Moi non plus

Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.

Jo mer man ser av fransk etterkrigsfilm, jo sterkere blir mistanken om at de såkalte nybølge-regissørene var heldige med tidsånden, mediene og bekjentskapskretsen. Om det ikke var for Jean-Luc Godards og Eric Rohmers livsverk, ville det vært nærliggende å kalle nouvelle vague-gjengen en overvurdert klikk av gjensidige gratulanter, særlig om man sammenlikner med andre regissører og teoretikere fra epoken, som blant andre André Bazin, Robert Bresson, Louis Malle eller Claude Sautet. Dette var vel så begavede folk, men med liten tilknytning til miljøet rundt tidsskriftet Cahiers du cinéma, hvor unge Godard og Truffaut skrev sine artikler før de debuterte med egne filmer. Enda lenger bak i kulissene finner vi Alain Robbe-Grillet, blant cinefile mest kjent for å ha skrevet manus til Alain Resnais’ I fjor i Marienbad (1961). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Undren som modstand

Neste sak

Politisk depression på pigeværelset

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0