Dyster rivalisering mellom IS og Al-Qaida

Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.

Da Osama bin Laden traff Abu Musab al-Zarqawi i de afghanske fjellene i 1989, hvor de var for å slåss mot sovjetiske styrker, hadde de garantert ingen anelse om rollen de skulle spille for utbredelsen av radikal islam. Bin Laden drømte om å bli leder for en framtidig global islam, mens Zarqawi ville innføre et salafistisk regime i Jordan for å erstatte det hasjimittiske kongedømmet han hatet. Disse to prosjektene, det ene flyktig og profetisk, det andre presist og konkret, var startskuddet for de to mennenes karrierer og for Al-Qaida og Den islamske stat (IS).

Som leder for den lille, men allerede internasjonale gruppen Jamaat al-Tawhid wal-jihad («Enhet og jihad»), bestemte Zarqawi seg for å flytte aktivitetene fra Jordan til Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003. Han fikk støtte fra bin Laden. Zarqawis antiamerikanisme var like voldsom som strategiene var forskjellige og volden brutal: I tillegg til gruppens mye brukte tradisjonelle terrorteknikker fra den kalde krigen (drap, attentater og bilbomber), la Zarqawi til et nytt repertoar av veibomber, selvmordsangrep og halshugging. I et avgrenset område fant organisasjonen stadig flere mål: amerikanske soldater og deres allierte, den jordanske ambassaden, de irakiske myndighetene, oljebrønner, irakisk politi, sjia-moskeer, politiske ledere, grenseovergangen mellom Irak og Jordan, utenlandske sivile gisler, folkemengder på markeder, FN, Røde Kors. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Slik hindrer vi radikalisering

Neste sak

En beskjeden og vanvittig drøm

Mer Terrorisme

Illusorisk om islamisering

To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.

Den politiske voldens spiral

Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.

Fædrelandskærlighed og næstehad

Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.

Fra Guantánamo til Tarnac

Fransk politi arresterte i november flere medlemmer av et autonomt kollektiv i den lille landsbyen Tarnac. Selv om myndighetene mangler konkrete bevis, sitter fortsatt «den karismatiske ideologiske lederen» Julien Coupat varetektsfengslet. Er rettssalene i den vestlige verden i ferd med å bli scener der fantasiforestillinger får fritt spillerom på bekostning av konkrete bevis?

0 kr 0