Terrorister uten overbevisning

Hvor skjør er ikke islamistenes tro hvis de føler seg truet av en idiotisk karikatur i et satirisk ukeblad, skriver Slavoj Zizek.

Nå når vi alle er i sjokk etter drapene i Charlie Hebdos redaksjonslokaler, er tiden inne for å samle mot til å tenke. Vi må, selvsagt, utvetydig fordømme drapene som et angrep på selve substansen i vår frihet, og fordømme dem uten skjulte forbehold (à la «… men Charlie Hebdo provoserte og ydmyket muslimene»). Men et slikt patos av universell solidaritet er ikke nok – vi må tenke lenger.

Slik tenkning har ingenting å gjøre med den billige relativiseringen av forbrytelsen («hvem er vi i Vesten til å fordømme slike gjerninger, vi som har begått så mange forferdelige massakre i den tredje verden»). Det har enda mindre å gjøre med mange liberale vestlige venstrefolks patologiske frykt for å gjøre seg skyldig i islamofobi. Disse falske venstrefolkene som fordømmer enhver kritikk av Islam som et uttrykk for vestlig islamofobi; Salman Rushdie ble fordømt for unødvendig provosering av muslimer og dermed (i det minste, delvis) ansvarlig for fatwaen mot ham. Resultatet av et slikt standpunkt er som man kan forvente i slike saker: Jo mer vestlige liberale venstrefolk gransker sin skyld, jo mer anklages de av muslimske fundamentalister for å være hyklere som forsøker å skjule sitt islamhat. Denne konstellasjonen er en perfekt reproduksjon av superegoets paradoks: Jo mer du adlyder den Andres krav til deg, jo skyldigere blir du. Det er som om jo mer du tolererer Islam, jo større vil presset bli.

Dette er grunnen til at jeg mener at det ikke holder å oppfordre til moderasjon, slik Simon Jenkins gjør når han i The Guardian 7. januar påstår at vår oppgave er «ikke å overreagere, ikke å overdrive etterspillet. Det er å behandle hver hendelse som en forbigående forferdelig ulykke». Angrepet på Charlie Hebdo var langt mer enn «en forbigående forferdelig ulykke». Det fulgte en klar religiøs og politisk agenda og er dermed tydelig en del av et mye større mønster. Selvsagt bør vi ikke overreagere, hvis vi med det mener å henfalle til blind islamofobi – men vi bør analysere dette mønsteret nådeløst.

 

Lidenskapelig intensitet

Snarere enn en demonisering av terroristene som gjør dem til heroiske suicidale fanatikere, trenger vi å avkrefte denne demoniske myten. For lenge siden så Friedrich Nietzsche hvordan den vestlige sivilisasjonen beveget seg i retning av det siste mennesket, en apatisk skapning uten lidenskap eller engasjement. Ute av stand til å drømme, livstrøtt, utsetter det seg ikke for fare, søker bare komfort og sikkerhet, et uttrykk for toleranse med hverandre: «Litt gift fra og til underveis: det gir behagelige drømmer. Og meget gift til slutt: det gir en behagelig død. […] Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ’Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»1

Det kan faktisk virke som om spliden mellom den tolerante første verden og den fundamentalistiske reaksjonen mot den, stadig oftere skjer langs motsetningen mellom å ha et langt og tilfredsstillende liv fullt av materiell og kulturell rikdom, og å dedikere sitt liv til en eller annen transcendent Kampsak. Er ikke dette nettopp antagonismen vi finner hos Nietzsche mellom «passiv» og «aktiv» nihilisme?

Vi i Vesten er Nietzsches siste mennesker, oppslukt av idiotiske daglige lyster, mens de radikale muslimene er rede til å risikere alt, så engasjert i kampen at de er villige til å utslette seg selv. William Butler Yeats’ dikt «Second Coming» gir i så måte en perfekt beskrivelse av vår samtidige situasjon: «De beste mangler all overbevisning, mens de verste er / fulle av lidenskapelig intensitet.» Dette er en utmerket beskrivelse på dagens splid mellom blodfattige liberalere og lidenskapelige fundamentalister. «De beste» er ikke lenger i stand til å engasjere seg fullt ut, mens «de verste» kaster seg helhjertet inn i rasistisk, religiøs og sexistisk fanatisme. Men passer denne beskrivelsen virkelig på fundamentalistiske terrorister?

 

Mangler rasisme

Det de fundamentalistiske terroristene åpenbart mangler, er et trekk det er lett å få øye på hos alle ekte fundamentalister, fra tibetanske munker til amish i USA: fraværet av ressentiment og misunnelse, den dype likegyldigheten overfor ikke-troendes levesett. Hvis dagens såkalte fundamentalister virkelig tror de har funnet veien til Sannheten, hvorfor føler de seg da truet av ikke-troende, hvorfor misunner de dem? Når en buddhist møter en vestlig hedonist, er han knapt fordømmende. Han bemerker mildt at hedonistens søken etter lykke er selvdestruktiv. I motsetning til sanne fundamentalister, er kvasi-fundamentalistiske terrorister dypt forstyrret, fengslet og fascinert av de ikke-troendes syndige liv. Man kan føle at de, i sin kamp mot den syndige andre, kjemper mot sin egen fristelse.

Det er her Yeats’ diagnose bommer på dagens situasjon: Terroristenes lidenskapelige intensitet vitner om en mangel på sann overbevisning. Hvor skjør er ikke troen deres hvis de føler seg truet av en idiotisk karikatur i et satirisk ukeblad? Den fundamentalistiske islamske terroren er ikke grunnet i terroristenes overbevisning om egen overlegenhet og et ønske om å beskytte sin kulturelle og religiøse identitet mot frontalangrepet fra den globale forbrukersivilisasjonen. Problemet med fundamentalister er ikke at vi betrakter dem som underlegne, men snarere at de selv implisitt ser seg selv som underlegne. Dette er grunnen til at våre nedlatende politisk korrekte forsikringer om at vi ikke føler oss overlegne, bare gjør dem enda sintere og ressentimentsfulle. Problemet er ikke kulturforskjeller (deres anstrengelser for å bevare sin identitet), men det motsatte, nemlig at fundamentalistene allerede er som oss, at de, i det skjulte, allerede har internalisert våre standarder og måler seg etter dem. Paradoksalt nok, er den store mangelen hos fundamentalistene en dose av den sanne ’rasistiske’ overbevisningen om egen overlegenhet.

 

Selvtilfreds selvtilfredshet

Den muslimske fundamentalismens nylige omskiftninger bekrefter Walter Benjamins gamle innsikt om at «enhver fascisme vitner om en mislykket revolusjon»: Fascismens framvekst er venstresidens nederlag, men samtidig et bevis på at det fantes et revolusjonært potensial, en misnøye, som venstresiden ikke klarte å mobilisere. Gjelder ikke dette også for dagens såkalte islamo-fascisme? Henger ikke den radikale islamismens framvekst nettopp sammen med at den sekulære venstresiden har forsvunnet fra de muslimske landene?

Da Taliban våren 2009 tok kontroll over Swat-dalen i Pakistan rapporterte New York Times at de skapte et «klasseopprør som utnytter det store gapet mellom en liten gruppe velstående jordeiere og deres jordløse leietakere». Men hvis Taliban «utnytter» bøndenes harde kår og gir «en vekker om farene for det i stor grad føydale Pakistan», hva forhindrer liberalere demokrater i Pakistan så vel som USA å «utnytte» de jordløse bøndenes åk og forsøke å hjelpe dem? Det nedslående svaret på dette opplagte spørsmålet er at føydalkreftene i Pakistan er det liberale demokratiets «naturlige alliansepartner».

Så hva med liberalismens kjerneverdier: frihet, likhet? Paradokset er at liberalismen alene er ikke sterk nok til å redde dem fra det fundamentalistiske frontalangrepet. Fundamentalismen er en reaksjon – en falsk, mystifiserende reaksjon, selvsagt – mot en reell svakhet i liberalismen, og dette er grunnen til at liberalismen genererer fundamentalisme igjen og igjen. Overlatt til seg selv, vil liberalismen sakte men sikkert undergrave seg selv. Det eneste som kan redde dens kjerne er en ny venstreradikalisme. For at liberalismens sentrale arv skal overleve trenger den broderlig støtte fra den radikale venstresiden. Dette er den eneste måten å bekjempe fundamentalismen på, nemlig å rive bort grunnen under beina på den.

Å tenke i respons til drapene i Paris betyr å gi kast på den selvtilfredse selvtilfredsheten til den tolerante liberaleren og akseptere at konflikten mellom liberal toleranse og fundamentalisme er i siste instans en falsk konflikt – en ond sirkel med to ytterpoler som skaper og forutsetter hverandre. Det Max Horkheimer sa om fascismen og kapitalismen på 1930-tallet – de som ikke vil snakke kritisk om kapitalismen må også tie om fascismen – burde også sies om dagens fundamentalisme: De som ikke vil snakke kritisk om det liberale demokratiet, må også tie om religiøs fundamentalisme.

Oversatt av R.N.