Nancy Pelosis besøk i Taiwan antyder at USA er i ferd med å bevege seg bort fra prinsippet om «strategisk tvetydighet». Samtidig trapper Kina opp sine militærøvelser rundt Taiwan. Hvis kursen ikke endres, er faren for krig overhengende.
Etter å ha blitt selvforsynt med energi takket være skiferolje og -gass frykter USA ikke lenger energiknapphet. I stedet funderer lederne i Washington nå på hvordan de kan utnytte USAs nye energioverskudd.
Å bevare statusen som supermakt har vært USAs eksplisitte mål i tretti år. Den kaotiske uttrekningen fra Afghanistan har ikke endret dette overordnede målet. Det viser USAs resolutte linje i Ukraina og anstrengelsene for å hindre Kinas framvekst.
USAs ideologer mener Midtøsten og spesielt Iran bør prioriteres, mens geopolitikerne er opptatt av Asia og å demme opp for Kina. Så langt har ideologene fått viljen sin med Trump.
Mens demokratene og mediene er oppslukt av teorier om et russisk komplott mot det amerikanske demokratiet, utnytter Pentagon hysteriet for å blåse opp militærbudsjettene og få nye konvensjonelle våpen og atomvåpen.
Syria, Nord-Korea, Iran, Irak, Jemen, Somalia: Donald Trump er klar til å angripe alle. Mange ble overrasket av missilangrepet mot Syria, men angrepet følger logikken til en president som fra første dag av lærte å like militær maktbruk.
Amerika kommer først og alle andre er en ressurs eller en hindring i den påtroppende presidentens verdenssyn. Europa vil få mindre oppmerksomhet enn Russland og Kina, som kreves for å holde Nord-Korea i sjakk.
Stormaktene forbereder seg på krig og hevder det er måten å forebygge krig på. Historien har lært oss at det motsatte er tilfellet.
Siden august 2014 har oljeprisen falt med 70 prosent. 250 000 arbeidsplasser har forsvunnet i bransjen og store investeringer er lagt på is. Mens oljebransjen svekkes, destabiliseres eksportlandene.
Kina og Japan er blant landene som kjemper om tilgang til olje- og gassreserver i havet. Verdensøkonomien blir stadig mer avhengig av energiressurser til havs.
Syria var uviktig for USA, inntil landet ble viktig for alle de andre aktørene i Midtøsten.
Kina står ved et veiskille. Hvis landet fortsetter med sin ressursjakt og ikke
klarer å dempe den oljetørste bilindustrien, vil det begynne å ligne stadig
mer på tidligere tiders kolonimakter.
Israel truer med å bombe Iran og EU og USA trapper opp sanksjonene. Situasjonen bekymrer USA, som svekket av den økonomiske krisen og nederlagene i Irak og Afghanistan forsøker å flytte blikket over til Stillehavet.
Da han kom hjem fra København, lovpriste Obama klimatoppmøtet alle andre fant skuffende. Også i andre viktige saker–krigen i Afghanistan, de israelske bosettingene i Palestina, situasjonen i Honduras–snakker Det hvite hus varmt om en ny utenrikspolitikk som det er vanskelig å skimte i overgangen fra ord til handling. «Vi må lære oss å styre i en horisontal, ikke-hierarkisk verden,» sa en talsmann for det amerikanske utenriksdepartement for noen måneder siden. Etter et år ved makten virker det som om Obama trenger litt etterutdanning ?
Forut for den pågående økonomiske krisen førte økte matvarepriser til opptøyer i verdens fattige land. Med finanskrisen spredte opprørsbølgen seg til Vesten. Står krisen i fare for å utløse sosiale opptøyer av dimensjoner vi ikke har sett på nærmere et århundre?
Hvilken utenrikspolitikk vil USA føre etter presidentvalget? Både John McCain og Barack Obama er enige om at amerikanske interesser i utlandet må forsvares. Retorikken deres er forskjellig, og de er uenige om metoder. Men finnes det likevel mer grunnleggende forskjeller mellom deres syn på USAs framtidige geopolitiske rolle?
Verden er svært avhengig av Saudi-Arabia oljereserver. En ting er Vestens sårbarhet overfor sabotasjer–som nylig ble forsøkt–men mye tyder på at oljen nå avtar. Denne fjerdedelen av verdens oljereserver, vil sannsynligvis ikke tilfredsstille den økte etterspørselen de neste 20 årene. Oljefeltene ble igangsatt for 40-50 år siden og er nå vanskeligere å utvinne. Hva kan dette bety for Vestens energietterspørsel?
Kaoset i Irak tærer på George Bushs popularitet i USA. Men står demokratenes utfordrer John Kerry egentlig for en fredeligere utenrikspolitikk?
