Lærdom fra en embargo

Oppheves embargoen John F. Kennedy innførte mot Cuba i 1962, vil det korrigere et brudd på folkeretten som nesten alle landene på planeten fordømmer hvert år.

Valgnederlaget i november synes å ha gitt Barack Obama en ny giv. Han ble med brask og bram valgt inn i Det hvite hus i 2008 og hadde i sine seks første år en komfortabel parlamentarisk majoritet. Men den brukte han bare til en beskjeden helsereform og evinnelige prekener om kompromiss med republikanske parlamentarikere som var fast bestemt på å ødelegge ham. Men etter at partiet hans ble knust i mellomvalget, og karrieren går mot slutten, har Obama tatt flere modige beslutninger. Like etter valget annonserte han en klimaavtale med Kina og amnesti for fem millioner ulovlige innvandrere. Han vil også gjenopprette de diplomatiske relasjonene med Cuba. Krever det amerikanske demokratiet at en president ikke lenger har senatorer han må tilfredsstille eller rike lobbyer å takle, for at han kan ta en fornuftig beslutning?

Oppheves embargoen John F. Kennedy innførte mot Cuba i 1962, vil det korrigere et brudd på folkeretten som nesten alle landene på planeten fordømmer hvert år. De har utvilsomt forstått – bakenfor de dydige påskuddene USA kommer med (menneskerettigheter, tankefrihet) som alle vet hvordan respekteres hos allierte Saudi-Arabia eller på Guantánamo – at det for USA har dreid seg om å vise sitt sinne. For noen steinkast fra Florida har et lite land lenge våget å stå opp mot det amerikanske imperiet, nærmest alene. Denne kampen om verdighet og suverenitet har David definitivt vunnet.

Men i hvilken tilstand? Washingtongs embargo har ikke nådd målet om «regimeskifte» i Havanna, men den kubanske modellen som embargoen rettet seg mot er blitt utslettet. «Den fungerer ikke lenger for oss,» sa Fidel Castro i 2010 etter å ha godkjent de «liberale» reformene til broren Raúl. Etter sammenbruddet til sovjetblokken, som øya var avhengig av for nesten alt, kollapset kjøpekraften til kubanerne. I den ruinerte økonomien overlever de fleste bare takket være konstant nøysomhet og velutviklet snarrådighet. På Cuba betyr dessuten liberalisering framfor alt å gjøre lønnstakerne, som nesten alle er statsansatte, til eiere i småbedriftene de er ansatt i.

Da Obama forsvarte sin historiske beslutning, som raskt ble applaudert av de store amerikanske selskapene som gjerne vil utvide markedene sine (American Airlines, Hilton, PepsiCo), påpekte han at «det er ikke i USAs interesse, eller det kubanske folkets, å presse Cuba mot kollaps. Selv om det hadde virket – og det har det ikke i femti år – vet vi fra bitter erfaring at det er mer sannsynlig at land gjennomgår varige endringer hvis folket ikke kastes ut i kaos.» Det gjenstår bare at Washington, Berlin, London og Paris bruker denne lærdommen på Russland. Uten å vente i femti år.

Oversatt av R.N.