Moi non plus

Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.

Fra Robbe-Grillets L'immortelle.

Fra Robbe-Grillets L‘immortelle.

Jo mer man ser av fransk etterkrigsfilm, jo sterkere blir mistanken om at de såkalte nybølge-regissørene var heldige med tidsånden, mediene og bekjentskapskretsen. Om det ikke var for Jean-Luc Godards og Eric Rohmers livsverk, ville det vært nærliggende å kalle nouvelle vague-gjengen en overvurdert klikk av gjensidige gratulanter, særlig om man sammenlikner med andre regissører og teoretikere fra epoken, som blant andre André Bazin, Robert Bresson, Louis Malle eller Claude Sautet. Dette var vel så begavede folk, men med liten tilknytning til miljøet rundt tidsskriftet Cahiers du cinéma, hvor unge Godard og Truffaut skrev sine artikler før de debuterte med egne filmer. Enda lenger bak i kulissene finner vi Alain Robbe-Grillet, blant cinefile mest kjent for å ha skrevet manus til Alain Resnais’ I fjor i Marienbad (1961).

Til tross for en anselig produksjon som regissør, har Robbe-Grillet glidd ut av rampelyset. I fjor kom en samleboks som bøter på skaden, med seks filmer fra 1963 til 1974. Da han spilte inn L’immortelle i 1962–1963 var Robbe-Grillet en etablert forfatter. Bokvenner kjenner ham som gallionsfigur for den såkalte nyromanen, en litteratur uten omveien om subjekt eller andre knagger for identifikasjon, eller for å parafrasere Roland Barthes: en objektiv litteratur, rettet mot objektet heller enn bevisstheten. Mer skal det ikke til for å sette uoffisiell verdensrekord i frafalne lesere – alle vi som leste 15–20 sider av romanen Sjalusi for så å la den ligge. Prøv selv. Kan filmene til en såpass cerebral litterat ha noe å tilføye filmlerretet? Svar nede på siden.


Idiotisk spill

De som har sett I fjor i Marienbad for så å lure på hva som traff dem, har i grunnen svaret de trenger: noen spørsmål, svak summing i hodet, kanskje litt svimmelhet. Robbe-Grillets filmer gir de samme symptomene. Smeltet festivalhjerne etter en time. Det er for øvrig morsomt å lese spoiler alert før handlingsreferatene på Internet Movie Database. At de tør. De større strukturene er – takk og pris – ikke så vriene å sammenfatte. Det er gjerne samme fortelling om igjen, men med ny utgang – også innen samme film. «Å? Er hun ikke død likevel?», som i L’immortelle (Den udødelige). Filmen handler, muligens, om slavehandel i 1950- og 1960-tallets Istanbul. L’homme qui ment (Mannen som lyver) forteller om en motstandsmann som muligens har blitt drept av hovedpersonen. Men hovedpersonen presenterer seg som nevnte motstandsmann, ergo kan han ikke være en sviker – med mindre tittelen er talende. Noen som husker Saturday Night Lives notoriske lystløgner i Jon Lovitz’ skikkelse? Stadig mer overbevist av sine egne skrytehistorier etter hvert som de faller ham inn? Tipper han har sett minst én fransk film i sitt liv.

«Sjelden ser man en regissør som er til de grader i forkant av sitt publikum.»

Dobbeltgjengermotivet kan være opphav til mye forvirring og moro, og «dublett-filmene» L’Eden et après (Eden og etter) og N. a pris les dés… (N. tok terningene …) byr på alt dette og litt til. Hovedrollen møter en nesten identisk kvinne på stranden, samme mann forgiftes to ganger (første gang faller han for eget grep, et «justert» forgiftningsforsøk). Dessuten ser N. a pris les dés… ved første øyekast ut som samme film som forgjengeren L’Eden et après, med samme miljø, Mondrian-inspirert scenografi, noen få scener skiftet ut, noen stokket om, andre gjentatt, noen i ny vinkling. Og sikkert en rekke andre kombinasjoner som unnslapp et sprengt arbeidsminne.

Publikums oversikt over de narrative byggeklossene er ikke et prioritert hensyn for Robbe-Grillet. Tvert om er det nettopp dette han har satt seg fore å herje med: den ortodokse årsaksrekka som er selve grunnstoffet i de fleste «publikumsvennlige» filmer. Det er nesten så man fornemmer en slags Tourettes overfor de fortellertekniske kjørereglene. Plutselig kommer innslag av pantomime, stillbilder og bevisste «scriptfeil» (eller har hun virkelig rukket å skifte antrekk i klippet fra det ene rommet til det andre?). Dette er motsetningenes samspill, en up-beat, flerfasettert variant av Eisensteins montasje-prinsipper, der mening oppstår mellom bildene. Her er det ikke nødvendigvis en mening det er snakk om. I Eden et après serverer Robbe-Grillet en komprimert poetikk. En av rollene henvender seg til kamera: «Bien entendu,» sier han innforstått, «dette spillet er idiotisk». Senere en tilføyelse: «Men ikke mer enn hva som helst annet.» His master’s voice, I presume.

Sjelden ser man en regissør som er til de grader i forkant av sitt publikum, og erter oss opp med forventninger. Vi utsettes stadig for små pek – en elegant og munter videreføring av Bertolt Brechts problematisering av publikumsvaner. Man blir litt i stuss over misforholdet mellom det man forventer og det man får. Mellom det man får og det man nettopp fikk. Filmene er neppe å anbefale det publikum som leser enhver fortelling og ethvert teaterstykke som om det var en detektivroman. Det vordende Robbe-Grillet-publikum vil være bedre tjent med å trekke opp hjernen de bruker i galleriet eller til en moderne ballett.


Små sensasjoner

Kontradiksjoner og revisjoner er altså vel så vesentlige prinsipper for Robbe-Grillets filmer som framdrift, årsak og virkning. Loopen går igjen på flere nivåer, i form av gjentakelser, sirkelgang, dobbeltgjengere og speilbilder. Det er lov å spørre hvorfor han gjør sånn, men ikke i en altfor utakknemlig tone. Her er nemlig nok å hygge seg med.

Jean-Louis Trintignants detektiv i Glissements progressifs du plaisir strener inn en dør, drar ned en hengeluke, lukker den og går videre. Det gjentas. Stor stas i og for seg, mest fordi det er en fornøyelig slesk Trintignant vi møter, med obligatorisk poplin-frakk, hatt, solbriller og bart. Parodi? Skulle tro det – på detektiven, på kriminalfilmen, le polar, ja, på Trintignant selv. Ikke minst sitter man nok en gang med følelsen av å se en parodi på selve institusjonen «film», den unge kunstarten som allerede den gang hadde godt innarbeidede former for skikk og bruk hos mottaker så vel som avsender. Robbe-Grillet leverer et nærmest bulimisk angrep på det meste av dette. I partier kan det virke som om et helt filmleksikon gulpes opp, med vrengte klisjeer og standardsituasjoner. Det er i det hele tatt imponerende hvilket grep han har på disse elementene.

Det hører med til historien at Robbe-Grillet pleide å kokettere med at han ikke hadde noe å uttrykke. I et klima der enkelte skulle ha bøkene hans til å reflektere menneskets fremmedgjøring under senkapitalismen, er det ganske friskt å takke nei til marxister og andre innpiskere. Robbe-Grillet er ikke den som kommanderer oss til å «ta poenget», han nøyer seg med å pirre vår nysgjerrighet, trekke oss inn i sitt lille Spill, en avansert selskapslek for voksne. Det bør også nevnes, for å ty til hans (offentlig kjente) privatliv, at han var kjent med sadomasokisme. Filmene har sine varianter av dominans og underkastelse, av tvang og kiletortur med bind for øynene. Det vesentlige her er innslaget av rollespill. «Å ikke være – eller å leke. Det er dilemmaet,» som det sies i L’Eden et après.

Enken Catherine Robbe-Grillet har i et intervju beskrevet hvordan filmene drar i gang spenning og frykt, for så å annullere det hele som bløff, en lek. Publikum vil kanskje deles mellom de som finner dette dekadent og uforpliktende, og vi som mener det er altfor mye halvgod realisme som det er og altfor lite villig falsk film. Det er lov å la seg inspirere eller å la være. Se bare på denne tvetydige replikken i L’immortelle: «Det forandrer ingenting». Det er en kvinnes svar når mannen snakker om restaurering versus det å bygge nytt. Hva er det så hun mener at ikke endrer noen ting? Restaureringen? Eller hans presisering av forskjellen på restaurering og å bygge nytt? Her står det enhver fritt å falle ned på den ene tolkning og la filmen snurre videre. Det er ellers nok å holde orden på. Eller man kan nyte disse cocktailene som de er: små sensasjoner, opplevelsen av forskjellige ingredienser som jobber med og mot hverandre. Framfor alt et hjertelig «ryk og reis!» til de av oss som i blant klager over manglende motivasjon for det som skjer på film. Slike krav må det være lov å fleipe med. I folkeopplysningens navn bør det understrekes at den presumptivt «vanskelige» Robbe-Grillet faktisk er en real skøyer.


Virkemidlenes hierarki

Det er likevel på sin plass å minne om de sammenhenger og den kontinuitet som faktisk er tilstede i Robbe-Grillets filmer. Selv om han tilsynelatende gjør det meste for å underminere vårt grep på kronologien, så merker man fort at det er forbindelser som holder det hele sammen.

Det er flust av alminnelige visuelle frampek, eksempelvis et illevarslende blodrødt teppe på veggen i forbifarten, rett før skuespilleren går ut og nesten faller ned på klippene. Sammenhengene er ofte ikke mer enn vage grafiske allusjoner – farger, et ansikt, en bil. Forbindelsen mellom ingredienser på hver side av klippet kan være av det tematiske, formale eller assosiative slaget, eller kombinasjoner, som disse fra N. a pris les dés-: egg som kakkes mot et glass, lyden av glass som knuses, bare føtter på glasskår senere, utidig bruk av egg. Det drysser slike beslektede motiv underveis, og det i seg selv gjør Robbe-Grillet til en enestående regissør.

Det heter seg at film er den kunstart som inkorporerer alle de andre skjønne kunster, men det er ikke ofte man ser framdriften i en film bestå av elementer fra skulptur eller billedkunst. Robbe-Grillet begår filmkunst med alle virkemidler. Plot og kausalitet detroniseres, og må pent innta en sidestilt plass med det andre på paletten. Det er et sjeldent syn, og befriende for det publikum som til tider har den kaliforniske gåsefôringen av handlingsbetingelser langt opp i halsen.

For å snakke ham litt etter munnen, så er det en av forrige århundres mest gjenstridige forestillinger at hendelser, for eksempel i kriminalhistorier, alltid følger hverandre i en striks kø av virkninger. Verden er jo ikke slik. Når hører man vel tordenvær i det man får en skjebnesvanger beskjed? Og om man gjør det, er ikke det første som slår en hvor uvirkelig det er? Filmaktig? I det perspektivet er Robbe-Grillets filmer vel så virkelighetstro. Han parkerer vår overivrige hang til å lete etter mønstre som ofte heller er utslag av en mental narresmokk heller enn av virkeligheten selv. Sensasjon og stimuli kan saktens være utfordrende nok i seg selv. Robbe-Grillet fikk i sin tid en henvendelse fra en som ikke helt forsto I fjor i Marienbad. Svaret lød, betegnende nok: moi non plus. Ikke jeg heller.

© norske LMD

Sverre V. Sand er filmkritiker.