En beskjeden og vanvittig drøm

Syrizas valgskred kan bli starten på den forandringen Europa trenger, og bekjempe desperasjonen som fôrer høyreekstremistenes propaganda og jihadistenes nihilisme.

I august 1914 skjelver arbeiderbevegelsen i Frankrike som Tyskland. Lederne i venstrepartiene og fagforeningene erklærer borgfred og slutter opp om «forsvaret av nasjonen». De progressive kampene settes til side. Det var vanskelig å gjøre annet da de første blodige slagene allerede hadde etterlatt seg mange tusen døde. Hvem ville hørt fredssnakk i støyen fra våpen og nasjonalisme? Men i juni, kanskje også juli, var det fortsatt mulig å blokkere slaget.

Et århundre senere er «sivilisasjonskonflikt» fortsatt bare et av mange mulige scenarier. Kampen som synes å ha startet i Europa, i Hellas og så i Spania, kan unngå at det blir en realitet. Men jihadistattentatene, «krigen mot terror» og innskrenkning av offentlige friheter leder mot dette katastrofescenariet. Disse står i fare for å forverre krisene vi må løse. Dette er trusselen. Svaret på denne utfordringen vil komme i de neste månedene.

Står en tegner fritt til å karikere Muhammed? Kan en muslim fritt gå med burka? Vil mange franske jøder utvandre til Israel? Velkommen til 2015! Frankrike sliter med en sosial og demokratisk krise som regjeringenes og EUs økonomiske beslutninger har forverret. Folk begynner å bli bevisst på spørsmål om finansregulering, rikdomsfordeling og produksjonsmidler. Men disse fortrenges med jevne mellomrom av spørsmål om religion. I mer enn tjue år har «islamiseringen av forstedene» og «kulturell usikkerhet» skapt panikk i mediene og deler av den offentlige opinionen. Her fråtser demagogene som er utålmodige etter å skrape i sårene for å ta over debatten. Så lange de klarer det, blir ingen fundamentale problemer debattert seriøst, selv om så mye avhenger av at disse blir løst.

«Stopper man opp og reflekterer står man i fare for å forstå, overraske og bli overrasket.»

Drapet på tolv personer, de fleste journalister og tegnere, i Charlie Hebdos kontorer 7. januar, så fire jøder i en kosher-butikk, har skapt frykt. Selv om gjerningene ble gjort i islams navn, har de, så langt, ikke utløst spiralen av hat og represalier som inspiratorene håpet på. Men drapsmennene har lyktes på én front: moskeer blir angrepet, politiet må vokte synagoger, noen unge radikaliserte muslimer, ofte med overfladisk innsikt i islam og lite representative for deres medtroende, fristes til jihad, nihilisme og væpnet kamp. Men drapsmennene har også mislyktes: De har gitt evig liv til ukeavisen de ville utslette. Men dette målet var sannsynligvis sekundært. Utfallet av de andre kampene avhenger av hvor robust det franske samfunnet er og av et nytt kollektivt håp i Europa.

Vi må være beskjedne. De store nøklene våre åpner ikke alle låser. Det er ikke alltid mulig å analysere hendelser mens de pågår. Stopper man opp og reflekterer står man i fare for å forstå, overraske og bli overrasket. Angrepene overrasket oss, i likhet med reaksjonene. Inntil nå har Frankrike absorbert sjokket med en rolig massedemonstrasjon, uten å gi for mye etter for statsminister Manuel Valls krigsretorikk. Det har ikke vært noen innskrenkning av demokratiet slik som i USA etter 11. september 2001 – selv om det er både idiotisk og farlig å sende tenåringer i fengsel for provoserende ytringer.

Men det er vanskelig å forestille seg konsekvensene av et nytt angrep av samme størrelse eller større. Kan de skape en permanent bruddlinje mellom befolkningsgrupper definert politisk ut fra opprinnelse, kultur og religion? Det er dette jihadistene og høyreekstremistene satser på (inkludert Israels høyreside) – den store faren for en «sivilisasjonskonflikt». Å forhindre dette scenariet krever ikke at vi må forestille oss et mirakuløst beroliget samfunn – for hvordan skal det være mulig med gettoene, de territoriale bruddlinjene og den sosiale volden? – men å velge de riktige kampene som kan kurere samfunnsproblemene. Dette forutsetter, akutt, en ny europeisk politikk. Kampen har nå begynt i Hellas og Spania.

Europa eksisterer definitivt! Den nylig avgåtte greske statsministeren Antonis Samaras ventet ikke lenge før han brukte drapene i Charlie Hebdos lokaler i valgkampen: «I dag skjedde det en massakre i Paris. Og her oppfordrer noen til mer illegal innvandring og vil gi flere gresk statsborgerskap.»

En dag senere trakk Nikos Filis, redaktør for avisen Avgi som den venstreradikale koalisjonen Syriza er hovedaksjonær i,1 en helt annen konklusjon etter forbrytelsen: «Attentatet kan påvirke Europas framtid. Enten i retning Le Pen og ytre høyre, eller i retning av en mer fornuftig behandling av problemet. For politi alene er ikke løsningen på sikkerhetsbehovene.» Dette synspunktet vinner ikke flere velgere i Hellas enn i resten av Europa. Det vet Vassilis Moupouilos, men Alexis Tsipras’ kommunikasjonsrådgiver bryr seg ikke om det: «Hvis Syriza hadde vært mindre sta i innvandringsspørsmålet, ville vi fått 50 prosent av stemmene. Men dette er et av de få punktene vi alle er enige om!»

Den økonomiske politikken i Europa har vært mislykket i flere år, spesielt i Hellas og Spania. Mens regjeringspartiene i andre EU-land synes å resignere for ytre høyres framvekst og satser på å beholde makten ved å stå samlet mot dem, åpner både Syriza og Podemos for andre utsikter. Ingen europeiske venstrepartier har vokst så fort. De eksisterte knapt for fem år siden, da finanskrisen var på sitt høyeste, men framstår nå som troverdige regjeringsalternativer. Kanskje vil de en gang for alle parkere sine lands sosialdemokratiske partier – som har bidratt til den økonomiske og politiske krisen etter 2008 – slik britiske Labour i forrige århundre erstattet Liberal Party og Det franske sosialistpartiet fortrengte Det radikale parti.2 I begge tilfeller viste endringene seg å bli permanente.


Restrukturering eller utsettelse

Med den delvise parkeringen av de sosialdemokratiske partiene er spillet i gang, men et spørsmål gjenstår: Vil seieren for et nytt venstre i Hellas, og kanskje i Spania, lede til en generell reorientering i europeisk politikk? I Hellas er hindringene enorme. Hjemme står Syriza alene mot alle og får ingen støtte fra europeiske regjeringer. Utfordringen i Hellas er dermed langt større enn da Frankrike ga opp i 2012. Nyvalgte François Hollande kunne både støtte seg på velgernes mandat og 19,3 prosent av EUs BNP (mens Hellas står for 2,3 prosent og Spania 12,1) for å «reforhandle» EUs stabilitetspakt, slik han hadde lovet. Men han våget likevel ikke.

Syriza har et mer optimistisk syn på situasjonen og håper seieren i Hellas og en kommende valgseier i Spania blir gnisten som setter fyr på hele åkeren. «Folkeopinionen i EU er i vår favør,» mener Filis. «Og de europeiske elitene innser også at strategiene deres har vært et blindspor. De har all interesse av en annen politikk, for de ser at eurosonen hindrer EU i å spille en sentral rolle i verden.»

En ensom svale er ofte et vårtegn for de som har hatt en hard vinter. Er dette grunnen til at Syriza aner en lovende uenighet mellom Angela Merkel og EUs sentralbanksjef Mario Draghi? Det massive oppkjøpet av statsgjeld som Draghi nylig annonserte («kvantitative lettelser») er for Syriza er tegn på at han har innsett at sparepolitikken er et blindspor.

I Aten er dette åpenbart. Men den brutale politikken, med sosiale og helsemessige konsekvenser som manglende oppvarming på vinteren, stadig flere infeksjonssykdommer og en drastisk økning i selvmord, betyr ikke nødvendigvis en kursendring. Sparepolitikkens arkitekter får godt betalt for å ha nerver av stål.

Men de makroøkonomiske indikatorene er ikke særlig bedre. Etter fem år med sjokkterapi har Hellas tre ganger flere arbeidsløse (25,5 prosent), veksten var på knappe 0,6 prosent i fjor etter å ha falt med 26 prosent fra 2009 til 2013, og spareprogrammet som skulle redusere en gjeld på 113 prosent av BNP, har økt den til 174 prosent. Det var forutsigbart, ettersom verdiskapingen har krympet. Vi forstår hvorfor Mariano Rajoy, som kan vise til nesten like imponerende resultater i Spania, dro til Aten for å støtte Samaras før valget: «Landene våre trenger stabilitet, ikke vingling og usikkerhet,» uttalte han.

På moderne gresk er «usikkerhet» nærmest blitt synonymt med håp. For Samaras EU-dikterte politikk betydde enda flere skattelettelser for middels og høye inntekter og for bedriftene, mer privatiseringer, flere «arbeidsmarkedsreformer». For ikke å glemme enda flere budsjettoverskridelser for å tilbakebetale gjeld, selv om dette betydde offentlige kutt på alle felt.

Syrizas økonomipolitiske talsmann, Yannis Milios, forteller at Samaras (med støtte fra sosialdemokratene) satte et mål om budsjettoverskudd på over tre prosent av BNP i en ubegrenset periode (3,5 prosent i 2015, 4,5 prosent i 2017, så 4,2 prosent årene etter). «Det var fullstendig irrasjonelt, med mindre han ville ha en evigvarende sparepolitikk,» sier han. I sannhetens navn bestemte ikke Samaras stort: Han gjennomførte betingelsene i avtalen som troikaen (IMF, EU-kommisjonen og ESB) påtvang regjeringen hans.

Hva vil Syriza gjøre for å forlate blindsporet? De har lovet «å ta tak i den humanitære krisen» og omprioritere budsjettpostene, men holde seg innenfor den samme totale budsjettrammen. Syriza har regnet seg fram til at gratis strøm, offentlig transport, matforsyninger til de fattigste, vaksiner for barn og arbeidsledige kan finansieres gjennom en mer aktiv kamp mot korrupsjon og skatteunndragelser. Samaras’ regjering innrømmet også at staten årlig mistet minst ti milliarder euro på grunn av korrupsjon og unndragelser.

«Hvis vi ikke endrer EU, vil det ytre høyre gjøre det for oss, advarer Tsipras.»

«Offentlige arbeider koster fire–fem ganger mer enn i resten av Europa,» sier Filis, ikke bare fordi Hellas har enormt med øyer og fjell. «55 000 grekere har overført mer enn 100 000 euro hver til utlandet, mens 24 000 av dem oppga en formue som var uforenlig med slike summer. Likevel har skatteetaten bare etterforsket 470 av disse skattesnyterne, etter at IMF har gjort myndighetene oppmerksomme på dem.»

Foruten Syrizas humanitære nødprogram, anslått til å koste 1,9 milliarder euro, skal sosiale tiltak skape økonomisk vekst: 300 000 nye offentlige arbeidsplasser i form av fornybare årskontrakter, gjeninnføring av minstelønnen på 2011-nivå, økning av minstepensjonene. Hele programmet, som også inkluderer skattelettelser og gjeldsslette for forgjeldede husholdninger og bedrifter, er lagt ut i detalj i «Thessaloniki-programmet»3 – også kostnadene: 11,4 milliarder euro som skal finansieres av de mange nye inntektene de vil skape.

Disse tiltakene er ikke oppe til forhandlinger, sier Milios. «Dette handler om nasjonal suverenitet, de øker ikke underskuddet vårt. Vi vil derfor gjennomføre denne politikken uansett utfall av gjeldsforhandlingene.»

Når det kommer til de 320 milliarder euro Hellas har i gjeld, er Syriza klare til å forhandle. Men også her satser de på at flere land bare venter på en anledning til å følge etter. «Gjeldsproblemet er ikke et gresk problem, men et europeisk. For tiden klarer Frankrike og andre land å betale kreditorene sine, men bare fordi rentene er ekstremt lave. Det vil ikke vare. Innen 2020 skal Spania tilbakebetale halvparten av sin statsgjeld.»

I disse omstendighetene er den «europeiske gjeldskonferansen» som Tsipras etterlyste i denne avisen for to år siden, blitt en realistisk hypotese.4 Ideen har støtte fra den irske finansministeren og har den pedagogiske fordelen at den kan vise til en historisk forløper, nemlig i 1953 da Tyskland fikk slettet sin krigsgjeld, inkludert gjelden til Hellas. Syriza håper at en slik konferanse kan bli «den alternative løsning som gravlegger sparepolitikken for godt».

Syriza vil ha delvis gjeldsslette, utsette resten og overføre brorparten til ESB som skal refinansere den. For viste ikke sentralbanken seg svært behjelpelig når de private bankene måtte reddes, i så stor grad at de kvittet seg med sine greske lån, som nå nesten utelukkende eies av medlemslandene i eurosonen?

Dette gir medlemslandene en enorm makt, spesielt Frankrike og Tyskland. Merkel hevder allerede at de tyske skattebetalerne vil bli hovedofrene for en reforhandling av den greske gjelden, ettersom landet eier mer enn 20 prosent. Hun vil ikke akseptere det, noe finansminister Wolfgang Schäuble nylig har gjentatt. Frankrikes posisjon er mer uklar, som så ofte. Frankrike krever at Hellas «respekterer forpliktelsene landet har påtatt seg» (Hollande) og «fortsetter med de nødvendige økonomiske og politiske reformene» (næringsminister Emmanuel Macron), men er også åpne for å vurdere en restrukturering eller utsettelse av den greske gjelden (finansminister Michel Sapin).


Evig runddans

Den europeiske høyresiden slår allerede alarm. Finlands statsminister, Alexander Stubb, er sterkt imot enhver idé om gjeldssletting, mens den konservative franske avisen Le Figaro spør elegant: «Er Hellas på ny i ferd med å forgifte Europa?» To dager senere gjorde avisen opptelling: «Hver franskmann vil betale 735 euro for en gresk gjeldssletting.»5 Den samme avisen tar sjelden fram kalkulatoren når det dreier seg om skattetaket som eierne tjener på, subsidiene til våpenprodusentene som eier Le Figaro eller pressestøtten.

Merkel truer med å kaste Hellas ut av euroen hvis den nye regjeringen bryter med budsjettdisiplinen som den tyske regjeringen liker så godt. Grekerne derimot ønsker både å lette på sparepolitikken og bevare fellesvalutaen. Det er også Syrizas syn, ettersom et lite blodtappet land ikke kan ta alle kampene samtidig. «Vi har vært forsøkskaniner for troikaen, vi ønsker ikke å bli forsøkskaniner for en euro-exit,» sier journalisten Valia Kaimaki som har bånd til Syriza. «La et større land, som Spania eller Frankrike, begynne.»

«Uten europeisk støtte vil vi ikke få gjort noe som helst,» sier Moulopoulos. Derfor er Syriza opptatt av støtte fra andre krefter enn den radikale venstresiden og de grønne. Spesielt sosialistene. Men grekerne har erfart sosialdemokratenes kapitulasjon helt siden statsminister Andreas Papandreou dro partiet i nyliberal retning for 30 år siden. «Hvis han hadde holdt seg på venstresiden, ville det ikke vært noe Syriza,» sier Moulopoulos. «Og i Tyskland, da Oskar Lafontaine trakk seg fra regjeringen [i 1999], beklaget han at sosialdemokratiet var blitt ute av stand til å gjennomføre selv de mest uskyldige reformer. Globaliseringen og nyliberalisme med et menneskelig ansikt hadde fullstendig ødelagt det.»

Er det ikke i så fall problematisk å håpe at europeiske sosialdemokraters positive innstilling til den greske venstresidens krav vil bekjempe Merkels stahet? Syrizas valgskred kan vise at en europeisk politikk som snur ryggen til sparepolitikken var og er mulig – i motsetning til de gjentatte påstandene fra Hollande i Frankrike og Matteo Renzi i Italia. Det vil true flere enn bare den tyske høyresiden.

De kommende månedene kan bli avgjørende for EUs framtid. For tre år siden, før Hollande ble valgt, sto valget mellom mot og stagnasjon. Nå er trusselen noe verre enn stagnasjon. «Hvis vi ikke endrer EU, vil det ytre høyre gjøre det for oss,» advarer Tsipras. Behovet for mot er enda mer akutt. Oppgaven til venstresiden i Hellas og Spania, som mye avhenger av, er vanskelig nok uten å gi dem det tyngende ansvaret med å forsvare kontinentets demokratiske skjebne og forhindre en «sivilisasjonskonflikt». Men det er dette det handler om i dag.

«Hellas, Europas svake ledd, kan bli den europeiske venstresidens sterkeste ledd,» sier Moulopoulos. Og hvis ikke Hellas, så kanskje Spania. Men de to landene kan ikke alene bekjempe frykten og desperasjonen som fôrer høyreekstremistenes propaganda og jihadistenes nihilisme. «Det er en beskjeden og vanvittig drøm,» skrev poeten Louis Aragon. Håper er at europeisk politikk slutter å fordømme oss til denne evige runddansen der de samme folkene bytter på å sitte med makten og fører samme politikk. Resultatene er blitt vår store trussel. Kommer det endelig en avløsning i Aten og Madrid?

Oversatt av R.N.