Da Osama bin Laden traff Abu Musab al-Zarqawi i de afghanske fjellene i 1989, hvor de var for å slåss mot sovjetiske styrker, hadde de garantert ingen anelse om rollen de skulle spille for utbredelsen av radikal islam. Bin Laden drømte om å bli leder for en framtidig global islam, mens Zarqawi ville innføre et salafistisk regime i Jordan for å erstatte det hasjimittiske kongedømmet han hatet. Disse to prosjektene, det ene flyktig og profetisk, det andre presist og konkret, var startskuddet for de to mennenes karrierer og for Al-Qaida og Den islamske stat (IS).
Som leder for den lille, men allerede internasjonale gruppen Jamaat al-Tawhid wal-jihad («Enhet og jihad»), bestemte Zarqawi seg for å flytte aktivitetene fra Jordan til Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003. Han fikk støtte fra bin Laden. Zarqawis antiamerikanisme var like voldsom som strategiene var forskjellige og volden brutal: I tillegg til gruppens mye brukte tradisjonelle terrorteknikker fra den kalde krigen (drap, attentater og bilbomber), la Zarqawi til et nytt repertoar av veibomber, selvmordsangrep og halshugging. I et avgrenset område fant organisasjonen stadig flere mål: amerikanske soldater og deres allierte, den jordanske ambassaden, de irakiske myndighetene, oljebrønner, irakisk politi, sjia-moskeer, politiske ledere, grenseovergangen mellom Irak og Jordan, utenlandske sivile gisler, folkemengder på markeder, FN, Røde Kors. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
