktisk ruller, de handler alene i en flersentrisk verden, der de stadig oftere vinner krigen, men taper freden, og gjør drittarbeidet for andre: for Kina og Russland, som har sine egne problemer med islamister, og selv for Iran – sluttresultatet av invasjonen av Irak er at landet er overlatt til Irans fulle politiske kontroll. USA ble fanget i denne prosessen allerede i Afghanistan, hvor deres hjelp til krigerne som kjempet mot Sovjetokkupasjonen ga opphav til Taliban.


Den gamle geopolitiske kampen

Den fundamentale kilden til disse problemene er USAs endrede rolle i verdensøkonomien. En økonomisk syklus går mot slutten, en syklus som startet på begynnelsen av 1970-tallet, med det Yanis Varoufikis kaller «den globale minotauren», den monstrøse motoren som drev verdensøkonomien fra tidlig på 80-tallet til 2008.1 Slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var ikke bare en tid med oljekrise og stagflasjon: Nixons beslutning om å forlate gullstandarden for dollaren var et tegn på et mye mer radikalt skifte i det kapitalistiske systemets grunnleggende funksjonsmåte.

Innen slutten av 60-tallet var den amerikanske økonomien ikke lenger i stand til å fortsette å resirkulere sine overskudd til Europa og Asia: Overskuddene var blitt til underskudd. I 1971 reagerte den amerikanske regjeringen på denne nedgangen med et vågalt strategisk trekk: I stedet for å forsøke å redusere landets galopperende underskudd, besluttet de å gjøre det motsatte, nemlig å øke underskuddene. Og hvem skulle betale for det? Resten av verden! Hvordan? Gjennom en permanent og kontinuerlig strøm av kapital over de to store verdenshavene for å finansiere USAs underskudd: USA må suge til seg en milliard dollar daglig fra andre land for å betale for sitt forbruk og er dermed blitt den universelle keynesianske forbrukeren som holder verdensøkonomien i gang.

Denne kapitalstrømmen hviler på en kompleks økonomisk mekanisme: USA er «betrodd» som det sikre og stabile senteret, slik at alle andre – fra de oljeproduserende arabiske landene til Vest-Europa og Japan, og nå selv kineserne – investerer sine overskudd i USA. Siden denne tilliten hovedsakelig er ideologisk og militær, ikke økonomisk, er USAs store problem å berettige sin lederrolle – landet trenger en permanent krigstilstand for å tilby seg som den universelle beskytteren for alle andre «normale» stater (ikke «røverstater»).

Men selv før det er blitt fullt etablert, er dette verdenssystemet, basert på dollarens primat som universell valuta, i ferd med å bryte sammen og erstattes av, ja, hva? Det er dette de pågående spenningene handler om. «Det amerikanske århundret» er over og vi ser nå den gradvise dannelsen av flere sentre for den globale kapitalismen: USA, Europa, Kina, kanskje Latin-Amerika, hvor hver står for en kapitalisme med en særegen vri: USA for nyliberal kapitalisme, Europa for det som gjenstår av velferdsstaten, Kina for kapitalisme med «asiatiske verdier» (autoritær kapitalisme), Latin-Amerika for populistisk kapitalisme. I denne verden tester de nye og gamle supermaktene hverandre, forsøker å påtvinge sin versjon av de globale reglene og eksperimenterer gjennom stedfortredere, som, selvfølgelig, er andre mindre land og stater.

Dagens situasjon ligner altså foruroligende på situasjonen rundt 1900, da det britiske imperiets hegemoni ble utfordret av nye makter, spesielt Tyskland, som ville ha sin bit av den koloniale kaka, og Balkan var et av åstedene for konfrontasjonen mellom dem. I dag spiller USA rollen som det britiske imperiet, og de nye supermaktene er Russland og Kina, og vårt Balkan er Midtøsten. Det er den samme gamle kampen om geopolitisk innflytelse: Ikke bare USA, men også Russland hører rop fra Georgia, fra Ukraina, og kanskje vil russerne begynne å høre stemmer fra de baltiske landene.


Tiltalende krig

Det finnes en annen uventet parallell til situasjonen før første verdenskrig. I de siste månedene har mediene kontinuerlig advart om faren for tredje verdenskrig. Det kryr av overskrifter som «Det russiske luftvåpenets supervåpen: «Frykt PAK-FA stealthjagerfly» eller «Russland er klar for krig, vil sannsynligvis vinne atomoppgjør med USA». Minst en gang i uka kommer Putin med en uttalelse som Vesten ser som en provokasjon, og en vestlig statsleder eller NATO-skikkelse advarer mot Russlands imperialistiske ambisjoner. Imens uttrykker Russland uro for å bli omringet av NATO og landets naboer frykter en russisk invasjon. Den bekymrede tonen i disse advarslene synes å øke spenningen – nøyaktig som i tiårene før 1914. Og i begge tilfeller ser vi samme overtroiske mekanisme: som om det å snakke om det vil hindre det fra å skje. Vi kjenner til faren, men vi tror ikke det virkelig kan skje – og nettopp derfor kan det skje. Det vil si, selv om vi egentlig ikke tror det kan skje, gjør vi oss alle klare for det – og disse faktiske forberedelsene, som i det store og hele overses av de store mediene, rapporteres for det meste i marginale medier.

Situasjonen kompliseres ytterligere av at rivaliserende nye og gamle supermakter får selskap av en tredje faktor, de radikaliserte fundamentalistbevegelsene i den tredje verden som er imot alle supermaktene, men tilbøyelige til å inngå strategiske pakter med noen av dem. Ikke overraskende blir situasjonen stadig mer uklar: Hvem er hvem i de pågående konfliktene? Hvordan velge mellom Assad og IS i Syria? Mellom IS og Iran? En slik uklarhet – for ikke å nevne framveksten av droner og andre våpen som lover en ren høyteknologisk krig uten tap av liv (på vår side) – blåser opp militærbudsjettene og gjør utsiktene til krig mer tiltalende.


Eksplosive sammenkoblinger

Hvis det underliggende aksiomet i den kalde krigen var MAD (Mutually Assured Destruction), er aksiomet i dagens krig mot terror det omvendte, nemlig NUTS (Nuclear Utilization Target Selection), det vil si ideen om at man med et kirurgisk angrep kan ødelegge fiendens atomarsenal mens rakettskjoldet beskytter oss mot et motangrep. Mer presist, USA følger en differensiell strategi: De handler som om de fortsatt stoler på MAD-logikken i forholdet til Russland og Kina, mens de fristes til å praktisere NUTS i Iran og Nord-Korea.

MADs paradoksale mekanisme er at den gjør logikken om «selvoppfyllende profeti» til en «selvbegrensende intensjon»: Selve det faktum at begge sider kan være sikre på at hvis en av dem bestemmer seg for å gå til atomangrep mot den andre, så vil denne svare med full destruktiv kraft, noe som garanterer at ingen av sidene vil starte en krig. NUTS’ logikk er den motsatte, at fienden kan avvæpnes hvis det er sikkert at vi kan angripe ham uten å risikere et motangrep. Selve det faktum at to direkte motsigende strategier blir mobilisert samtidig av samme supermakt, viser det fantasmatiske ved denne typen resonnement.

Hvordan hindre at vi dras med ned i virvelen? Det første steget er å forlate alt det kvasi-rasjonelle snakket om «strategisk risiko», så vel som ideen om historisk tid som en lineær utviklingsprosess, der vi i hvert øyeblikk må velge mellom forskjellige handlingsalternativer. Vi må akseptere trusselen mot vår skjebne: Det er ikke bare et spørsmål om å unngå risiko og ta de rette valgene i den globale situasjonen, den sanne trusselen ligger i situasjonen i sin helhet, i vår «skjebne» – hvis vi fortsetter å roll on slik vi gjør nå, er vi dødsdømt, uansett hvor varsomt vi går fram. Så løsningen er ikke å være forsiktige og unngå risikable handlinger – handler vi slik, følger vi fullt og helt logikken som leder til katastrofe. Løsningen er å bli fullstendig klar over det eksplosive settet av sammenkoblinger som gjør hele situasjonen farlig. Og deretter bør vi legge ut på det lange og vanskelige arbeidet med å endre koordinatene for hele situasjonen. Intet mindre er holdbart.

Et underlig sammenfall med Obamas that’s how we roll: Da passasjerene på United Flight 93 angrep flykaprerne 11. september 2001, var en av dem, Todd Beamers, siste hørbare ord: «Er dere klare? Let’s rollThat’s how we roll, kan vi si – og styrter ikke bare et fly, men hele planeten.

Oversatt av R.N.

Slavoj Zizek er filosof.