Kong kulls herjinger

Kull er fremdeles den viktigste energikilden i USA. Minst fem hundre fjell og tre tusen kilometer med elv har forsvunnet for å forsyne amerikanerne med strøm. Gruvearbeiderne er skviset mellom gode lønninger, ekstreme miljøødeleggelser og store helseplager.

Ettermiddagen 5. april 2010 herjet en kraftig brann i kullgruven Upper Big Branch i Coal River Valley i Vest-Virginia. Flere gruvearbeidere var fanget i gruvegangene. Mens CNN sendte ut satellitt-biler, kom Barack Obama med en uttalelse på tv. Den inneklemte dalen med halvtomme landsbyer hvor springvannet lukter diesel, ble plutselig sentrum i den amerikanske mediestormen. Den makabre spenningen tok slutt etter noen dager, da det ble klart at 29 arbeidere hadde mistet livet.

To minnesmerker er reist. Det ene består av 29 silhuetter i granitt på rad som holder rundt hverandre. Det er finansiert av industrien og tilegnet «alle gruvearbeidere som er blitt skadet, syke eller har mistet livet på jobb». Det andre minnesmerket er mer intimt, og står på selve åstedet: 29 hjelmer og like mange blomsterkranser. En av dalens beboere har skrevet med kritt på bakken: «Gud velsigne kullet.»

Fire og et halvt år har gått siden eksplosjonen. 20. november sitter Don Blankenship, som fra 1989 til 2010 var sjef for Massey Energy – det største gruveselskapet i Appalachene – i straffedomstolen i Beckley for det forberedende rettsmøtet for rettssaken mot ham. Etter en føderal etterforskning er han tiltalt for å ha vært direkte ansvarlig for tragedien gjennom forsømmelse og grådighet.1 For å spare penger var ikke gruvegangene ventilert. Hvis inspektører kom på overraskelsesbesøk måtte gruvearbeiderne skjule lovbruddene. Etterforskningen viste at dørvakten ved formennenes kontor over bakken hadde i oppgave å slå alarm. Gruvearbeiderne ble så varslet på telefon og måtte bygge et falskt ventilasjonssystem i all hast. «Vi hadde en time og et kvarter på oss til å oppfylle sikkerhetskravene,» forklarte en tidligere gruvearbeider på radiokanalen NPR i mai 2010.

Rettssaken begynte 26. januar 2015. En historisk dag for hele landet, mener ofrenes advokat, Bruce Stanley: Det er første gang at sjefen for et stort selskap stilles for en straffedomstol i USA.2 Kausjonen var satt til fem millioner dollar, som Blankenship betalte kontant. «Det er småpenger for ham,» sier Mike Roselle fra Rock Creek som er her for å overvære rettsmøtet.


Tretti ganger større enn Exxon Valdez

I rettssalen stirrer de etterlatte taust mot «fjellets mørke konge», som pressen kaller ham. For de fleste er dette første gang de møter mannen som har styrt livene deres. Journalistene beskriver en sjef som har kommet seg raskt opp og ser på det amerikanske samfunnet som «en jungel hvor kun de sterkeste overlever». Og for å være den sterkeste kan man ikke nøle med å bryte reglene. 835 brudd på sikkerhetskravene og arbeidsmiljøloven fant sted i Massey-gruvene i de 24 månedene før brannen. De vanligste forseelsene var manglende ventilering i gruvegangene og smøring av maskiner – en rutineprosedyre for å unngå overoppheting av boreutstyret og gnister. Lovbruddene tårnet seg opp på skrivebordet til Blankenship, men myndighetene straffet aldri selskapet hardt nok. Bøtene, når de faktisk blir innkrevd, er ikke store nok til å få de store selskapenes til å endre praksis. Og ubetalte bøter er svært vanlig, de føderale kontrollørene synes å mangle både makt og vilje til å få selskapene til å betale.3 Massey Energys historie inneholder mange forurensningsskandaler. Den mest kjente er «lekkasjen» fra gruva Martin County øst i Kentucky i oktober 2000. Lekkasjen var tretti ganger større enn utslippene da oljetankeren Exxon Valdez grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Miljøgiftene strømmet ned elveløp på flere hundre kilometer og 27 000 innbyggere mistet drikkevannet sitt. Massey Energy endte med å måtte betale 46 millioner dollar for å rydde opp.4 Blankenship kom ofte godt ut av det, særlig på grunn av hans tette bånd til dommerne. I 2009 trykket pressen bilder av ham på ferie i Monaco sammen med en av Vest-Virginias fem høyesterettsdommere, samtidig som en sak mot selskapet hans ble anket inn for samme domstol. Anken ble avvist med tre mot to stemmer.

Blankenships immunitet tok imidlertid slutt med katastrofen i Upper Big Branch. Mannen ble en byrde for sine tidligere politisk allierte. Jay Rockefeller, som har vært senator i Washington siden 1985, har droppet ham etter å ha støttet ham i flere år. «I rettssaken vil [Blankenship] bli behandlet med mer verdighet enn han noen gang har vist sine ansatte. Og ærlig talt så fortjener han det ikke,» sa Rockefeller en uke før rettsmøtet.


En Hiroshima-bombe i uka

Mens dommeren leser opp anklagene, snur Blankenship hodet og hever øyenbrynene, som om han ser etter en venn. En gammel mann som sitter alene på en benk i rettssalen synes å svare på henvendelsen. «Delbert» var formann på Upper Big Branch og hadde fri dagen da det eksploderte. Han kjente ofrene, «erfarne gruvearbeidere», og har ikke gått ned i gruven siden eksplosjonen. Han jobber nå i en butikk i Whitesville som selger reservedeler. Delbert er lojal mot sin tidligere sjef. «De kaster ham for villdyrene,» mumler han, «de ønsker å se ham hengt». For den gudfryktige gruvearbeideren var produksjonskravene en del av spillet og ulykken en straff fra Gud. «Det som skjedde i Upper Big Branch var ingens feil. Det var Guds handling.»

Delbert vet nok at utsagnet henviser til en eldre tragedie i nabodalen. En vintermorgen i 1972 brast en demning i Buffalo Creek. Den demmet opp en sjø av sludge eller «kullslam»: gruveavfall lagret på toppen av fjellet. Den svarte substansen ble til en frådende elv som ødela 16 landsbyer og krevde 125 liv. Gruveselskapet Pittston Coal mente at katastrofen på et vis var uunngåelig: Det var «Guds handling». I dag blir slammet fortsatt lagret på fjelltoppene, fra Kentucky til Vest-Virginia og Pennsylvania, som et Damokles-sverd hengende over dalene.

Gruvearbeiderne i de amerikanske gruvene har alltid betalt en høy pris. I 1907 mistet 3247 livet. På begynnelsen av 1980-tallet krevde kullindustrien fremdeles 250 liv i året, og i 1991 rundt hundre. Nedgangen skyldes mest at det er færre arbeidere. I Vest-Virginia var det 41 000 gruvearbeidere i 1983, men bare 24 000 i 2012. Likevel har produksjonen her holdt seg på et stabilt og høyt nivå i disse to tiårene, kun overgått av Wyoming.

Utvinning under bakken er i dag i kraftig tilbakegang. Den er erstattet av mountaintop removal (MTR), daggruver hvor fjellet blir sprengt vekk for å komme til malmen. Metoden ble perfeksjonert rundt århundreskiftet og er både mer produktiv og mindre arbeidskrevende – som den siste fasen i mekanisering av gruveindustrien. Ingeniørkunstens framskritt har gjort MTR svært utbredt – med enorme miljøkonsekvenser. I Vest-Virginia og Kentucky sprenges det i dag «en Hiroshima-bombe i uka», mumler Vernon Haltom fra benken. Han leder organisasjonen Coal River Mountain Watch som kjemper for å forby metoden. Til skolebarn sier han «fire tusen Tomahawk-raketter hver dag», ettersom de ikke kjenner til Hiroshima. Minst fem hundre fjell og tre tusen kilometer med elv i Vest-Virginia og Kentucky har forsvunnet som følge av MTR. For å gjøre omgivelsene grønne igjen sprer selskapene en blanding av granfrø, gjødsel og grønnfarge. I Mingo County i Vest-Virginia forsøker industrien å gi lokaløkonomien flere bein å stå på og vil forvandle de enorme flate områdene til golfbaner. Og i Kentucky har de planer om å bygge et føderalt fengsel. Men eksemplene på bruksendringer kan telles på én hånd og de skaper få arbeidsplasser.


Kirken og king coal

Etter en sprengning danner det seg en pulveraktig sky i dalen. Det er silisiumpartikler som både mennesker og dyr puster inn. På sommerdager legger de seg som en tynn hinne på biler og barneleker. Brønnvannet er farget. Innbyggerne får hodepine og utslett. Barna får tannskader. Studier utført av West Virginia University viser at forekomsten av kreft og misdannelser hos nyfødte er langt høyere i områdene nær sprengningene.5 Problemet skyldes småpartikler og forurensing av jordsmonnet med tungmetaller som mangan og kadmium som brukes i utvinningen og behandlingen av malmen.

Et halvt dusin organisasjoner kompenserer for myndighetenes manglende kontroll: De gransker lovbrudd og saksøker selskapene. Denne utakknemlige jobben mislikes av innbyggere som får lønna si fra industrien. Debatten splitter familier, landsbyer og visesangere: for eller mot kull, for eller mot arbeidsplasser? «Liker du ikke kull? Så slå av lyset!» står det på støtfangerne til mange av pickupene i dalen.

Amerikanerne gjør ofte narr av dialekten og det lave utdanningsnivået til innbyggerne i Appalachene. De er både bondske og fattige: De er hillbillier, rednecker på fjellet. Til gjengjeld har gruvearbeiderne utviklet en særegen mentalitet, mentaliteten til hardtjobbende arbeidsfolk som ser på arbeidsulykker og sykdom – «svarte lunger» og kreft – som en del av livet. Arbeidsløsheten har skutt i været i gruveområdene av flere grunner, særlig mekaniseringen og mer nylig gassboomen. Gassen utvunnet med hydraulisk oppsprekking, såkalt fracking, er blitt livsnødvendig i flere amerikanske delstater, også i Appalachene. Men selv om kullindustrien er i nedgang, er kullet fremdeles landets viktigste energikilde for strøm. I følge Energy Information Agency lå kullandelen på 48,5 prosent i 2007. Den sank til 37,4 prosent i 2012, mens naturgassandelen steg fra 21,5 prosent til 30,4 prosent.

Tv-reklamene viser en livsstil som trues av byråkratene i Washington, en livsstil sentrert rundt kirken og king coal. I disse områdene er kritikk av kullutvinningen ensbetydende med politisk selvmord. En av Vest-Virginias representanter i Kongressen, Shelley Capito, leder Coal Caucus, parlamentsgruppen som forsvarer gruveindustrien i Washington. Hun mener global oppvarming bare er oppspinn og var med på å utforme et lovforslag for å beskytte kullutvinningen. Senatet forkastet forslaget i juli 2014, men hadde det gått gjennom ville myndighetene i Washington mistet all makt over gruveindustrien. «Gruvene våre stenger. Gruvearbeiderne våre blir arbeidsledige, fordi kontrollene forsinker produksjonen,» sa hun den gang. «Loven vår er svært viktig. Appalache-innbyggernes lønn avhenger av den.»


Rødt vann i springen

Junior Walk vokste opp i Coal Valley, midt mellom en gruve, en fabrikk og en slamdemning. Han vil bli boende her uansett hva som skjer. Etter videregående gjorde han «det eneste man kunne i dalen», nemlig jobbe på Masseys prosessanlegg. Det lå fem minutter fra der han bodde og faren hans jobbet også der. Lønna var god, men Walk sluttet på fabrikken etter seks måneder, da han så at farens helse bli stadig dårligere. «Han jobbet der bare i ti år, men da han var 49 år så han ut som han var 70. Han tar masse medisiner og ligger i senga hele tiden,» forteller 24-åringen.

Huset hans ligger like ved den største slamsjøen i den vestlige verden: Brushy Fork. For å se den, må du fly i helikopter eller følge en skjult sti som eies av operatørselskapet Marfolk, Massey Energys datterselskap. Kjøreturen opp tar et kvarter på ATV. Når vi kommer til toppen skimter jeg sjøen, svart og rolig, mellom trærne. Den er 270 meter dyp. Demningen som bærer den består av grus fra bortsprengte fjell. Når Brushy Fork er ferdig, vil totalvolumet være mer enn 31 millioner kubikkmeter.

Fra gamle, forlatte gruveganger siver slammet ned i brønnvannet. I årevis klagde ungene på barneskolen over oppkast og hodepine – en kullsilo lå mindre enn tretti meter fra skolegården. Etter ti år med demonstrasjoner ble skolen flyttet noen kilometer.

Walk er den eneste i familien med fast jobb, en venn skaffet ham arbeid som nattevakt på et anlegg i 2009. «Tolv timer i en bil uten noe å gjøre, jeg trodde jeg var som skapt for jobben. Men jeg så hva de gjorde med fjellet. Jeg fikk følelsen av å ha solgt meg,» forteller han. «Jeg har alltid hatt dårlig helse, det er nok på grunn av vannet jeg drakk som liten. Det kom rødt ut av springen, hver eneste dag. Tungmetaller er giftig over tid.» Det er mulig å filtrere vannet, men apparatet koster flere tusen dollar og «ingen her har råd til det». Walk passet på å ikke drikke fra springen, «men så er det dusjen, klesvasken, oppvasken. Av og til brukte moren min det i matlagingen. Kort sagt visste jeg hva folkene som bodde i nærheten av anlegget måtte holde ut med.»

Den unge mannen ble dermed aktivist i selskapet han jobbet for. I mangel på en bærbar datamaskin tok han med seg sin stasjonære PC i bilen, koblet det til en generator og skrev på nettene. Da han til slutt bestemte seg for å krysse Rubicon og bli med i Coal River Mountain Watch, jaget faren ham hjemmefra. «Ellers ville han blitt sparket fra fabrikken på et blunk. For å redde ansikt kastet han meg ut. Industrien har en nesten like skadelig virkning på folk som på naturen.» Engasjementet koster: I fjor ble bremsekablene på Walks bil kuttet og en gruvearbeider truet ham med våpen på en bensinstasjon. «Han sa at jeg stjal brødet fra munnen til barna hans.» Siden har han gått med skuddsikker vest.


Forslag om forbud

Gruvearbeiderne i Coal River er klemt mellom barken og veden. De slåss for å bevare de siste godt betalte jobbene i dalen – en gruvearbeider har en startlønn på 60 000 dollar i året – og all kritikk mot dagens metoder blir oppfattet som en slags krigserklæring. På kvelden etter Blankenships rettsmøte er det et folkemøte i den lille landsbyen Morrisville. Tema er utvidelse av Hobet-gruven, som allerede har pulverisert 40 kvadratkilometer fjell. Seks representanter fra ulike organisasjoner er kommet for å advare noen hundre landsbybeboere og gruvearbeidere om konsekvensene. I den lille festsalen sklir møtet raskt ut når deltakerne setter seg opp mot miljøvernerne. En liten dame med briller og grått hår, Diane Bady fra Ohio Valley Environmental Coalition, blir kalt et «monster» når hun nevner en undersøkelse som knytter MTR til økte kreftforekomster. Undersøkelsen avvises som dårlig vitenskap, eller aksepteres som en nødvendig risiko for å bevare arbeidsplassene i dalen. «De snakker om kreft og misdannede unger,» sier gruvearbeideren Jerry Hager i mikrofonen. «Men jeg har ikke sett noen unger med tre armer svømme rundt i våre elver. Og hva så om jeg får kreft? Det driter jeg i. Jeg har forsikring.» Gruppedynamikken slår fullt ut og møtet ender i persontrusler. «Vi vet hvor du bor, vi glemmer ingenting!» sier Donnie Barker, gruvearbeiderkone, som anklager organisasjonene for å ha tatt vann fra et kloakkrør for å forfalske prøvene. Etter en time blir de utsendte eskortert til bilen sin av væpnet politi.

Et lovforslag om å forby MTR i hele USA er under oppseiling. «Allerede støtter 47 senatorer i Washington forslaget,» sier Haltom optimistisk. Walk er mer desillusjonert: «47 er altfor lite. Demokrater, republikanere, det er bare en pin på jakkeslaget. Altfor mange politikere blir betalt av industrien. De ser bort.»