Minneindustrien

Masseturisme på grusomhetens steder. Siden slutten av 90-tallet har antallet minnesteder skutt i været. Og alle vil ha Unescos stempel, fordi det trekker turister.

Mange minnesteder er under ti år gamle og vitner om en vilje til å forankre minnet i symbolske steder: Holocaust-monumentet i Berlin, Minneparken i Buenos Aires, stupaen for Røde Khmers ofre, 11. september-museet i New York. Det spesielle med disse nye stedene er at turisme var viktig allerede i planleggingsstadiet. For stadig flere besøkende har ingen direkte forbindelse til tragedien de skal minne om.

Det kommer nesten to hundre tusen turister hvert år til Somme for å se stedene der franskmenn og briter sloss mot tyskere fra juli til desember 1916. 60 prosent kommer fra land i det britiske Samveldet. Mange kommer for å reflektere og prøve å forstå hva beste- eller oldefedrene deres opplevde her. Men man møter også stadig flere voksne og elever uten slektskap til mennene som døde i første verdenskrig. De kommer for å forstå og oppdage, drevet av en interesse for historie.Dette nye publikummet påvirker innholdet til disse stedene og utstillingene. De forsøker å bli mer didaktiske, tilpasse seg et yngre og ofte flerspråklig publikum. Historiesenteret for motstandsbevegelsen og jødedeportasjonen i Lyon ble pusset opp i forbindelse med 20-årsjubileet i 2012 og gjenåpnet med en ny scenografi. Nå følger man et løp basert på bilder tatt av datidens kunstnere. I Fredsmuseet i Caen ble seksjonen viet landgangen og kampene i Normandie også ominnredet i 2012, med vekt på dokumenter, topografiske kart, gjenstander og vitnesbyrd. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Mørke skyer over russisk økonomi

Default thumbnail
Neste sak

Den store svindelen

Andre saker om Historie

Den store illusjonen

Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.