Oljekappløp i havet

Kina og Japan er blant landene som kjemper om tilgang til olje- og gassreserver i havet. Verdensøkonomien blir stadig mer avhengig av energiressurser til havs.

Utplasseringen av boreriggen HYSY-981 i et omstridt farvann i Sørkinahavet i mai i fjor har ført til mange spekulasjoner om kinesernes motiver. Flere vestlige observatører mener at de kinesiske myndighetene vil demonstrere kontroll over det de anser som sine egne maritime territorier, og forhindre at andre land, som Vietnam og Filippinene, gjør krav på dem. Utplasseringen skriver seg inn i «en rekke kinesiske grep for å forsvare landets herredømme over omstridte havområder i Sørkinahavet de siste årene,» ifølge Erica Downs, Kina-spesialist i Brookings Institution i Washington D.C. Andre slike grep, sier hun, er kinesernes overtakelse av Scarborough-revet, et ubebodd landområde som både Kina og Filippinene gjør krav på, og stadige aggresjoner mot vietnamesiske overvåkningsbåter.

For mange i Kina er disse aksjonene legitime uttrykk for Kinas framvekst som den ubestridte regionale stormakten. Mens landet tidligere ikke var i stand til å beskytte sine havområder, har Kina nå tilstrekkelig styrke til å gjøre det, hevder kinesiske analytikere. Men selv om nasjonalistiske og geopolitiske hensyn uten tvil har vært viktige for beslutningen om å utplassere boreriggen, må vi ikke undervurdere kinesernes interesse i å lete etter verdifulle olje- og gassforekomster.


«Ni-strekers-tegningen»

Kinesernes energibehov vokser, og myndighetene ønsker ikke å bli enda mer avhengig av upålitelige leverandører i Afrika og Midtøsten. De vil dekke en større del av energibehovet med egne ressurser, deriblant oljefelt i Øst- og Sørkinahavet. Kineserne håper å skaffe seg enerett til utvinningen her.

Hittil har det vært lite leteboring i disse dype farvannene, og omfanget av olje- og gassforekomstene i området er fremdeles ukjent. Ifølge amerikanske Energy Information Administration (EIA) inneholder Østkinahavet mellom 60 og 100 millioner fat olje og mellom 28 og 56 milliarder kubikkmeter gass.1 Kinesiske eksperter opererer med langt høyere anslag. I november 2012 anslo China National Offshore Oil Corporation (Cnooc) reservene i Sørkinahavet til om lag 125 milliarder fat olje og opptil 14 000 milliarder kubikkmeter gass.

Kina har investert store summer i utvikling av boreteknologi til bruk på store havdyp. For å bli mindre avhengig av vestlig teknologi, har Cnooc brukt 6 milliarder yuan (over 6,6 millioner kroner) på HYSY-981, landets første delvis nedsenkbare plattform. Med et dekk på størrelse med en fotballbane og et boretårn på høyde med et 40 etasjers hus, kan den operere på tre kilometers dybde og tolv kilometer under havbunnen.2Kina gjør krav på om lag 90 prosent av Sørkinahavet, og viser til et kart som første gang ble offentliggjort av nasjonalistregjeringen i 1947. Det kalles «ni-strekers-tegningen», siden området landet gjør krav på er innringet av ni streker. Brunei, Malaysia, Vietnam og Filippinene krever eksklusive økonomiske soner i sektoren. Taiwan viser til det samme kartet som Folkerepublikken og forlanger hele området.3Kineserne gjør også krav på nesten hele Østkinahavet, og mener at den kinesiske kontinentalsokkelen strekker seg helt til øst for Okinawarenna, ikke langt fra øyene utenfor den japanske kysten. Japan krever en økonomisk sone som strekker seg til midtlinjen mellom de to landene. Fram til nå har de to partene hatt en stilltiende overenskomst om å ikke prøvebore på den andre siden av denne linjen. Men de kinesiske selskapene har boret i et område like vest for midtlinjen og utvinner gass i et felt som strekker seg inn i området Japan gjør krav på.


Motstridende havrett

Denne rivaliseringen gjenspeiler verdens økende avhengighet av offshore framfor onshore olje- og gassreserver. Produksjonen av råolje fra eksisterende felt, som hovedsakelig befinner seg på land eller i grunne kystnære havområder, vil falle med to tredeler mellom 2011 og 2035, ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA). Dette tapet kan kompenseres for, mener IEA, men bare om de nåværende feltene blir erstattet med nye felt i Arktis, de store havdypene, og oljeskiferfelt i Nord-Amerika.4 Det har vært mye snakk om utvinning av olje og gass fra oljeskifer med fracking, men innsatsen for å utvikle ressursene i havet har vært langt større. Funn av nye oljereserver på dypt vann (mer enn 400 meter) tilsvarer de totale landreservene som er oppdaget utenfor Nord-Amerika mellom 2005 og 2009, ifølge analytikere fra IHS Cambridge Energy Research Associates. Enda viktig-ere er det at funnene i ultradype farvann (mer enn 1500 meter) utgjør nesten en fjerdedel av nye funn i 2005 og 2009, og nesten halvparten i 2010.5I noen tilfeller vil feltene ligge i farvann som tilhører et lands økonomiske sone, som kan strekke seg helt ut til 200 nautiske mil (370 kilometer) fra kysten. Da unngås konflikter av typen vi er vitne til i Øst- og Sørkinahavet. Brasil har for eksempel gjort flere store funn i Santos-bassenget sør i Atlanterhavet, omtrent 180 kilometer øst for Rio de Janeiro. Men i de mest lovende områdene har ingen stat gjort krav på en økonomisk sone, og boreaktivitetene blir dermed kontroversielle.

Klikk for å forstørre.

Klikk for å forstørre.

Stridigheter blir det også i halvlukkede havområder, som i Det kaspiske hav, Det karibiske hav og Middelhavet. På grunn av ujevne kystlinjer og mange omstridte øyer kan det være vanskelig å trekke grenser. Dessuten inneholder FNs havrettskonvensjon fra 1982 en mengde forskrifter som tolkes på ulike måter. En av klausulene gjør det for eksempel mulig for et land å kreve en økonomisk sone på 200 nautiske mil (slik Japan har gjort i Østkinahavet), mens et annet land, i henhold til en annen klausul, kan påberope seg retten til kontroll over egen kontinentalsokkel, selv om denne strekker seg inn nabolandets økonomiske sone (slik Kina gjør). FN har etablert Den internasjonale havrettsdomstolen for å avgjøre tvistemål, men mange stater nekter å anerkjenne domstolen og konfliktene står i stampe. Land som Kina og Japan står på sitt og truer med bruk av militærmakt for å sikre kontrollen over det de anser som avgjørende nasjonale interesser.


En uakseptabel krenkelse

I det sørlige Atlanterhavet rundt Falklandsøyene er farene åpenbare. Storbritannia og Argentina utkjempet i 1982 en kort, men blodig krig om kontrollen over øyene. Både Margaret Thatcher og militærjuntaen i Buenos Aires var drevet av nasjonalisme og opportunisme. Siden har de vært enige om å holde fred, uten at spørsmålet om kontrollen har blitt avgjort. Men funn av olje- og gassforekomster under havet ved Falklandsøyene har vekket spenningen til live igjen. Storbritannia har erklært en økonomisk sone på 322 kilometer rundt øyene, og gitt britiske selskap letekonsesjoner i området. Argentina erklærer på sin side at landets kontinentalsokkel strekker seg helt til Falklandsøyene, og at de britiske selskapene driver illegal borevirksomhet på argentinsk territorium. Argentina nekter de britiske fartøyene som deltar i offshore-virksomheten å legge til kai i landets havner, og truer med andre represalier. Britiske myndigheter har svart med å forsterke luft- og sjøforsvarsavdelingene på øyene.

Enda verre er det i det østlige Middelhavet, der både Israel, Libanon, Syria, Kypros, Nord-Kypros og de palestinske selvstyremyndighetene i Gaza gjør krav på lovende olje- og gassforekomster. United States Geological Survey anslår naturgassreservene i Levantin-bassenget (den østligste fjerdedelen av Middelhavet) til 3400 milliarder kubikkmeter, det vil si omtrent like mye som reservene i Irak.6For øyeblikket er Israel den eneste av kyststatene som systematisk utvinner disse reservene. Produksjonen begynte i mars 2013 på naturgassfeltet Tamar, og israelerne planlegger å starte utvinning på det langt større gassfeltet Leviathan. Prosjektet har vakt ramaskrik i Libanon, som gjør krav på en del av havområdene. I mellomtiden har Kypros gitt lisenser til amerikanske Noble Energy, franske Total og italienske Eni for å få på plass borerigger i kypriotiske farvann, og regner med å starte produksjon i nær framtid. Tyrkia, som støtter de tyrkiske kypriotene, har protestert iherdig.

Liknende konflikter har brutt ut i andre ressursrike havområder, som i Det kaspiske hav (der Iran deler en omstridt grense i havet med Aserbajdsjan og Turkmenistan) og ved den søramerikanske kysten (der Guyana og Venezuela gjør krav på det samme boreområdet). Alle disse konfliktene kjennetegnes av en sterk nasjonalisme kombinert med en umettelig søken etter energiressurser.


Må tvinges til forhandlingsbordet

I stedet for å betrakte konfliktene som et strukturelt problem som krever forhandling, tenderer stormaktene til å ta parti med sine allierte. Barack Obamas regjering, som gir seg ut for å være nøytral i spørsmålet om de omstridte Senkakuøyene i Østkinahavet, har gjentatte ganger gjort det klart at de støtter Japan som administrerer øyene og lovet å komme til unnsetning i tilfelle Kina skulle angripe, noe Kina fordømmer. Dette har gjort det enda vanskeligere å overbevise partene om å sette seg ved forhandlingsbordet for å finne et kompromiss, og unngå en framtidig konflikt.

Denne faren må møtes med en mer presis beskrivelse av rettighetene i økonomiske soner, fjerning av uklarhetene i FNs havrettskonvensjon og en samordnet internasjonal innsats for å etablere nøytrale instanser der stridsspørsmålene kan løses i fredelige forhandlinger.

I påvente av slike tiltak burde partene vurdere å utvikle de omstridte områdene i fellesskap. Malaysia og Thailand er blitt enige om en slik strategi i Thailand-gulfen, og Nigeria og São Tomé og Príncipe i Guineabukten. Uten slike samarbeid kan energikonfliktene i havområdene bli like opprivende for det 21. århundret som konfliktene om landegrenser har vært i tidligere århundre.

Oversatt av L.H.T.