Vesten ved veiskillet

Vestlige politikere vil verken innrømme eller avvise at intervensjonene både i Afghanistan, Irak og Libya har vært mislykkede. I stedet kommer de stadig tilbake til dette veiskillet: Hva skulle vi ellers ha gjort?

I februar er det tolv år siden over 100 000 nordmenn gikk ut i gatene for å protestere mot invasjonen av Irak. Er det mulig å se for seg et tilsvarende engasjement mot krigsinnsats i dag? I de tolv årene som er gått, har en mislykket og evigvarende Afghanistan-krig tappet den norske offentligheten for motstandsevne. I dag hever et norsk Nato-bidrag knapt et øyebryn.

«Verden eksisterte, men kun ved sitt blotte fravær,» skriver forskerne Henrik Thune og Leiv Lunde om partilederdebatten før stortingsvalget i 2009.1 Norsk utenrikspolitikk ble ikke nevnt med et ord. Heller ikke i sist stortingsvalg var utenrikspolitikk et tema. Dette til tross for at en meningsmåling samme år viste at utenrikspolitikk er en viktig faktor for hver tredje velger når de avgjør hvilket parti de vil stemme på.2Hvorfor er det nesten ikke debatt om norsk utenrikspolitikk, når mer står på spill enn på lenge? Med unntak av SV, er det tilsynelatende bred konsensus på Stortinget om hovedlinjene i Norges sikkerhetspolitikk. Disse hovedlinjene har imidlertid gradvis forskjøvet seg. Der det i 2003 nesten ble regjeringskrise på grunn av uenighet om Irak-krigen, ble det ikke engang stortingsdebatt om avgjørelsen om å gå i front i Libya-bombingen. Regjeringen gir nå signaler om en mer framoverlent posisjon i Nato, øker forsvarsbudsjettet og vil bidra til å «ytterligere styrke alliansens politiske slagkraft,» sa utenriksminister Børge Brende i sin redegjørelse for Stortinget i mars i fjor.

I høst ble det klart at Norge skal sende rundt 120 militære instruktører til Irak for å trene kurdiske spesialstyrker og irakiske sikkerhetsstyrker. Heller ikke dette har det vært nevneverdig debatt om, verken på Stortinget eller i mediene. Tormod Heier ved Forsvarets høgskole, som selv har forsket på erfaringene fra Libya, Afghanistan og Irak, har advart sterkt mot innsatsen, og uttalte at vi risikerer å «snuble inn i en langvarig borgerkrig». Han har «ennå til gode å se hva vi ønsker å oppnå av politiske målsettinger».3 Ifølge forsker ved Universitetet i Oslo, Kai Egon Kverme, vil Norge bidra til å bygge opp en sjiamilits som er like brutal som IS.4 Det er lite som tyder på at innsatsen vi nå skal delta i er del av en kløktig strategi.

Likevel uttalte Brende rett før nyttår at «det er veldig riktig å bidra, og jeg tør ikke tenke på alternativet.»5 For hva skulle vel alternativet være? Bare stå og se på at IS fortsetter med sine grusomme ugjerninger? Brendes uttalelse vitner om det Slavoj Zizek (se side 10) kaller «ideen om historisk tid som en lineær utviklingsprosess, der vi i hvert øyeblikk må velge mellom forskjellige handlingsalternativer.» I en slik tankegang står vi konstant ved et veiskille, der vi må velge mellom et riktig og et galt alternativ, med et akutt moralsk imperativ om å gjøre noe hengende over hodet. Viser det seg at valget var galt, kan man si at det kunne gått like ille den andre veien.

I sommer kommenterte Minerva-redaktør Nils August Andresen påstanden om at Irak-invasjonen var startskuddet for framveksten av IS.6 Han mente at en slik historieforståelse overfokuserte på Vestens valg og moralske ansvar, «som om det bare er Vesten som kunne handlet annerledes. Eller sagt motsatt: Som om vestlige valg alltid kunne vært annerledes.» Men om Vesten ikke er alle årsakers mor, vet vi mye om hvilke konsekvenser intervensjonene har fått. Ansvarlige politikere bør være i stand til å analysere slike utfall og bruke erfaringene i utformingen av framtidig politikk.

Vestlige politikere vil verken innrømme eller avvise at intervensjonene både i Afghanistan, Irak og Libya har vært mislykkede. I stedet kommer de tilbake til dette veiskillet: Hva skulle vi ellers ha gjort? Det finnes imidlertid flere alternativer enn intervensjon eller ikke intervensjon. I 2003 var det fortsatt mulig å tenke at det finnes andre veier til fred og stabilitet enn intervensjonskrig. Om det ikke er det for «vår viktigste allierte», burde våre politikere, med ansvar for vår fred og sikkerhet, tørre å tenke på dem.

© norske LMD