Da Osama bin Laden traff Abu Musab al-Zarqawi i de afghanske fjellene i 1989, hvor de var for å slåss mot sovjetiske styrker, hadde de garantert ingen anelse om rollen de skulle spille for utbredelsen av radikal islam. Bin Laden drømte om å bli leder for en framtidig global islam, mens Zarqawi ville innføre et salafistisk regime i Jordan for å erstatte det hasjimittiske kongedømmet han hatet. Disse to prosjektene, det ene flyktig og profetisk, det andre presist og konkret, var startskuddet for de to mennenes karrierer og for Al-Qaida og Den islamske stat (IS).
Som leder for den lille, men allerede internasjonale gruppen Jamaat al-Tawhid wal-jihad («Enhet og jihad»), bestemte Zarqawi seg for å flytte aktivitetene fra Jordan til Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003. Han fikk støtte fra bin Laden. Zarqawis antiamerikanisme var like voldsom som strategiene var forskjellige og volden brutal: I tillegg til gruppens mye brukte tradisjonelle terrorteknikker fra den kalde krigen (drap, attentater og bilbomber), la Zarqawi til et nytt repertoar av veibomber, selvmordsangrep og halshugging. I et avgrenset område fant organisasjonen stadig flere mål: amerikanske soldater og deres allierte, den jordanske ambassaden, de irakiske myndighetene, oljebrønner, irakisk politi, sjia-moskeer, politiske ledere, grenseovergangen mellom Irak og Jordan, utenlandske sivile gisler, folkemengder på markeder, FN, Røde Kors. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
